Monday, November 20, 2006

Hvor er biffen?

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 18. november. Publisert etter avtale)

Tid for ekte verdier. Når november viser sitt styggeste ansikt, er det bare én ting som duger.

Jeg hater denne måneden. Dypt og inderlig. At to av de viktigste kvinnene i mitt liv er født i november gir bare lynglimt av glede — tross alt er det åtteogtyve andre novemberdager, slapsete og mørke, kalde og sjelløse. Korrespondansen fra Kemneren får en bister og truende valør, samtidig som datamaskinen min kollapser og de nye yndlingsskoene tar inn vann. Og mens jeg går i det våte mørket og trasker, og forbanner denne syklusen som straffer september med november, fødes en helt bestemt hunger: Jeg vil ha biff. Jo større, jo bedre.

Ekte biffhunger tar ingen substitutter. Den kan ikke stilles med et stykke reinsdyrfilet på julebord, eller rosastekt andebryst, hvor godt dette enn kan være. Biffhungeren er eksistensiell; den handler om hva det er å være menneske (i hvert fall mann).

Biffen, som jeg nå ser for meg helt pornografisk dyprosa og saftig, med svart og nesten sprø stekeskorpe, er i ferd med å bli så diger at jeg er nødt til å kjøpe og lage den selv. ingen restaurant vil by meg noe sånt.

I det hele tatt: stekt biff er en rett som nesten er borte fra våre fancy og kunstlede liv. En gang var det umulig å drive restaurant eller kafé uten biff med løk på menyen. Så fikk de griller. Biffen fikk sauce béarnaise, peppersaus og hovmestersmør, den fikk pommes frites, så bakt potet med kryddersmør, så fløtegratinerte poteter (æsj!), og til slutt var hele klassikeren blitt «harry» eller hva det nå var og måtte gjemmes vekk, sånn at ikke turistene skulle tro vi var et østblokkland.

Ikke engang på veikroene kan man regne med å få en ærlig biff. Den krever nemlig litt ærlig arbeid, og da er det lurere og mer kostnadseffektivt å tilby en gummiaktig rød blasfemi de kaller «lasagne», som er å le et sultent menneske hånlig opp i ansiktet. (Noen tilbyr imidlertid «løvbiff», en rett som alltid minner meg om da Chaplin åt skoene sine i Gullfeber.)

På vei til min ICA griper jeg meg i å savne Frankrike. For selv om franskmennene lever mye bedre enn oss (enda Norge igjen er kåret til verdens beste land å bo i … hvem er det egentlig de spør, har jeg lurt på — kan det være Dagfinn Høybråten?) har de ikke blitt så trendy at biffen er borte. Du kan sette deg ned på det tarveligste sted, smile til kelneren og si «steak frites», og det vil materialisere seg. Raskt.

Jeg savner slakteren i Fayence, som når du sier at du godt kunne tenke deg en biff, gir deg et konspiratorisk smil. Litt som om du var hos urmakeren og ba om å få se på en Breitling. Han lar hånden fly over de ferdig oppskårne biffene i disken foran seg, nonsjalant, som for å si «Æsj, dette er bare for turister!» Så går han inn på bakrommet, henter et stykke okse av en farge og modningsgrad som garantert er forbudt å selge utenfor Frankrike, legger kniven prøvende på kjøttet og ser deg i øynene. «Tykkere? Mye tykkere? Riktig klokt av Dem, monsieur.»

Han savner jeg. For ikke å snakke om biffen hans.

På ICA er den plastpakket, rødmende av ung uskyld, et fullstendig sanitært produkt. Halvparten av den har dessuten en eller annen klovn på supermarkedet hakket i filler til noe de kaller «biffsnadder», som må være et produkt beregnet på de hundretusener av nordmenn som ikke har kniv hjemme. Jeg velger indrefilet, ikke fordi den smaker bedre, men fordi min elskede har en greie når det gjelder «slintrer».

Jeg vil helst ha entrecôte. Jeg tror jeg elsker slintrer. Mat som lar deg merke at du spiser.

Selvsagt må det franskmenn til for å tenke vektige tanker rundt noe slikt som biff med pommes frites. Roland Barthes, strukturalismens far, vier et helt kapittel til den i sin Mytologier fra 1957 (på norsk 1975). Han sier at både biff og pommes frites er patriotiske symboler; biffen — og rødvinen man gjerne drikker til den — bærer i seg mytologien om blodet, den livgivende og patriotiske saften, den man kan tenke seg å spille for fedrelandet. Å spise biff og pommes frites blir dermed å bekrefte sin franske identitet, nesten et sakrament.

Biffen, ifølge Barthes, forteller en historie om «kraft», om «helse» og «liv», og måltidet man inntar på den er et måltid «som gir krefter». Biffen, sier han, er kjøttets hjerte, det er kjøtt i sin reneste form, og gjennom å fortære dette får man del i oksens krefter.

Jo, det var i 1957. Siden har vi lært at oksefett fører lukt i infarktet, at Creutzfeld-Jacob er noe skikkelig herk å dø av, at oppdrett av storfe er nesten like umoralsk som gasskraftverk uten CO2-rensing. Men så da? Når kniven går inn i kjøttet og den røde saften pipler, når hele huset lukter svidd protein? Kom ikke og si at det er falske verdier.

