Wednesday, November 08, 2006

Tid for sjølkritikk

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 4. november. Publisert etter avtale)

Det er tid for politiske selvavsløringer. Tid for å vaske hånden som hilste på Pol Pot.

Her er min bekjennelse om fortiden i SUF (m-l). Særlig ærerik var den ikke.
Sommeren 1972 var jeg 13 og skulle begynne på ungdomskolen. Vi bodde på Veitvet, en av Oslos drabantbyer. Det siste året på barneskolen hadde jeg begynt å bli rebelsk. Veitvet skole hadde en overlærer som tydelig tilkjennega sine reaksjonære standpunkter, og denne makta skulle utfordres. Skoleavisa jeg var redaktør for gikk over streken og ble beslaglagt; jeg lurer på om ikke det handlet om publikasjon av ett eller to dikt av Jan Erik Vold. Jeg ble nektet adgang til et møte mellom elevrådsledelsen og foreldre fordi jeg bar et jakkemerke der det sto «Seier for FNL». Og med høsten kom det store veiskillet, da de voksne skulle stemme over det vi kalte EEC.

Det var dominoeffekten som slo til. For en hvalp fra Groruddalen med slike tilbøyeligheter fantes bare ett alternativ: sommeren 1972 begynte jeg i studiesirkel i marxismen-leninismen-maotsetungs tenkning. Jeg kom litt sent til det første møtet, og gikk rett inn i en debatt om hvorvidt det var progressivt eller reaksjonært å røyke hasj.

Lederen for studiesirkelen var seks år eldre enn meg og en fyr jeg så kraftig opp til. Han var tøff, hadde et image ikke ulikt det Lasse Tømte anla for filmen Lasse & Geir noen år etter. Han kunne snakke som en riktig ml-er. På et vis ser jeg opp til ham ennå, som forfatteren Per Petterson.

Skal jeg kritisere Per, og på en måte komme hans sjølkritikk i forkjøpet, er det for at han privat hadde mye bedre litterær smak enn den søpla han skulle ha meg til å lese. Min desillusjon med SUF (m-l) begynte allerede samme kveld, da jeg la meg til sengs med en pamflett av Vjatseslav Molotov. Molotov var Stalins nummer to på 30-tallet, og etter min uærbødige oppfatning større som bartender enn som forfatter.

Sommeren 1972 kulminerte for meg med noe så folkloristisk interessant som et ml-bryllup i skogen nordvest for Veitvet, da man mente at 13-åringen var såvidt politisk moden at han fint kunne forsyne seg av drikkevarene. Det endte i katastrofe; jeg spydde Vjatseslav Molotov utover lyngen, litervis av ham, og jeg mener klart å huske at Per Petterson opptrådte som den rene enmanns solidaritetskomiteen. Mange takk for det.

Resten handlet om en sakte nedkjøling av revolusjonsgløden. Som 14-åring syntes jeg fortsatt dekknavn, hemmelige kontaktnett og forberedelser til den store folkekrigen (for ikke å snakke om væpna revolusjon) var spennende saker. Som 15-åring begynte jeg å lure på om denne rørsla var skrullete. Som 16-åring var jeg sikker.

Disse minnene dukker opp i forbindelse med lesing av Tor Obrestads Vi skal kle fjellet med menneske og våpen, hans skildring av «ml-rørslas store vekst og djupe fall». Den er en fortelling om ungdommelig begeistring og økende desillusjon, altså ikke ulik min egen, men vesentlig mer langdryg. Ikke bare litterært: hovedpersonen Tor Jonsen (siden Jonsen ikke er Obrestad — blunk, blunk — dukker også dikteren Tor Obrestad opp i boka) holder det gående i et drøyt tiår. Det er grunn til å anta at dette tidsforløpet stemmer noenlunde med Obrestads egen vekkelseshistorie.

Det er på klaffen den virkelig sjokkerende opplysningen er å finne: Obrestad var ikke tenåring i 1972. Han fylte 34 år. Likevel valgte han å tilbringe (omtrent) åtte år til i denne skrullete sekten, og når han nå, snart sytti år gammel, skal levere sitt «grand oeuvre» av sjølkritikk, velger han å skylde på de andre. De andre, Morgan Kane-fantastene, ødela den store og flotte bevegelsen hans. Tor Jonsen/Obrestad blir noe av et mobbeoffer. Fra tid til annen navngir han de andre. De er drabantbygjengen fra Hellerud og Bryn, de som tøffet seg i svarte skinnjakker, og de er fremfor alt Tron Øgrim.

