Sofie går!

Eline Sofie Eggen (11 mnd) kaster ikke bort tiden mens pappa er på «mediekjøret». At hun lenge har interessert seg for bøker og alt har lest i filler en rekke Molly- og Tassen-fortellinger, er så sin sak. Det er genene. Denne fysiske fremmeligheten må imidlertid sies å være hennes egen greie.

Begivenheten (2-3 skritt) er allerede sett av upartiske betraktere, men det drøyer litt med billedbeviset. Mitt Sony digitalkamera er inne i en utmattende runddans hos påståelige reparatører. Istedet bringer vi her en Sofie-klassiker, et bilde fra dåpen i april. (Damen ble forøvrig knepet fredag i et forsøk på å sende SMS til Vidar Kvalshaug. Trolig dreide det seg om Kongepudler; Sofie har hatt dataforbud siden den ble publisert.)

Les mer!

«Bunnsolid» i Bergens Tidende

Det tok lovlig lang tid, men så skulle også jeg få god kritikk i avisa. Avisen i dette tilfellet, siden vi snakker om Bergens Tidende. Det er Pål Gerhard Olsen som anmelder, og jeg skal nøye meg med å sitere de to siste avsnittene. Hele saken finner du her.

«Det er ingen liten bedrift å skrive så innforstått om cubanske anliggender, og Eggen makter også for det meste å holde innsiktsnivået til fortelleren på et rimelig uleksikalsk og ikke-doserende nivå. Kjernen i romanen kan sies å være kjærlighetens veier og kanskje helst avveier, og en ung manns anstrengelser for å komme overens med sin tilslørte fortid innenfor rammene av et «velmenende» enevelde der sannheten er til salgs for en billig penge, der hykleriet og forstillelsen så å si er blitt livets skole.

«Eggen skriver best når han bryter over tvert med et litt journalistisk/artikkel-påvirket stilleie og hengir seg til den rene og rått tilskjærte fortelling, som hviler ukommentert i seg selv. Slike øyeblikk er det til gjengjeld mange av i Hermanas, og det gjør den til et bunnsolid og svært lesverdig, om enn ikke grensesprengende stykke skrivekunst.»

Les mer!

Å skrive om kjønn

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende lørdag 21/10-06. Publisert etter avtale med BT.)

I dag skriver jeg til dere som forfatter. Ikke for å lage PR for en bok som allerede har fått mer enn nok, men for å snakke om noe rart. Om «det rare», som Tarjei Vesaas kalte det.

Hui, som tiden går! Denne måneden er det 40 år siden Jens Bjørneboe ble dømt som pornograf for sin erotiske roman Uten en tråd. I februar blir det 50 år siden politiet marsjerte inn i Gyldendals lokaler for å beslaglegge Agnar Mykles Sangen om den røde rubin, en affære som fikk et berømt rettslig etterspill. Og som endte, må vi vel kunne si, med at Mykle ble frikjent som pornograf, men ødelagt som forfatter.

Så hvor langt har vi kommet siden da? Veldig langt. Kjendiser plaprer ukentlig om sin seksualitet og sin legning. Det er blitt greit å være åpent homofil, unntatt i visse innbygder og trange religiøse miljøer. Skildringer som de trakk Mykle i retten for står i dag å lese i ungpikeblader. Internett-porno og DVD har erstattet teksten som hovedleverandør av pirrende materiale. I fjor høst falt en kjennelse i Høyesterett som brøt de siste årenes barriere mot «kjønnsorganer i bevegelse»; vi er kommet dit at det meste som er tillatt å gjøre med menneskers kropper, også er tillatt å vise på film. På godt og vondt.

