Knivene slipes

To anmeldelser av romanen allerede i dag (lørdag), fire dager før forlagets sperrefrist. De var ikke gode. (Ingen av dem er publisert på nett, i hvert fall ikke foreløpig.) Ane Farsethås i Dagens Næringsliv skriver under tittelen «Ikke vår mann i Havana», og er i det store og det hele hånlig og ganske sårende. Den skal jeg ikke prøve å imøtegå.

Anne Merethe K. Prinos i Aftenposten, derimot. Under tittelen «Farvel til revolusjonsromantikken» finner hun egentlig ikke så mye galt å si om romanen, bortsett fra at hun ønsker seg en annen bok. Og denne har et navn: Den skitne Havana-trilogien av Pedro Juan Gutiérrez, som kom på norsk i 2005. Hun skriver:

«I sistnevntes tilfelle er det selvfølgelig en dyd av nødvendighet å være subtil, men det er også mer kunstnerisk interessant.»

Hm. Hvis min bok er dårligere enn Gutiérrez skittenrealistiske trilogi, er den virkelig dårlig. Jeg leste Gutiérrez våren 2005, da jeg hadde skrevet nærmere halvparten av Hermanas. Man kan sikkert finne mye pent å si om boka hans, men «subtil» er den ikke. Personlig ble jeg så lei av å lese side opp og side ned om Pedro Juans drikking, reverøyking, ronking og rævpuling at jeg mot slutten valgte å lese omtrent hver fjerde side; historien skulle ingensteds likevel. Som de fleste kubanere, riktignok. Men Prinos står likevel en smule avkledd: Hvis dette er «mer subtilt» og «mer kunstnerisk interessant» enn min fortelling snakker vi, og ikke særlig billedlig heller, om perler for svin.