Monday, February 05, 2007

De smartes valg

Kun 29 prosent av voksne nordmenn oppgir ifølge Aftenposten at de «tror på Gud». Gjør det oss smartere enn andre folk?

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 27. januar. Publisert etter avtale)

Vi satt fire ved et kafébord da jeg gjennomførte en meget uhøytidelig gallup: «Hvor mange her regner seg som ateister?» Det var bare én av oss, altså 25 prosent. Empirien var tynn, for å si det mildt, men kanskje traff jeg blink likevel.

Å kalle seg «ateist» regnes nemlig som mer forpliktende eller mer offensivt enn bare å «ikke tro på Gud» (som betyr akkurat det samme). Ordet «ateist» fremkaller bildet av en frådende fanatiker som vil gripe enhver anledning til å rakke ned på religionen og de troende.

Slik er det i hvert fall i USA. Der er ordet «ateist» så belastende at ikke-troende søker å kalle seg noe annet. Siden 2003 har det eksistert en bevegelse som kaller seg «The Brights». Det skal ikke bety at de er smartere enn andre, slik «bright» vanigvis brukes som adjektiv. Det skal snarere bety «opplyst». En «bright», skriver professor Daniel C. Dennett i en artikkel fra juli 2003, «er en person som har et naturalistisk verdensbilde, i motsetning til et overnaturalistisk. Vi tror ikke på spøkelser eller troll eller julenissen — eller på Gud.»

De nye ateistene er på marsj. Og de har tatt et hint fra homsebevegelsen. Da de homofile i USA etablerte ordet «gay» fra 1960-tallet av, valgte de for første gang selv hva de ville bli kalt. Under opptøyene i Greenwich Village sommeren 1969 runget slagordet «Gay power!», som etter hvert ble til «Gay pride». En forfulgt minoritet ble til stolte vinnere ved hjelp av litt språklig voodoo.

Men ateistene kan da ikke være forfulgt? spør du. Vel … det har gått noen år siden opplysningstiden. Det begynner også å bli lenge siden den kalde krigen, da Sovjetunionens totalitære ateisme var med på å definere dem som den frie verdens fiender. Dagens konflikter, enten vi liker det eller ikke, følger ofte religiøse skillelinjer. Man har på den ene siden ytterliggående islamister, på den andre et mektig kristent høyre som først og fremst er synlig i USA.

Presidenten er en «gjenfødt» kristen som (med vekslende hell) driver verdenskrig mot islamistisk terror. Hans far, George Bush senior, har uttalt at «Jeg synes ikke ateister skal oppfattes som borgere, og de skal heller ikke oppfattes som patrioter.» Hadde han sagt noe liknende om de svarte eller homofile, hadde det tatt fyr i helvete. Men ateistene tror som kjent ikke på dette heller.

I den anti-religiøse pamfletten «Letter to a Christian Nation», som kom ut i fjor høst, legger filosofen Sam Harris frem statistikk til ettertanke. 44 prosent av alle amerikanere tror at Jesus skal vende tilbake for å dømme levende og døde — i løpet av de neste femti år. Hele 53 prosent er kreasjonister, altså mener at universet, jorden og alt som er i den ble skapt for 6000 år siden. («Tilfeldigvis,» skriver Harris, «omtrent tusen år etter at sumererne oppfant limet.»)

Hvis man ser bort fra det noe nervepirrende ved at verdens største militærmakt ledes av folk som venter utålmodig på Armageddon, er det nettopp striden om utviklingslæren som setter ateistene i kok. Det er ikke tilfeldig at så mange «brights», eller ny-ateister om man vil, er vitenskapsmenn. Hele 93 prosent av naturvitenskapelige forskere oppgis å være ateister eller skeptikere. De synes Gud har slurvet med empirien.

Mest kjent av dem alle, og sentral i «bright»-bevegelsen, er den britiske biologen Richard Dawkins, forfatter av «Det egoistiske genet» (1976). Dawkins er selve erke-darwinisten i moderne tid, og alment anerkjent som en av verdens største forskere. I øyeblikket ligger hans bok The God Delusion på 6. plass på New York Times´ bestsellerliste. «Gud eksisterer etter alt å dømme ikke» er premisset for boka, som har skaffet Dawkins fiender også blant kristne som hittil har hatt tålmodighet med hans ofte provoserende teorier om artenes utvikling.

Også Sam Harris har hatt en ateistisk bestseller de siste årene: «The End of Faith» fra 2004. Om ikke annet er den forfulgte minoriteten et lesende folkeferd. Både Dawkins og Harris begrunner deler av sitt engasjement med utviklingen i verden etter 11. september. Skal man fortsatt respektere religiøs tro, sier de, må man også respektere troen til Osama bin Laden og selvmordsbomberne.