Så hva med litteraturen, hvor vi begynte kavalkaden? Ingen kan vel lenger la seg opphisse (verken hit eller dit) av seksualskildringer i skrift uten bilder? Trodde du. Litteratur, slik jeg ser det, handler dypest sett om hva det innebærer å være menneske. Begjæret og det seksuelle har en absolutt sentral plass i menneskenes liv. Man kan slå opp en hvilken som helst avis, en hvilken som helst dag, for å se hva slags elendighet det kan føre til. Lite kan være av større interesse for en forfatter.

En gang lekte jeg med tanken om en roman som skulle ha tittelen Ny bok med mye sex. Dette måtte selge, spekulerte jeg. Ikke bare kunne de hungrige styre rett mot bokas tittel (det trengte slett ikke være så «mye sex» i virkeligheten, slik er pirringens natur), men den ville også for evig være «ny», og kunne derfor lanseres av forlaget høst etter høst i all evighet. Sex er en fornybar ressurs. Det ble med tanken (kanskje heldigvis).

Men så gir jeg ut en roman med helt andre siktemål, og det skyller en flom av … jeg må nesten kalle det indignasjon … ut fra bokanmeldernes åpne søppelsjakt. Det er for mye med all denne erotikken. Den er «klisjéaktig». Det handler om «fantasier». For så vidt korrekt, siden vi snakker om litterære skildringer. Noen griper ironisk til begrepet «dampende» for å markere hvilken lummerhet vi har med å gjøre. Så sier en annen at det tvertimot «ikke damper», og her må vi anta man ikke ironiserer.

Seksualskildringer på trykk kan selvsagt være dårlige. Det kan beskrivelser av drap eller hagestell også være, men det fører ikke helt til samme type reaksjoner. Og for egen del: dette har jeg drevet med i mange år. Jeg har skildret komisk sex, kinky sex, desperat sex, god sex og elendig sex, og det har vært greit. Noen har ment at jeg gjorde det dyktig og innsiktsfullt. Helt til jeg satte min litterære fot på Cuba. Så slår det helt klikk.

Det påstås at teksten «dyrker forslitte myters sensuelle og varmblodige kubanske kvinner». Forfatteren blir liksom en slags tankenes sexturist. Det er spennende, fordi jeg tenker på mine hovedpersoner som helt alminnelige kvinner. Det er i hvert fall ikke geografien som har formet dem som kjønnsvesener. I den grad de har noen forbilder, er det i mine møter med norske kvinner (nei, jeg gir ikke ut telefonnumre!), som kan være sensuelle og varmblodige nok, faktisk. Vi blir kåte her også, i hvert fall i sommerhalvåret. Det som åpenbart foregår, er at leseren projiserer sine egne klisjéoppfatninger inn i hva jeg har skrevet. Et helt vanlig knull blir en «eksotisering». Dette er gøy. Det er noe visst selvavslørende i denne typen litteraturkritikk.

En annen har hengt seg opp i de kvinnelige hovedpersonenes «store bryster». Det morsomme her er at jeg aldri har skildret dem som verken små eller store. Vedkommende projiserer altså sine egne fantasier (selv er jeg ikke så puppefiksert) inn i min tekst. Egentlig helt i orden, men det kan vanskelig utgjøre basis for noen kritikk. Samme skribent snakker også om «trekantfantasier». Igjen, disse utspiller seg kun i mottakerens hjerne.

Noen anmeldere får komplett klumpedillen av alt som smaker av seksuelle skildringer. Jeg har lest atskillige spaltecentimeter med moralske fordømmelser av denne fikseringen med «rumper og lår». En sier rett ut: «En skulle tro vansken med erotiske skildringer snart var så godt dokumentert at forfattere ville rygge unna dem.» Tankevekkende ting. «Vansken» er uoverstigelig, og noe av det mest essensielle i menneskelivet lar seg derfor ikke skrive om. Selv om erotisk litteratur er mange tusen år eldre enn trykte bøker. Men hagestell går fortsatt bra?