Obrestad beskriver Øgrim som ubehøvlet og uflidd: «Dersom Jonsen hadde møtt ham sittande på gata med ei lue framfor seg, ville han ha sagt til seg sjølv, det er ein lassis, skal eg gje han ein skjerv eller ikkje.» Beskrivelsen av (min venn) Tron Øgrim er ikke så helt gal, men skuddet treffer skytteren i foten: Obrestad er mannen som i et tiår tok imot ordre fra Tron. Han har noe av et Adolf Eichmann-problem. Han har også store deler av sin litterære karriere å takke ml-rørsla for.

Denne sytinga gjør meg nesten til 13-årig suffer på nytt. Den peker på en interessant kulturkollisjon. For om noe var ml-bevegelsen vår, altså drabantbyguttas, bevegelse. Den var urban, militant og hadde brutale forbilder. At følsomme diktere fra utkanten med svermerier for Hans Nilsen Hauge og Kristofer Uppdal (slik Jonsen skildres) søkte seg til den, er deres eget problem. De fikk kortene på bordet igjen og igjen: Det handlet om å ta makta og skyte folk. Hva trodde Obrestad — at skytingen var en fucking metafor?

Sannheten er at Øgrim og skinnjakkene brukte dikterne for alt hva de var verdt: Å legitimere bevegelsen og rekruttere nye kadre. Det utrolige var at de klarte å fange opp et svermeri som Obrestads, at bunadene og skinnjakkene gikk «hand i hand», som de sa. Så det foregikk en kulturell osmose: drabantbyrampen ble smittet av indremisjonspietismen, vestlandspoetene av pøbelstrategiene. Hvem som bestemte og hvem som var de nyttige idiotene, hersket det imidlertid aldri tvil om.

Derfor kan Obrestad i dag si at han var lydig, men ikke ansvarlig. Her er refrenget hans: Hovedsida var bra. Sakene var i det store og hele gode. Forøvrig anser jeg meg som ferdig med tematikken. (Etter denne bokhøsten, altså.) Hvorfor ligger ordet «pudding» på tungespissen?

I 1995 intervjuet jeg forfatteren Axel Jensen, som hadde følgende å si: «Jeg har igrunn alltid vært skeptisk til den fløyen av skjønnlitterære norske forfattere som er eller har vært marxist-leninister. Dette med å ha riktige meninger har alltid vakt min mistenksomhet.»

Enig da, enig nå. Og det er et problem at så store deler av den norske litterære eliten har dette skjelettet ikke bare i skapet, men også i bibliotekhyllene. Hvor er deres politiske troverdighet? De har dummet seg ut før, så hvorfor lytte til dem nå? Kan vi i det hele tatt være sikre på at det er de som snakker, eller driver de fortsatt og kanaliserer Tron Øgrim?

Vinteren 1972-73? Da leste jeg Morgan Kane. Hele serien. Men ikke på ordre fra Per Petterson.

2 Comments:

At 28 November, 2006 19:43, Blogger Elvis Bling Laden said...

høhøhø.. Det er nesten litt parodisk hvor mye kjeft tron øgrim skal få for alt mulig, som om mannen har vilje nok for tusenvis av mennesker på egen hånd. Nå er jeg, skal jeg inrømme, fortsatt ganske enig med rørsla, og det kan hende det er derfor jeg blir opprørt, men jeg synes altså det er veldig urettferdig at det liksom nå er "greit" å skjelle å smelle på andre folk fordi de har overbevist deg om sitt standpunkt! Uavhengig i om standpunktet er fornuftig eller ikke, så er da det en ganske pussig oppførsel?

Jeg så han forøvrig på Mono for en måneds tid siden, og jeg blir sur. Dårlig oppførsel, synes jeg.

 
At 30 November, 2006 14:23, Blogger Torgrim Eggen said...

Var det Obrestad eller Øgrim du så på Mono?

Uansett: Tron vil ikke jeg skyte på. Mitt eget politiske ståsted er et annet, men Tron er en artig og meget kunnskapsrik fyr. Dessuten liker jeg at han ikke går rundt og angrer, sånn som alle disse andre eks-stalinistene. Så lenge man ikke har vært terrorist eller farlig på andre måter, har man da lov til å mene at hovedsida med Pol Pot var bra? ;-)

 

Post a Comment

Links to this post:

Create a Link

<< Home