De små keiserne

Hva er verdien av et barn? Og hvorfor har vi i det hele tatt begynt å snakke om det?

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 30. desember. Publisert etter avtale)

«De små keiserne» er kjælenavnet på barna som er produkter av ettbarnspolitikken i Kina. De er som regel gutter (de små keiserinnene har det med å forsvinne til barnehjem etc.), og de er den mest bortskjemte generasjonen som noensinne har sett dagens lys. Om noen år skal de styre det som da er verdens økonomiske supermakt. Herren se i nåde til oss alle.

Fins det paralleller til dette i Norge? Er det slik at politisk styring av familien, en arena der vi er verdensmestre, vil gi resultater vi ikke kan forutse ennå? Det er i hvert fall tillatt å spørre.

Mamma Stat er mild mot de små. Det er skapt de beste forutsetninger for at kvinner skal kunne få barn uten å falle ut av yrkeslivet, uten at familien går bankerott. Det er lagt til rette for at mor skal få være hjemme med små barn, slik psykologer anbefaler. Det er lagt til rette for at ideell alder for førstegangsfødende er 40 år. Stopp et øyeblikk — stemmer virkelig det? Jo da.

Aftenposten bragte onsdag to interessante kasus. Mor (25) er jusstudent og fikk sitt andre barn, ei jente, for fire uker siden. Mor (32) er IT-konsulent og fikk sitt første barn, også ei jente, for seks uker siden. Mor (25) mottar 34.000 i engangsstønad fra Folketrygden. Til mor (32) skal Folketrygden utbetale 380.000 kroner det neste året. Forskjellen er at mor (32) er ferdig med sin utdannelse og etablert i arbeid. Og hun er nokså ung til å være i en slik situasjon. Jobben skal sikres, idealmannen skal headhuntes og passere det strenge kontrollsystemet, boligen kjøpes etc.

Dette er utvilsomt hva Fremskrittspartiet pleier å forarges over og kalle «forskjellsbehandling». Avhengig av hvor du befinner deg i livet, er prisforskjellen på barnets første leveår altså over 340.000 kroner. Og politisk er det helt i orden. «Foreldrepenger er kompensasjon for bortfall av inntekt, ikke bonus for å få barn,» uttaler statssekretær Kjell Erik Øie fra Arbeiderpartiet, også til Aftenposten.

Men kanskje man kan kalle det en bonus for dyktig familieplanlegging?

Det viser seg nemlig at for yngre kvinner er det så som så med både familie og planlegging. Såkalte sjokktall fra Oslo viser at halvparten av alle etnisk norske kvinner under 25 år tar abort når de blir gravide. Undersøkelsen er gjort av professor Anne Eskild ved Akershus universitetssykehus, som har gode motiver for å bruke det smått rasistiske begrepet «etnisk norske»: Halvparten av alle kvinner under 25 som føder i Oslo, er ikke-norske eller «fremmedkulturelle». Årsaken berører hun ikke, men det må være lov å gjette at muligheten for støtte fra familien er én av dem. For de «etnisk norske» antas familien å være erstattet av Statens pengesekk.

Abort er ikke greit. I norsk politikk er det særlig KrF som misliker høye aborttall, og dette har ført til et typisk opposisjonsutspill fra partiets nestleder Dagrun Eriksen. Hun mener at hvis Oslo-jentene tar abort fordi de ikke har råd til å få barn i ung alder, må engangsstønaden til førstefødende firedobles, altså til ca 136.000 kroner. Spranget er stadig stort til mor (32) og hennes jackpot, men det begynner i hvert fall å ligne noe.

Hva det ligner, er skummel sosialpolitikk. Går man til USA, kjenner man begrepet «welfare mothers», altså alenemødre på trygd. De mottar ikke noe i nærheten av dette beløpet, men nok til at det for mange tenåringsjenter er den eneste veien til økonomisk uavhengighet, sitt første egne hjem osv. Dermed er også farens rolle definert — han må være en perifer figur, ikke samboende, ellers ryker trygda. Derfor heter ikke fedre i amerikanske storbyghettoer «father», men «baby daddy».

Og når vi først er inne på ghettoer: KrF har vel aldri tenkt at ordningen bare skal gjelde «etnisk norske»? Eller bare i Oslo?

Igjen, viser det seg, har likhetstanken skapt et system som tjener de rike og vellykkede. Jeg vet ingenting om mor (32) i Aftenpostens eksempel, men statistisk er det ikke utenkelig at hun lever sammen med faren, som også har akseptabel inntekt. De har i så fall trolig investert i et dyrt hjem (det er dyrt å bo i Oslo) som nå nedbetales av Folketrygden. Neste år vil de neppe ha vanskeligheter med — hvis det passer best slik — å bruke kontantstøtten til å leie en au pair eller praktikant. Så er de kvitt ungen og har dobbel inntekt som før. Kjekt for dem.

Mamma Stat øker klasseskillene. Kanskje blir jeg særlig indignert fordi skattekravene har begynt å lande på mitt skrivebord i form av stadig tyngre konvolutter. I fjor forsørget jeg mor (33) og barn (1) som mottok engangsstønad (34.000) fordi mor var student da hun ble gravid. Og det hadde vært greit, hvis det ikke var for den plutselige innsikt at mine skattekroner skal rett ut til familier som har ordnet seg bedre. Takke meg til u-hjelp.

I nyttårshelgen kunne vi lese at en kvinne på 67 år fødte tvillinger på Sant Pau-sykehuset i Barcelona etter å ha fått kunstig befruktning på en klinikk i USA. Hun er verdens eldste mor, hvis vi holder Bibelen utenfor. Kunstig befruktning i USA er ikke billig; en rutineundersøkelse ved graviditet koster f.eks. 7500 kroner.

Så der har vi vår fremtid. Den økonomiske realiteten tvinger unge mødre til å ta abort, mens vitenskapen hjelper rike oldinger til å bli mødre. Barna vil neppe mangle noe materielt; de vil tvertimot arve sine foreldre i god tid før de er ferdige med studiene. Dette er de nye små keiserne. De vil aldri få spille fotball med faren sin, men det kan man vel leie polakker til?

Det skjer i Norge også. Med velferdsstatens hjelp.