Spørsmålet som krystalliserer seg, er følgende: Hva slags seksuelle erfaringer har norske litteraturanmeldere? Det ser ikke bra ut. De minner underlig om riksadvokat Dorenfeldt, aktor i Bjørneboe-saken, en mann som i kroppsspråk og tale ga inntrykk av å ha lagt sine seksuelt aktive år bak seg.

Femti år etter Mykle, førti år etter Uten en tråd, hvor kommer denne prippenheten fra? Dette lurer jeg oppriktig på. Kan det være erfaringene fra Selbekk-saken, en frykt for at frimodige seksuelle skildringer kan skaffe oss illsinte imamer på nakken? Eller har vi å gjøre med noe annet, et håp om at litteraturen skal være «ren», et fristed fra den totalt seksualiserte kommers-kulturen?

Det er den da ikke, og det skal den heller ikke være. Der litteraturen har en sjanse som den kommersielle sex-industrien ikke har, er det i muligheten til å være sannferdig. Hvordan tenker en forelsket ung mann? Hva lukter en brunstig ung kvinne?

Det rare. Vesaas skildrer det med sarte strenger, men at en mann og en kvinne føler tiltrekning til hverandre … det blir ikke mer «klisjéaktig» enn det. Og like sannferdig som Vesaas er igrunn hans rake motsetning, skildringen som går (f.eks.) «Ø!-Ø!-Ø!-tsjukka-tsjukka-tsjukka-ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅHHH!!!» Det er mest et spørsmål om hvor man kommer inn i handlingen. Seksualiteten har som kjent mange språk og toneleier. Den later ikke til å gå av moten heller. Kom igjen — skal vi la litteraturkalvinistene ta fra oss dette også?

Les mer!

En god penn

Joda, noe interessant kommer det ut av dette tøvet også. Skal jeg dele ut en liten uformell journalistpris i en hektisk uke som ennå ikke er over, må den gå til Klassekampens Karin Haugen. Her har hun signert en solid artikkel om «anmelder-stress-debatten». Og her finner du det etter min mening beste intervjuet om Hermanas, som bråket altså begynte med. Mer penger og spalteplass til Karin.

Les mer!

Sju lange og sju breie

Har du prøvd å bli intervjuet sju ganger på én dag? Det er skadelig for din mentale helse. Det får deg til å tro at du er viktig, og jeg er ikke sikker på om noe kan være mer skadelig for et menneske enn akkurat det. Dette har jeg vært igjennom i dag, og den mest avslørende følelsen oppsto da jeg hadde en times pause. Da passerte livet revy, som det heter, og jeg tenkte: «Hva nå? Hvor ble det av alle de som ville høre meg snakke?»

Sist jeg skrev en roman, handlet den om de som har dette som jobb: politikerne. Sju intervjuer på en dag er rutine for dem. Men jeg tror at urfolkene har rett — når du blir fotografert, blir sjelen igjen i bildet. Da har du mistet den. Eller bare en bit av sjelen. Det er ikke slik, tror jeg, at det kommer en djevel og tilbyr en pris for sjelen din, en gang for alle. Jeg tror det kommer tusen djevler og kjøper små, små biter, helt til du oppdager at — ooops! — her var det tomt, gitt. Så har man et problem. Men utenpå er det ingen som kan se noe … eller hva, Kristin Halvorsen?

Les mer!

Knivene slipes

To anmeldelser av romanen allerede i dag (lørdag), fire dager før forlagets sperrefrist. De var ikke gode. (Ingen av dem er publisert på nett, i hvert fall ikke foreløpig.) Ane Farsethås i Dagens Næringsliv skriver under tittelen «Ikke vår mann i Havana», og er i det store og det hele hånlig og ganske sårende. Den skal jeg ikke prøve å imøtegå.

