Tuesday, January 02, 2007

I tingenes verden

Du må være sprø for å besøke IKEA en søndag like før jul. Eller bare naiv.

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 16. desember. Publisert etter avtale)

Altså: jeg liker å tenke på meg selv som en person som lever i bøker, tekster og samtaler. Ikke hevet over den materielle virkeligheten, det blir å ta for hardt i, men i en slags ironisk avstand til den.

Men særlig bøkene har et fysisk nærvær det er umulig å ignorere i det lange løp, og etter å ha mottatt et par kasser i løpet av høsten, skjønte jeg at det ikke var noen vei utenom: Jeg trengte en ny bokhylle eller to. I min verden er «bokhylle» synonymt med IKEAs Billy. Man kan selvsagt bestille den på Internett, slippe unna galskapen og faktisk spare en krone eller to, men tanken var at Emma (8 år) og jeg «trengte en tur», og IKEA Furuset hadde søndagsåpent og … byens billigste softis, om ikke annet.


De siste årenes IKEA-kataloger slår et slag for den multikulturelle virkeligheten; her er et etnisk mangfold, selv innenfor samme IKEA-«familie», som man nesten må til FN-brosjyrer eller politisk korrekt barne-TV for å finne maken til. Det virker som om dette budskapet har sunket inn hos kundene, for på den gratis IKEA-bussen fra sentrum blir det snakket all verdens tungemål. Kav trøndersk, for eksempel … mellom medlemmer av en norskpakistansk familie. Tanken slår meg at det muligens var jeg som var malplassert, at jeg tilhører et samfunnslag som burde kjørt egen bil til IKEA, ikke snyltet på tilbudet til nye landsmenn som er på vei til Furuset for å gjøre kål på trygden.

Men IKEA er globalisering. Det er noe ytterst fascinerende ved at mennesker på fire kontinenter nå innreder med de samme møblene og må lære de samme svenske glosene med tødler over æ og ø (Värde modulkjøkken, for eksempel). Hong Kong og Singapore har IKEA nå, Australia har tre, og i vår åpnet New York-områdets fjerde, et kjempeanlegg i Brooklyn. Paris med omegn har nettopp fått sin sjette (!) filial. Jeg kan fortsatt huske den franske familiefaren på IKEA i Toulon, som midt i kontoravdelingen utbrøt: «C´est tres bien organisée!» Men han hadde ikke vært på varelageret ennå.

En treåring på bussen synger julesanger av full hals, for å sette oss i stemning.

Inne i det blå huset med gul skrift, mer folklore. Høygravide kvinner av alle hudfarger og trossamfunn stabber og hyperventilerer seg gjennom labyrinten på vei til avdelingen for spebarnsutstyr, med vordende fedre på slep. Den som har tilbragt en dag eller to i varehuset, vet at den korteste vei mellom to punkter tar omtrent 40 minutter. Svært ofte ser man kombinasjonen mor og datter eller mor og sønn (far og datter, som i vårt tilfelle, opptrer sjeldnere). Disse handler innbo til avkommets første egne hjem, eventuelt til avkommets hjem etter det første samlivsbruddet. Etter samlivsbrudd nr. 2 forventes man å kunne handle på IKEA uten mamma.

Når enslige menn fra 30 og oppover er på IKEA, står det «samlivsbrudd» tatovert i pannen på dem. Dette kan godt ha blitt utløst på varehuset forrige gang de var her (jeg har i hvert fall sett situasjoner som har vært farlig nær). Og, enda mer komisk: det verserer historier om nyskilte som har dratt til IKEA for å møblere ungkarsredet, og har støtt på sin neste partner der og da. Det perfekt logiske hadde vært om IKEA, din totalleverandør av livsglede, også kunne tilby flatpakkede bryllup. (USA har selvsagt hatt sin første IKEA-vielse forlengst.)

Noe så rørende er vi ikke vitne til denne førjulssøndagen. Jeg noterer et hysterisk gråteanfall i teppeavdelingen og noe som likner et nervesammenbrudd ved kjøkkensystemet Faktum, i valget mellom dørløsningene Abstrakt og Applåd. Rett ved kassen står en ung kvinne og bebreider en venninne: «Man kan DØ av stress, jeg vet ikke om du er klar over det?»

My point exactly. Så jeg vet nøyaktig hva jeg skal ha og styrer rett mot det. Men ikke Emma, så klart. Hennes første nervesammenbrudd er forhåpentlig årevis unna. Først faller øynene hennes på en fotpuff med hull til føttene. Den vil hun ha. Kjempefint, den tar vi med. Så finner hun noe annet, en nattlampe med lader i et slags spøkelsesmotiv. «Jeg sa én ting,» formaner jeg, før hjertet mitt smelter, slik det alltid gjør.

Hun ler skadefro når pappa har funnet de enorme og blytunge pakkene med Billy-hyller (hvit folie, hylle 1, plass 31) og prøver å manøvrere dem opp på en knøttliten tralle. Ferdig! Men hovmot står for fall, viser det seg. Den der tredje hyllen, den som var helt perfekt tenkt til den ekstra plassen jeg har målt opp, den er ikke alminnelig lagervare! Det betyr at vi må gjennom hele labyrinten igjen, mot pilenes retning, nøyaktig som å spole filmen baklengs gjennom alle gråteanfall, nervesammenbrudd og skilsmisser, og tidsskjemaet sprekker. Ingen kjøttboller på oss. Men kanskje softis?
Det er da vi forserer labyrinten for tredje gang at det plutselig lyder en nifs høyttalerstemme: «Melding til de ansatte. Vi har en kode 99.» Kode 99? Det gjentas. Hva er dette? Den absolutt siste eventualiteten man er forberedt på hos IKEA Furuset, tilfelle 99 … kan det være invasjon fra verdensrommet? Jeg merker at hjertet stanser og føttene blir numne; skal vi dø her? På IKEA? Skåret i biter av lysegrønne laserstråler, i konsumerismens siste favntak rundt hodeputen Gosa Blunda med 60 prosent andedun?

Men så lyder høyttalerstemmen igjen: «Kode 99 er opphevet.» Puh. Falsk alarm. Sivilisasjonen, og IKEA, vil bestå. Fotpuffen vår, derimot, den som lå på trallen sammen med bokhyllene, den har noen frekt forsynt seg med. «Pappa …?» kommer det spakt. Ikke tale om. Evig eies kun det tapte, siterer jeg.

Etter å ha stått i feil kø en stund for å få hjemsendt varene, oppdager jeg at vi har 30 sekunder på oss til å rekke IKEA-bussen tilbake til byen. Vi styrter mot bussen, som ikke har kjørt ennå, men er smekkfull. De vil ikke ta oss med. De flerkulturelle flirer der inne. «Amatører!» sier blikkene deres.

Så det blir softis likevel. Sett i lys av at taxi fra IKEA og hjem koster nesten 300 kroner, kan den ikke kalles byens billigste lenger. Og Emmas spøkelseslampe til kr 99 (betalt) er i mellomtiden forsvunnet. Hun hadde gått fra den i kassen.

Hyllene står fortsatt uutpakket og umontert her hjemme. Men før jul …? Absolutt. Før jul. Bare tenk på alle bøkene vi vil få.

1 Comments:

At 23 January, 2007 21:10, Anonymous Liten said...

Fant du ut hva kode 99 var?

 

Post a Comment

Links to this post:

Create a Link

<< Home