Thursday, December 07, 2006

Neste revolusjon

Datamaskiner til de fattige i den tredje verden. Er det tenkbart?

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 2. desember. Publisert etter avtale)

Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg er nesten hjelpeløs uten min. Eller mine; jeg er av de som må ha to. Hvis huset mitt begynte å brenne nå, og de nærmeste var utenfor fare, var datamaskinen det første jeg ville båret med meg ut. Fotoalbumet, har jeg hørt folk si. Vel, det er inni der, det også.

I Norge er vi på sjetteplass i verden med 478,9 datamaskiner pr 1000 innbyggere. I Mexico er tallet 53,6 pr 1000, i Kina 15,7. Nederst på statistikken ligger land i Afrika: Etiopia med 0.8 datamaskiner pr 1000, republikken Kongo med 0.18. (Tallene er hentet fra en UNESCO-rapport i 2003.) Man forbløffes ikke akkurat over at fattige og/eller krigsherjede land ikke vrimler av databrukere, og det vil føre altfor langt å påstå at det er derfor de er fattige og krigsherjede.

Men IT-kløften mellom nord og sør gjør ikke situasjonen lysere. Halvparten av alle mennesker i verden har aldri hørt summetonen. Man regner med at Afrika sør for Sahara har omtrent 500.000 alminnelige Internett-tilknytninger (2002), fordelt på 49 land! Noen holdes med andre ord helt utenfor den digitale verdensrevolusjonen.


Hittil, kanskje? Nylig kunne direktøren for mediesenteret ved MIT (Massachussetts Institute of Technology) i USA, Nicholas Negroponte, presentere prototypen på en ny bærbar PC. Negroponte er ingen smågutt; han skrev en visjonær bok om vår digitale fremtid (Leve digitalt) som kom på norsk i 1995, og han har holdt foredrag for norske næringslivstopper.

Målgruppa for det nye verktøyet er noen helt andre. Arbeidet støttes av en organisasjon som kaller seg One Laptop Per Child. Målet var å fremstille en datamaskin som bare skulle koste 100 dollar (640 kroner), og som lot seg bruke under vanskelige forhold, som blant mye støv og skitt, med usikker adgang til strømnettet osv. MIT er ikke helt i mål ennå; man regner med at prisen på det masseproduserte resultatet, innregnet fortjeneste til fabrikanten, vil være nærmere 150 dollar. (100 dollar regnes idag som lavest tenkelige pris bare for skjermen.)

Nå er det avgjort at Taiwan-selskapet Quanta skal sette denne i produksjon i løpet av neste år. Fem land (Argentina, Brasil, Nigeria, Libya og Thailand) samarbeider om prosjektet, og er i ferd med å forplikte seg til i første omgang å dele ut fem til syv millioner maskiner til skolebarn. Forrige fredag besøkte Negroponte Brasil og overrakte en prototyp til president Luiz Inácio Lula da Silva.

Hva slags utstyr er det snakk om? Noe ganske annet enn min luksuriøse nye Macintosh med tyve tommers flatskjerm, det er sikkert. Men også noe på mange måter smartere. Dette er en maskin som skal klare seg med en strømtilførsel på fattige 2 watt, mot 25 til 45 watt for vanlige bærbare datamaskiner. Den vil bli levert med en innretning for å lades opp med muskelkraft, mest sannsynlig en fotpedal. Et minutts oppladning vil gi ti minutters brukertid.

Maskinen har ingen harddisk, men er i stedet basert på flashminne-brikker, noe som eliminerer behovet for bevegelige deler. Den skal være praktisk talt vann- og støvtett. Skjermen på syv og en halv tomme er høyoppløst og svart/hvit, basert på en ny teknologi som gir høy lesbarhet (også i solskinn) kombinert med ekstremt lavt strømforbruk, altså mer avansert enn den du selv sitter og jåler deg med på flyplassen. Maskinen har innebygd webcam.

Selvsagt er det meningen at verdens fattige skal være på Internett, noe som besørges med WiFi-antenner. Prinsippet er at de små fotdrevne laptop-ene skal lenkes til hverandre og utgjøre sitt eget trådløse nettverk. Blir det mange nok av dem, vil Internett-forbindelse forgrene seg ut til strøk som i skrivende stund ikke engang er på telefonnettet. I Nigeria er det snakk om å knytte seg til et allerede fungerende mobilnett, i Libya (som mangler dette) om tilknytning til satelitt.

Prosjektet bygger på en grandios og vakker tanke, men har selvfølgelig også sine kritikere. Akademikere advarer mot å tro at teknologi kan erstatte en satsning på skolegang og lærekrefter. En annen er Microsoft-sjefen Bill Gates, selv en ikke ubetydelig filantrop. Han hevder at det å kopiere utviklingen i den rike verden ikke automatisk er svaret på den tredje verdens utfordringer og problemer.

Det som i hvert fall er sikkert, er at de små skolemaskinene ikke vil kjøre Microsoft Windows. Verdens fattige skal få slippe Bill Gates´ lisens-helvete. Det er utviklet et enkelt, lettbegripelig og lite kapasitetskrevende operativsystem med utgangspunkt i Linux, som i dag er kjent for gratis, ikke kopibeskyttet PC-programvare. Maskinen vil bli levert med en enkel nettleser, et mailprogram basert på Googles gMail, tekstbehandler og pedagogisk programvare.

Å gjøre dette produktet tilgjengelig for forbrukere i vår del av verden er foreløpig uaktuelt. Men lykkes prosjektet, vil produsenten Quanta øyeblikkelig sitte på verdens mest solgte dataprodukt. Selv med lav fortjeneste pr enhet er det litt av en posisjon å være i. Andre vil kopiere ideen og tvinge prisen ytterligere ned.

Nå er det slik at heller ikke i overflodssamfunnet Norge har alle familier råd til datamaskiner. Det foreligger faktisk et skrikende behov for en billig og dårlig datamaskin; med «dårlig» mener jeg en maskin som gjør det den skal med hensyn til nettbruk, kommunikasjon og så videre, men som ikke har den enorme minnekapasiteten og hastigheten som må til for å kjøre siste generasjon dataspill eller redigere video. Det er ingen grunn til at en slik maskin skulle koste så voldsomt mye mer enn 2000 kroner. Problemet er at ingen lager den.

Så det kan tenkes at Negroponte og hans samarbeidspartnere har startet en revolusjon som også vil berøre oss. Hvis dette er gjennomførbart, vil markedet komme til å endre seg. Vi vil få det enkle, smarte alternativet. Det er ingen grunn til at norske skoler ikke skal ta seg råd til det Nigeria eller Brasil gjør — å utstyre barna med en enkel datamaskin som lett går i skolesekken, som øyeblikkelig er på nett med skole- og lekekamerater, og som det ikke betyr økonomisk ruin om de skulle miste eller skade. Inntil videre trenger vi kanskje ikke fotpedalen, men hvem vet?

Dersom «One Laptop Per Child» blir en suksess, vil du snart merke det. Se for deg at innboksen din roper «Du har 38.000 nye meldinger», hvorav halvparten er fra elleve år gamle Nigeria-svindlere som inviterer deg til Lagos for å hente diamanter til en verdi av ti millioner kroner …

1 Comments:

At 08 December, 2006 12:56, Blogger Rambukk said...

Nigeria-mail er ren rutine for spamfilteret. Jeg blir mer nysgjerrig på hva den andre halvparten pønsker på...
Potensialet i dette prosjektet er for øvrig enormt.

 

Post a Comment

<< Home