Profeten fra Newark

(Bokomtale, Klassekampen lørdag 3. februar)

Før jul skrev vi om Greil Marcus´ «The Shape of Things to Come», et større kulturessay om profeter og profetier i det moderne USA. Her utroper Marcus romanforfatteren Philip Roth til landets litterære profet, og profetiene rommes i den ferskeste fasen av forfatterskapet. Philip Roth fyller 74 år i mars.

Dette måtte sjekkes. Så siden jul har jeg lest fire av Roths nyeste romaner: De tre verkene i den sene Nathan Zuckerman-trilogien (Roth har skrevet om Zuckerman før) pluss «Konspirasjonen mot Amerika», hans siste bok på norsk. Og for å si det med én gang: I seg selv ville disse fire bøkene vært et veldig forfatterskap. Så foreligger det ca 25 bind til. Man skal vokte seg for å bli en av de som ustanselig gnåler om Nobelpris til sine yndlingsforfattere. Men hvis Philip Roth hadde vært australier og kvinne, hadde hun hatt den.

Fortelleren i «Konspirasjonen mot Amerika» heter Philip Roth, er fra Newark i New Jersey og er syv år gammel når boka begynner. Men før du trykker på «navlebeskuende egolitteratur»-alarmen, tygg på følgende: 1940 er året da Charles Lindbergh slår Franklin D. Roosevelt med knusende flertall i høstens presidentvalg. Året etter, like etter innsettelsen, flyr Lindbergh til Reykjavik for å undertegne en ikke-angrepspakt med Adolf Hitler. Sommeren 1941, mens Tyskland angriper Sovjetunionen, begynner det nyopprettede Direktoratet for amerikansk assimilering å omplassere jødiske familier. Målet er å bryte opp gettoene og lage ekte amerikanere av dem.

Så, i 1942, blir den selvutnevnte utfordreren til Lindbergh, den jødiske radiomannen og sladrespaltisten Walter Winchell, myrdet under et folkemøte. Det blir voldsomme opptøyer. USA får sin Krystallnatt.
«Konspirasjonen» kom ut i 2004, tilsynelatende perfekt timet til valgkampen mellom Bush og Kerry. Handler boka om noe annet enn den gir seg ut for? Kanskje det.

For de fleste som besøker USA er Newark bare New York Citys reserveflyplass. Nord for flyplass-gråskapen ligger en by på 280.000 innbyggere, et sted de færreste gidder å se siden Manhattan bare ligger en halvtime unna. Newark er en nedkjørt, postindustriell spøkelsesby. Etter raseopptøyene i 1967 foregikk en masseflukt. Mer enn 150.000 (!) rømte ut i forstedene eller enda lenger, og byen ble massivt forslummet. I 1975 var det bare 70 prosent av innbyggerne som hadde telefon.

Allen Ginsberg, Whitney Houston, Brian de Palma og Ice-T kommer fra Newark. Og selvfølgelig Philip Roth, den urbane ødemarkens profet og kronikør. Newark er navet i alle fortellingene i Zuckerman-trilogien, og hele «Konspirasjonen» foregår stort sett der, i og omkring Roth-familiens hjem på Summit Avenue i bydelen Weequahic.

«Newark used to be the city where they manufactured everything, now it´s the car theft capital of the world,» sier Seymour Levov, kalt «Swede» på grunn av sitt nordiske utseende, helten i «American Pastoral» fra 1997 (på norsk i 2005). Han burde vite det. Swede Levov arver farens hanskefabrikk i Newark, får den til å gå godt og gifter seg med selveste Miss New Jersey, som ikke er jødinne. Så rammer tragedien: den 16 år gamle datteren Merry rives med av protestbølgen mot Vietnam-krigen på 60-tallet, rømmer hjemmefra og sprenger det lokale postkontoret i en terroraksjon som krever ett menneskeliv.

Ira Ringold, den storvokste radiostjernen som blir kjent som Abraham Lincoln-imitatør, er hovedpersonen i «I Married a Communist» fra 1998 (ikke oversatt til norsk). Også han gifter seg «goyish», med den forhenværende stumfilmstjernen Eve Frame. Så faller Ringold som offer for heksejakten på kommunister i begynnelsen av 1950-åra; bokas tittel er i virkeligheten tittelen på skandaleboka Eve Frame utgir om sin eksmann.

