Monday, February 26, 2007

Medmenneske til leie

Er det co-active coaching, proaktiv coaching, life coaching, online coaching eller simpelthen selvcoaching du trenger? Eller kanskje bare noen å snakke med?

Ærlig talt: kunne ikke du også tenke deg å «nå mål på en effektiv måte»? Å ha «god kommunikasjon med deg selv og andre»? Å få «ekstra energi og livsglede», og gjerne «bedre selvtillit og selvfølelse» i samme slengen? Hva med overskudd til å «takle endringer og press bedre»?

Dette, skal vi tro mange hundre ivrige tilbydere, er bare noen av fordelene du kan høste i en coachingprosess. Litt avhengig av behov anbefales det coaching i opptil et halvt år. Litt avhengig av lommebok kan man velge et røverkjøp av en coach til 3-400 kroner timen, og opptil flere tusen for de mest erfarne. De aller dyreste coacher næringslivsledere. For dem er som kjent bare det beste godt nok.

Hva er en coach? Det er et ganske interessant spørsmål, for en coach er verken venn, sjef eller rådgiver. Det er en samtalepartner. Utfra ideen om at vi alle er veritable trykkokere av kreativitet og urealisert potensial, har coachen til oppgave å frigjøre disse enorme kreftene ved å stille de riktige spørsmålene. Coachen har ingen agenda.

Unntatt å overleve, så klart. På nettet finner du en jungel av norske coaching-tilbydere i kamp om et marked som er verdt 200-250 millioner kroner. Bak en småfiks internett-forside skjuler det seg ofte ikke mer enn ett eller to navn. Ofte ektepar som har gått inn i coaching/selvforbedringsbransjen med adresse hjemme, en form for åndelig husflid. De tilbyr smørbrødlister som sjelden avviker særlig fra løftene jeg listet opp innledningsvis. De benytter ulike «verktøy», ofte søppelpsykologiske personlighetstester eller det såkalte «enneagrammet», et okkult diagram for kartlegging av de «ni personlighetstypene».

I coachingens dunkle bakgater finner du de som tilbyr modeller basert på astrologi, healing og kanalisering. Advarsel: det begynner med litt uskyldig coaching, og før du vet ordet av det sitter du barfot på fortauet og pruster i en didjeridoo.

Den viktigste kvalifikasjonen for å bli coach — i påvente av skikkelig sertifisering — later til å være dårlig språkøre. Sjargongen er ny og importeres engros fra det store utland. Du er for eksempel ikke «kunde» hos en coach, du er en «coachee». Det handler om å overvinne sitt «knowing-doing gap», som kan skyldes det coachene kaller «gremliner». Vi skal avdekke «energilekkasjer» og oppnå «tydeligere visjonsbilder» for å forbedre «nåsituasjonen» og gjøre «humankapital til verdiskapning».

Psykobabbel, med andre ord. Ispedd det vanlige «proaktive» næringslivsbabbelet.
Den mest obskure terminologien kommer gjerne fra gestaltterapi eller NLP (nevro-lingvistisk programmering), ting som har vært tilbudt i mange år før noen hadde hørt om «coaching». Svært mange seriøse coacher er NLP Master Practitioners, noe som omtrent tilsvarer doktorgraden i alkymi. Jeg har selv tatt timer i NLP, og kan forsikre at mine visjonsbilder i nåsituasjonen stadig er skarpe og tydelige.

Hvem har bruk for coaching? Alle, sier coachene selv. Og det blir stadig fler av dem. I prinsippet kan hvem som helst kalle seg coach, men det ivres for en form for sertifikat for å luke ut de «useriøse», hvem nå de måtte være.

Men hva er galt med dette, da? Ikke så mye. Bedrifter må få surre bort overskuddet sitt på hva de vil. Folk med mye tid og penger må gjerne engasjere «livscoach» for å ta ut sitt urealiserte potensial. Vi andre orker i hvert fall ikke å høre mer av det egosentriske selvutviklingspreiket deres. Det er kanskje like greit at noen får betalt for det?

Den uhyggelige siden ved denne kulturen kommer frem i Barbara Ehrenreichs «Lokket og lurt» (Oktober forlag, 2006). I boka prøver journalisten Ehrenreich å kartlegge arbeidsløshet og elendiggjøring blant hvitsnipparbeidere i USA gjennom å utgi seg for arbeidssøkende og melde seg på forskjellige tiltak og kurs.

Dette er en deprimerende nedstigning i psykobabbelets og corporate-babbelets helvete. Coaching, kurs i nettverksbygging og privat yrkesveiledning er gigantisk i USA. Antall coacher dobles hvert tredje år. Studenter leier coach for å greie hovedoppgaven. Det er arbeidskjøpers marked, og yrkeslivet er fullstendig infisert av personlighetstesting og «matching»; man ansetter ikke lenger folk, man bare «matcher» dem. For å gjøre seg attraktive på markedet må folk bruke enorme ressurser på coaching og rådgivning. Bare det å sette opp en CV med alle de riktige kodeordene, forteller Ehrenreich, er et studium.

Her er Barbara hos sin jobbsøkercoach og diskuterer resultatet av hennes Myers-Briggs´ typeindikatortest:

«”Husker du de to overlappende sirklene?” spør hun som for å prøve meg. Det bekrefter jeg at jeg gjør. Den ene var verden, den andre var meg.

”Vel,” forklarer hun, ”personligheten er en del av deg.”

”I motsetning til verden?”

”Ja! Hver bokstav har en betydning, og sammen er de en slags fruktsalat! E-en, den står for ekstrovert. Kjenner du det ordet?”

”Mmm.”

”Det betyr at du henter energi utenfor deg selv.” Hun er også en E, og å være E er ”gode nyheter for jobbjakten, fordi introverte mennesker har trøbbel med å komme igang.”»

Kjenner du deg igjen? I så fall har du en coach i ditt liv.

(Fra Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 24. mars. Gjengitt etter avtale.)

3 Comments:

At 26 February, 2007 22:13, Anonymous Avil said...

Eg trur eg elskar deg.

 
At 27 February, 2007 00:22, Blogger Torgrim Eggen said...

Jeg håper dette er en omskrivning av «jeg liker det du skriver» eller noe sånt? Men takk likevel.

 
At 27 February, 2007 08:18, Anonymous Avil said...

Hehe, ja. Unnskyld. Eg meinte ikkje å skremme.

 

Post a Comment

Links to this post:

Create a Link

<< Home