Men det er hevet over tvil at striden om utviklingslæren i USA har skjerpet Dawkins´ engasjement. Da han besøkte Norge i september, fortalte han at han nekter å debattere med representanter for Intelligent Design, en kristen kvasivitenskap som har som mål å være et «alternativ» til Darwins (og Dawkins´) lære. Å gi disse lik taletid er det rene sludder, sier han til humanetikernes nettavis Fri Tanke:

«Tenk deg at en professor i romersk historie skal holde en forelesning og analysere en eller annen konkret hendelse fra romertiden, men når han setter i gang blir han hele tiden avbrutt av en student som mener at Romerriket aldri har eksistert. Da blir det vanskelig å komme seg videre.»

At Richard Dawkins er smartere enn deg og meg, er en påstand jeg tør sette frem uten altfor store betenkeligheter. Men er han, og hele ny-ateismen for den saks skyld, også en smule arrogant?

«Religion er latskap», sier Richard Dawkins. «Det er for folk som ikke gidder å finne ut hvordan ting egentlig henger sammen.»

På den annen side, humrer noen av ny-ateismens kritikere, kan det tenkes at vitenskapsmenn om hundre år vil betrakte The Big Bang som enda en tåpelig skapelsesmyte. Dersom ikke Dommedag inntreffer først, så klart.

4 Comments:

At 05 February, 2007 16:56, Anonymous Anonymous said...

Igjen, veldig interessant! (applaus)

En av de sentrale konflikt linjene mellom den nye tid og den gamle tid ligger mellom de etablerte religiøse strukturene og de ny-liberale/ postmodernistiske tankestrukturene. Som en av de som kommer fra den neo-shamanistiske tankegangen når de gjeder religion (W.S.Burroughs: Ikke en gud, *mange* guder, ofte i konflikt med hverandre!) blir hele den nye monoteistiske revivalen ganske absurd. Men, det materialistisk-absolutte krav om at mennesket bare er en mikrobe og intet annet (tada!) blir for meg like sært. Mystisisme er en effektiv droge, det må man alltid huske. Det er det som *driver* gutta i Baghdad, ihvertfall en del av dem.

 
At 05 February, 2007 19:45, Anonymous Anonymous said...

Jeg vil mene at ordet ateist har en litt mer bestemt betydning enn bare ”å ikke tro på gud”. En ateist er ikke bare en som ikke tror, det er en person som mener at det ikke finnes noen gud, dvs. en gudsfornekter. Ordet ateist kan, for nyansenes skyld, sammenlignes med ordet agnostiker, som betyr en som mener at menneskene ikke kan vite noe om hvorvidt det eksisterer noen gud.

 
At 05 February, 2007 20:54, Blogger Torgrim Eggen said...

Jeg er ikke sikker på hvor stor grad av aktivisme (eller aggresjon?) man trenger å legge for dagen for å være ateist. Man snakker om nyanser her også - for eksempel kan et nyfødt barn som aldri har hørt om Gud defineres som «ateist» i bredeste forstand.

Slik jeg bruker begrepet i denne artikkelen, innebærer det å være «ateist» at man har tatt stilling til spørsmålet etter å ha overveid fakta (eller hva vi skal kalle det).

 
At 23 March, 2007 11:56, Blogger Unknown said...

Bra artikkel!
Ateist betyr bare å ikke tro på noen gud. Ser man på etymologien, så dukker ateist først opp som skjellsord på noen som ikke har "ekte" guder. Mener at romerne brukte "ateist" på jøder og kristne, noe som nesten er litt kult.
Derimot er selvsagt "ateist" i seg selv belastende i USA, så å si at du er ateist er jo å si at du er en aggressiv gudshater uten moral.

Når det gjelder sluttpoenget om at ny-ateismen er kanskje for arrogant, så er jeg uenig. Joda, det er jo en intellektuell arroganse å spore, men dette må sees i forhold til USA der det er en helt overveldende arroganse fra kristne, som sitatet fra Bush Sr. eksemplifiserer veldig bra. (I tillegg kommer selvsagt at halve landet hadde strøket i naturfag pga. religiøs indoktrinering.) Så skriver to-tre ateister noen bøker fordi de er forbanna, og så er det plutselig full krise.

Jeg må avslutningsvis nevne at jeg kjøpte "The End of Faith" i bokhandelen til katedralen i Co. Durham, og det sier mye om Church of England. Måtte kjøpe en annen bok for å legge oppå, for jeg fikk bestemt følelsen av å kjøpe porno i en katedral. (Den andre boka var en islam-ordbok)

 

Post a Comment

<< Home