Coleman Silk, protagonisten i «The Human Stain» fra 2000 («Menneskemerket», 2005) er bare jøde på liksom. 70-åringen må gå fra stillingen som professor i klassisk språk og litteratur på grunn av en slengbemerkning som blir oppfattet som rasistisk. Han får et nytt liv sammen med Faunia, rengjøringsassistent ved instituttet, som han har et hemmelig forhold til. (Ikke minst fordi Faunias eksmann er en psykotisk Vietnam-veteran.) Da begge omkommer i en mystisk bilulykke, oppdager vennen Nathan Zuckerman sannheten: Silk er i virkeligheten svart. Han er så lys i huden at det er mulig å ta feil, og denne hemmeligheten har han klart å holde på i femti år.

Vietnam-krigen, politisk ekstremisme, heksejakt på kommunister, raseproblematikk, mer Vietnam, antisemittisme, latent fascisme, trusler mot demokratiet … dette minner da fælt om politisk litteratur? You bet. Trolig det mest potente politiske forfatterskapet i verden i dag, i hvert fall det sterkeste USA har hatt siden Steinbeck og vel så det. Ved starten av det nye årtusenet står magre, hengslete Roth alene på toppen og ser. Og det han ser er tragedier, massehysteri, galskap.

«Alt er politisk», har det vært sagt i opptil flere av andedam-debattene om norsk litteratur det siste året. Hvor lenge må vi tåle sånt sprøyt?

Hva skiller det politiske forfatterskapet — som hos Philip Roth — fra det private og formalistiske? Svaret er kunnskap. Særlig historisk bevissthet, hvordan historien flyter som en dunkel, mektig flod som river menneskeliv med seg, hvordan romanfigurer er produkter av klasse, yrkesvalg og etnisitet, hvordan deres forsøk på å bryte matrisen (som Levov, Ringold og Silk) fører til katastrofe og nederlag.

I Norge betraktes politisk litteratur som lettvint lektyre, «samfunnskritisk» krim og repetitiv venstresvada. Philip Roth er alt annet enn lettvint. Han er en patriotisk apokalyptiker. Han maner fram avgrunnen, sammenbruddet, det Greil Marcus kaller «The end of the Republic». Hvor går verdens ledende demokrati? Få spørsmål kan veie tyngre.

Jerome, lillebroren til Swede Levov, bærer profetens iskalde stemme i «Pastorale». «All you know is what a fucking glove is,» sier han til Swede. «This country is frightening … you wanted Miss America? Well, you´ve got her, with a vengeance — she´s your daughter!»

74-åringen Roth har nådd dit litteraturen skal. Han skriver romaner der innholdet triumferer over formen. Han er en fantastisk forteller, men språket er praktisk talt usynlig, peker aldri på seg selv. Han kan godt skrive lange, intrikate setninger, men akter seg nøye for virtuositet.

I «Konspirasjonen» er fortelleren Philip Roth, syv til ni år gammel. Roth er for slu til å gå i den fella det ville vært å bruke guttungens språk. Istedet er perspektivet guttens, språket den tilbakeskuende eldre mannens. Det forfatteren gir til alle de fire romanene er en detaljrikdom som tilsynelatende vitner om fotografisk hukommelse; i virkeligheten er det litterær arkeologi, et gigantarbeid. Roths humor er rå og ofte brutal («Hvis Clinton hadde pult henne i ræva, hadde hun kanskje holdt kjeft,» som en betrakter sier om Lewinsky-saken i «The Human Stain»).

Kanskje er «Konspirasjonen» stedet å begynne med Philip Roth. Den er alene om å ha en thrillermotor som pisker leseren videre; det kontrafaktiske trylletrikset opphever fortiden, slik at man virkelig engster seg for hvordan dette skal gå. Det ingen thrillerforfatter kunne gjort ham etter, er å la de dramatiske årene som aldri fant sted erfares gjennom en vanlig jødisk familie og deres prøvelser.

Etter «Konspirasjonen» bør man gyve løs på «En amerikansk pastorale», den mest skjebnetunge samtidsromanen på mange, mange år. Resten gir på en måte seg selv.

Jeg har kun lest «Konspirasjonen» på norsk. Tone Formo, Roths oversetter, har kommet gjennom dette uten mer enn rent kosmetiske feil. Selv om den nok er svakest i bunken, burde hun få prøve seg på «I Married a Communist» også. Det virker litt smålig å la denne diabolske triptykken stå uten midtpanel. Sist høst utkom «Everyman», hans nyeste (og åpenbart ikke-politiske) roman. Philip Roth er i siget, kan vi trygt si.

Philip Roth
Konspirasjonen mot Amerika
Aschehoug 2006
roman, 487 sider
Oversatt av Tone Formo