Tuesday, January 02, 2007

One … two … get down!

Julemorgen døde en av gigantene. James Brown, kanskje det forrige århundrets vesentligste musiker, ble 73.

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 30. desember. Publisert etter avtale)

UNH! Hvor veltalende kan det uartikulerte være? HUH! Hva betyr det? UNH-HUH!! Det betyr: Du, jeg og alle mennesker som har levd, har røtter i Afrika. Vi er fysiske, seksuelle vesener. Dette er det opprinnelige i oss. Ta det frem og kjenn litt på det.

Det spiller egentlig ikke noen rolle om du liker James Brown. Det spiller ikke engang noen rolle om du har hørt ham (men det har du). For det han skapte som kunstner er i dag overalt. Hvis du liker å danse og må ha sterkere saker enn Vikingarna, er det James Brown som styrer føttene.


Han likte å sammenlikne seg med Elvis. Ingen andre hadde fler hitsingler i USA. Som Elvis likte han biler, skytevåpen og narkotika, gjerne alt på en gang. Det var da han i 1988 ble lagt i jern av FBI etter en slik utflukt at Brown sa: «They would never have done this to Elvis!»

Jeg sitter og ser gamle James Brown-klipp på YouTube. Det grove, brede ansiktet med en tykk hinne av svette, de sammenknepne øynene og den endeløse hvite tanngarden. På de første synger han «Please, Please, Please», den mest dynamiske sceneopptredenen noen hadde sett til da. «Glem Elvis,» er det fristende å si. JB trygler, ber, går i kne, bruker mikrofonstativet som vektstang og dansepartner. Så til 1966 og Ed Sullivan Show; trang smoking med spisse svarte sko, «I Feel Good» og «Papa´s Got a Brand New Bag». Det fotarbeidet! Det er lett å se hvor Michael Jackson tok trinnene sine fra. Eller Mick Jagger. Eller Prince, som skrev om «Papa´s got a Brand New Bag» og ga den ut som «Kiss». Selv sa Brown at han var mest inspirert av Little Richard.

Man finner et TV-opptak av James Brown fra Boston 5. april 1968. Det er dagen etter drapet på Martin Luther King. De amerikanske storbyene eksploderte i opptøyer. Som så ofte før og siden har JB erklært at «the show must go on», og TV-bildene viser en konsertsal på kokepunktet. Uniformert politi kjemper for å holde publikum av scenen. Til slutt tar James Brown over, et hode kortere enn alle andre der oppe, noe han vanligvis klarte å skjule. Selvrespekt, sier han. Vi svarte må respektere oss selv … og hadde det ikke vært en idé å fortsette showet? Folk roer seg. Så begynner bandet å spille — av alle ting — «I Can´t Stand Myself».

Samme sommer gikk James Brown i studio i Los Angeles og spilte inn «Say it Loud, I´m Black and I´m Proud». Det var den sommeren sprinterne John Carlos og Tommie Smith ga «black power»-hilsenen med én svart hanske på seierspallen i Mexico by.

«Borgerrettsbevegelsen,» sa James Brown en gang, «startet den dagen den første hvite guttungen reiste seg og klappet for en svart artist.» Apropos de siste ukenes debatt: Martin Luther King kalte seg selv «neger». James Brown, en ekte sekstiåtter, lot afroen vokse og la begrepet dødt. (Noen feminist ble han imidlertid aldri.)

Og viktigere: han skapte en musikkstil som krystalliserte hva det skulle innebære å være «svart». Det begynte med «Cold Sweat» i 1967, en sang med bare ett akkordskifte. Til gjengjeld var rytmikken mer komplisert enn noe man tidligere hadde hørt på hitlistene.

Ordet ble kjød og ordet var funk; en sammensmeltning av soul, rhythm & blues og jazz, med det ene beinet i den hvite syrerocken og det andre i vestafrikansk stammemusikk. James Brown sluttet å «synge», dekonstruerte den tradisjonsrike popteksten om hjerte og smerte til en håndfull stønn, skrik og fraser. Melodier og harmonier forsvant og ble erstattet av hypnotisk repeterende blåserriff og synkoperte rytmefigurer. Bassen ble hovedinstrumentet. Til dette trengtes skolerte musikere, ofte med jazzbakgrunn, som måtte finne seg i å bruke James Browns føtter, hofter og skuldre som taktstokk — og bli bøtelagt hvis de spilte feil eller kom for sent til øving.

James Brown fikk Miles Davis til å gå elektrisk. Dette ville, nye trøkket skulle han også ha. Og for første gang ble det produsert musikk i USA som lot seg eksportere til Afrika. Resultatet ble Fela Kuti, King Sunny Adé og Youssou n´Dour.

Soul, disco, house, rap og hiphop — altså vår tids musikk — hadde vært utenkelig uten ham. James Browns «Funky Drummer» fra 1970 (med Clyde Stubblefield på trommer) er verdens mest samplede låt. Og utrolig nok: mens discoen han inspirerte på syttitallet såvidt duger som bakgrunnsstøy for dragshow, låter gullalderens James Brown fortsatt som svette og sex.

Da James Brown ble født for 73 år siden i ei rønne i Barnwell, South Carolina, trodde de han var dødfødt. Men kroppen holdt seg varm, og de fikk liv i gutten. Han var fire da foreldrene skiltes, og James ble tatt hånd om av sin tante Honey, som drev et bordell i Augusta, Georgia. Han plukket bomull, pusset sko og danset for skillemynt. Som seksåring ble han nektet skolegang fordi klærne hans var for fillete. Som 16-åring gikk han i fengsel for første gang. Hvis noen skulle ha tungt for James Browns selvskryt, de endeløse ærestitler og evige «I´m back!»-rop, bes de om å prøve å gå noen mil i det spisse, blankpolerte fottøyet hans.

I uka som gikk lå James Brown på lit de parade på scenen i Apollo Theatre, som ligger på 125. gate (Martin Luther King Boulevard) i Harlem. Man kan vanskelig forestille seg et mer passende sted. Brown vil garantert få sin egen gate i bydelen. Bedre lydspor til Harlem-sommeren enn hans «Hot Pants» fins ikke.

0 Comments:

Post a Comment

Links to this post:

Create a Link

<< Home