Monday, October 23, 2006

Å skrive om kjønn

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende lørdag 21/10-06. Publisert etter avtale med BT.)

I dag skriver jeg til dere som forfatter. Ikke for å lage PR for en bok som allerede har fått mer enn nok, men for å snakke om noe rart. Om «det rare», som Tarjei Vesaas kalte det.

Hui, som tiden går! Denne måneden er det 40 år siden Jens Bjørneboe ble dømt som pornograf for sin erotiske roman Uten en tråd. I februar blir det 50 år siden politiet marsjerte inn i Gyldendals lokaler for å beslaglegge Agnar Mykles Sangen om den røde rubin, en affære som fikk et berømt rettslig etterspill. Og som endte, må vi vel kunne si, med at Mykle ble frikjent som pornograf, men ødelagt som forfatter.

Så hvor langt har vi kommet siden da? Veldig langt. Kjendiser plaprer ukentlig om sin seksualitet og sin legning. Det er blitt greit å være åpent homofil, unntatt i visse innbygder og trange religiøse miljøer. Skildringer som de trakk Mykle i retten for står i dag å lese i ungpikeblader. Internett-porno og DVD har erstattet teksten som hovedleverandør av pirrende materiale. I fjor høst falt en kjennelse i Høyesterett som brøt de siste årenes barriere mot «kjønnsorganer i bevegelse»; vi er kommet dit at det meste som er tillatt å gjøre med menneskers kropper, også er tillatt å vise på film. På godt og vondt.

Så hva med litteraturen, hvor vi begynte kavalkaden? Ingen kan vel lenger la seg opphisse (verken hit eller dit) av seksualskildringer i skrift uten bilder? Trodde du. Litteratur, slik jeg ser det, handler dypest sett om hva det innebærer å være menneske. Begjæret og det seksuelle har en absolutt sentral plass i menneskenes liv. Man kan slå opp en hvilken som helst avis, en hvilken som helst dag, for å se hva slags elendighet det kan føre til. Lite kan være av større interesse for en forfatter.

En gang lekte jeg med tanken om en roman som skulle ha tittelen Ny bok med mye sex. Dette måtte selge, spekulerte jeg. Ikke bare kunne de hungrige styre rett mot bokas tittel (det trengte slett ikke være så «mye sex» i virkeligheten, slik er pirringens natur), men den ville også for evig være «ny», og kunne derfor lanseres av forlaget høst etter høst i all evighet. Sex er en fornybar ressurs. Det ble med tanken (kanskje heldigvis).

Men så gir jeg ut en roman med helt andre siktemål, og det skyller en flom av … jeg må nesten kalle det indignasjon … ut fra bokanmeldernes åpne søppelsjakt. Det er for mye med all denne erotikken. Den er «klisjéaktig». Det handler om «fantasier». For så vidt korrekt, siden vi snakker om litterære skildringer. Noen griper ironisk til begrepet «dampende» for å markere hvilken lummerhet vi har med å gjøre. Så sier en annen at det tvertimot «ikke damper», og her må vi anta man ikke ironiserer.

Seksualskildringer på trykk kan selvsagt være dårlige. Det kan beskrivelser av drap eller hagestell også være, men det fører ikke helt til samme type reaksjoner. Og for egen del: dette har jeg drevet med i mange år. Jeg har skildret komisk sex, kinky sex, desperat sex, god sex og elendig sex, og det har vært greit. Noen har ment at jeg gjorde det dyktig og innsiktsfullt. Helt til jeg satte min litterære fot på Cuba. Så slår det helt klikk.

Det påstås at teksten «dyrker forslitte myters sensuelle og varmblodige kubanske kvinner». Forfatteren blir liksom en slags tankenes sexturist. Det er spennende, fordi jeg tenker på mine hovedpersoner som helt alminnelige kvinner. Det er i hvert fall ikke geografien som har formet dem som kjønnsvesener. I den grad de har noen forbilder, er det i mine møter med norske kvinner (nei, jeg gir ikke ut telefonnumre!), som kan være sensuelle og varmblodige nok, faktisk. Vi blir kåte her også, i hvert fall i sommerhalvåret. Det som åpenbart foregår, er at leseren projiserer sine egne klisjéoppfatninger inn i hva jeg har skrevet. Et helt vanlig knull blir en «eksotisering». Dette er gøy. Det er noe visst selvavslørende i denne typen litteraturkritikk.

En annen har hengt seg opp i de kvinnelige hovedpersonenes «store bryster». Det morsomme her er at jeg aldri har skildret dem som verken små eller store. Vedkommende projiserer altså sine egne fantasier (selv er jeg ikke så puppefiksert) inn i min tekst. Egentlig helt i orden, men det kan vanskelig utgjøre basis for noen kritikk. Samme skribent snakker også om «trekantfantasier». Igjen, disse utspiller seg kun i mottakerens hjerne.

Noen anmeldere får komplett klumpedillen av alt som smaker av seksuelle skildringer. Jeg har lest atskillige spaltecentimeter med moralske fordømmelser av denne fikseringen med «rumper og lår». En sier rett ut: «En skulle tro vansken med erotiske skildringer snart var så godt dokumentert at forfattere ville rygge unna dem.» Tankevekkende ting. «Vansken» er uoverstigelig, og noe av det mest essensielle i menneskelivet lar seg derfor ikke skrive om. Selv om erotisk litteratur er mange tusen år eldre enn trykte bøker. Men hagestell går fortsatt bra?

Spørsmålet som krystalliserer seg, er følgende: Hva slags seksuelle erfaringer har norske litteraturanmeldere? Det ser ikke bra ut. De minner underlig om riksadvokat Dorenfeldt, aktor i Bjørneboe-saken, en mann som i kroppsspråk og tale ga inntrykk av å ha lagt sine seksuelt aktive år bak seg.

Femti år etter Mykle, førti år etter Uten en tråd, hvor kommer denne prippenheten fra? Dette lurer jeg oppriktig på. Kan det være erfaringene fra Selbekk-saken, en frykt for at frimodige seksuelle skildringer kan skaffe oss illsinte imamer på nakken? Eller har vi å gjøre med noe annet, et håp om at litteraturen skal være «ren», et fristed fra den totalt seksualiserte kommers-kulturen?

Det er den da ikke, og det skal den heller ikke være. Der litteraturen har en sjanse som den kommersielle sex-industrien ikke har, er det i muligheten til å være sannferdig. Hvordan tenker en forelsket ung mann? Hva lukter en brunstig ung kvinne?

Det rare. Vesaas skildrer det med sarte strenger, men at en mann og en kvinne føler tiltrekning til hverandre … det blir ikke mer «klisjéaktig» enn det. Og like sannferdig som Vesaas er igrunn hans rake motsetning, skildringen som går (f.eks.) «Ø!-Ø!-Ø!-tsjukka-tsjukka-tsjukka-ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅHHH!!!» Det er mest et spørsmål om hvor man kommer inn i handlingen. Seksualiteten har som kjent mange språk og toneleier. Den later ikke til å gå av moten heller. Kom igjen — skal vi la litteraturkalvinistene ta fra oss dette også?

1 Comments:

At 04 December, 2006 19:55, Anonymous JohnM. said...

En nymfoman forfattergroupie av en litteraturanmelder hadde jo vert en spennende romanfigur....

 

Post a Comment

Links to this post:

Create a Link

<< Home