Anne Merethe K. Prinos i Aftenposten, derimot. Under tittelen «Farvel til revolusjonsromantikken» finner hun egentlig ikke så mye galt å si om romanen, bortsett fra at hun ønsker seg en annen bok. Og denne har et navn: Den skitne Havana-trilogien av Pedro Juan Gutiérrez, som kom på norsk i 2005. Hun skriver:

«I sistnevntes tilfelle er det selvfølgelig en dyd av nødvendighet å være subtil, men det er også mer kunstnerisk interessant.»

Hm. Hvis min bok er dårligere enn Gutiérrez skittenrealistiske trilogi, er den virkelig dårlig. Jeg leste Gutiérrez våren 2005, da jeg hadde skrevet nærmere halvparten av Hermanas. Man kan sikkert finne mye pent å si om boka hans, men «subtil» er den ikke. Personlig ble jeg så lei av å lese side opp og side ned om Pedro Juans drikking, reverøyking, ronking og rævpuling at jeg mot slutten valgte å lese omtrent hver fjerde side; historien skulle ingensteds likevel. Som de fleste kubanere, riktignok. Men Prinos står likevel en smule avkledd: Hvis dette er «mer subtilt» og «mer kunstnerisk interessant» enn min fortelling snakker vi, og ikke særlig billedlig heller, om perler for svin.

Les mer!

Historien om et bilde

Det blir nok mye snakk om Hermanas på disse sidene framover. Bær med meg.

Jeg har lyst til å vise fram omslaget, som jeg er litt stolt av. Fotografiet er tatt av Aftenpostens uforlignelige Rolf M. Aagaard, som jeg lagde bok sammen med på Cuba i 2002. Men dette bildet stammer ikke fra den turen. Det er tatt i 1996 (?) og står i boka Havana, en reise i tid (Stenersen forlag) som Rolf ga ut sammen med Jan E. Hansen. Jeg hadde boka med meg på min første tur til Cuba i 1997, og dette var mitt absolutte favorittbilde. Denne kvinnen fikk jeg lyst til å vite alt om, men jeg traff henne selvsagt aldri.

Motivet er kanskje mer klassisk enn selv Rolf er klar over. Øyeblikkelig tenker jeg på Evert Taubes sang «Flickan i Havana», og etter knapt to døgn i Havana 1997 fikk jeg satt mine spanskkunnskaper på en real prøve. Sindre Kartvedt og jeg var på bar, og ble straks omkranset av en gjeng unge damer som mente de hadde noe å selge oss. Det tok ikke så lang tid å forstå hva dette var (folk i Havana har og hadde lite å selge), og dette minte meg på Evert Taubes sang, som på en måte alltid var der i min barndom. Jentene hadde selvsagt aldri hørt den, så jeg prøvde å oversette: La chica de Habana/Tiene no dinero/Sentada la ventana/Espera un hombre.

Det er dårlig spansk, og dårlig poesi, men de tok poenget. Og ironien er der: Taube utga sin vise i 1922. 75 år etter (og 40 år etter revolusjonen som skulle utslette prostitusjonen for alltid) sitter hun der ennå.

Les mer!

En svimlende følelse

Nervepirrende tider for en ussel «romancier» denne uka; rett over helgen publiseres den sjette romanen min, Hermanas. Tre års arbeid — rett i dass? Eller ikke?
Dette fins det proffer som skal svare på. Heldigvis fins det også amatører som bare skal lese den.
Boka er lang; 478 sider. Jeg synes den har handling og bredde til å forsvare den voldsomme papirbruken, men det er ikke lett å fortelle til et menneske som skal lese et par dusin romaner og fortellinger til før bokhøsten er over.
Dette innebærer også at trippelmorder-kontrefeien min blir spredd utover det ganske land i noen dager. Jeg ber på forhånd om unnskyldning. Det skal ikke gjenta seg, på en stund. Skjer det noe mer enn alminnelig interessant i mediene, kommer jeg til å linke til det her.
Nå, natt til fredag, er det som å stå på kanten av stupet og kikke ned. Jeg har høydeskrekk.

-- Torgrim

Les mer!