Mine bifforgier er ikke månedlige en gang. De inntreffer, når jeg tenker over det, altfor sjelden. Det er nesten enklere, i sin friksjonsfrie politiske korrekthet, å «woke» sammen noe styr, helt uten fett men med masser av rare halvfabrikata. Da slipper man det der stikket av dårlig samvittighet, det grådige, nesten obskøne ved at jeg planlegger å spise en mer enn dobbelt så stor biff som min elskede får, og likevel til slutt kommer til å sitte og si «Skal jeg hjelpe deg med den der?»

Plutselig slår det meg at vi har kantareller i fryseboksen. Oh-la-la. Og en kvart kilo smør i kjøleskapet. Lykken er plutselig innen rekkevidde. I november. Og kanskje en ung, forholdsvis enkel bordeaux?

Men klokken er nå 19.05. Utenfor polet står to lystige herrer og sier «Det åpner jo snart igjen …» Men hør her, folkens — nå som KrF later til å ha parkert seg selv både i forhold til denne regjeringen og den neste, bør vi ikke gripe dagen, som det heter? I den hellige biffens navn?

Forøvrig er det sosialdemokratiets store triumf, det at praktisk talt alle har fått råd til biff en lørdag kveld. Derfra har det bare gått nedover.

8 Comments:

At 25 November, 2006 22:46, Anonymous Bjørn said...

Ah - den ærlig biffen. Biftek bleu. Men i Norge synes jeg nok den bør ha kokte poteter til - det er ingen her til lands som behersker skikkelige frites.
Løsningen på det smakløse overhygieniske (om det da ikke kommer fra Gilde og bare er smakløst) kjøttet er nok å kjøpe en mørbrad og henge den opp i kjelleren noen uker. Fordelen med november er nemlig mangelen på fluer.

 
At 26 November, 2006 15:28, Anonymous Anonymous said...

Vittig formulert. Leneg leve biffen! Vi har fått et kjøttmarked i nabolaget - dvs i Sverige. De har i hvert fall et stort utvalg i kjøtt, også biff, - om jeg ikke alltid har være like heldig med kvaliteten på grytekjøttet. Men det var vel like til pass for meg som åpenbarte meg som gjerrig nordmann som spiser prislapper.
Hilsen Anita

 
At 26 November, 2006 20:37, Blogger Torgrim Eggen said...

Bjørn,
Jeg er tilbøyelig til å være enig. Pommes frites er egentlig bare godt i Frankrike (eller i Belgia). Hengetipset er meget godt, men i dette tilfellet strandet det på teknikaliteter: Jeg har ingen kjeller, og jeg ville ha biffen NÅ. Kjøtt modnes forøvrig best på hel skrott, og det blir for plundrete på en torsdag.

 
At 28 November, 2006 10:43, Blogger Rambukk said...

Ja, det tar seg liksom ikke helt ut å henge store, blodige mørbradstykker over gardinstanga i stua...

 
At 28 November, 2006 12:20, Blogger Torgrim Eggen said...

Til fornøyelse: En liten sak jeg lagde for radio for syv-åtte år siden:

Overlege ved et sykehus i Kristiansand, professor Sagedahl, har satt fram en teori om at studenter er spesielt disponert for schizofreni fordi så mange av dem lever utelukkende på brødmat.

Schizofreni er en alvorlig sykdom, og har aldri vist seg å virke gunstig på eksamensresultatene. Jeg vil derfor anbefale følgende; nå som studielånet kommer, skal du investere i en hel gris. En død gris lar seg kjøpe hos Fellesslakteriet, og kiloprisen er meget gunstig.

Lån en motorsag, og få hjelp av en studiekamerat til å frakte griseskrotten opp på hybelen din. Begynn med å dele skrotten på langs med motorsaga. Legg gamle aviser under, for her kan det bli litt søl. Hvis grisen er full av tarmer og lever og slikt, så bare sag videre. Dette vil falle ut av seg selv, og kan spises hvis du føler deg spesielt modig den dagen.

For videre stykking av skrotten anbefaler jeg at du skaffer en anatomisk plansje. Når dette er riktig gjort, vil du sitte med to skinker, to kotelettrader med tilsammen nærmere førti svinekoteletter, to digre stykker sideflesk, noen stykker bog og mye annet smått og godt. Sag ut kotelettene og stapp isbitboksen på kjøleskapet full. Så koker du åtti liter saltlake, fyller badekaret og slenger resten av kjøttet i det.

La det ligge i to døgn, før du henger kjøttbitene rundt omkring på hybelen. Flesket vil røke seg selv mens du sitter og arbeider med semesteroppgave, og du trenger ikke å bekymre deg for å bli schizofren i vinter.

 
At 28 November, 2006 18:22, Blogger Rambukk said...

Et partert grisekadaver dandert rundt omkring i leiligheten høres ut som snarveien til dyp, tung og uhelbredelig paranoia. Men, så lenge det holder schizofrenien borte så...

 
At 30 November, 2006 02:07, Anonymous Anonymous said...

Det har aldri slått deg at biffsnadder kanskje er kjøttstykker som er for små til biff, i steden for at slaktern har kutta i stykker indrefileten for å kunne selge den til halv pris?

(bortsett fra det backer jeg deg, altså)

 
At 05 February, 2007 14:10, Anonymous Martin K said...

Noe som er meget godt til biff, er stekte poteter og soppstuing i tilegg til kokte poteter, som tilbehør. Gjerne med litt sterkt indisk paste i soppstuingen, eller litt(!) grønn karripaste og sitron+ pepper. Hmm, sulten.

Pommes fritesopplevelsen med majones i Nederland var merkelig for en tolv-åring ;-)

 

Post a Comment

Links to this post:

Create a Link

<< Home