Om bøker, vin og kvalitet

Vi har nettopp hatt en av disse årvisse debattene om hva «litterær verdi» er for noe, og de fleste er like kloke. Hvordan nærme seg et svar?

Noen hadde oppdaget at Norges mest solgte forfatter ikke var medlem av Forfatterforeningen. Hun ble holdt utenfor «det gode selskap», ble aldri anmeldt i avisene, aldri invitert på hagefest. Med utgangspunkt i dette ble det -- som vanlig -- fastslått at litteratur er noe ordentlig jålete tøys.

I Norge har vi en kulturpolitikk som går ut på at kvalitetslitteratur skal hjelpes frem med statlige tilskudd. Lite tyder på at dette vil endres med det første, og dermed vil debatten gå i evig loop. Den ene siden sier at noe slikt som objektiv litterær kvalitet ikke fins, at det bare er «subjektiv synsing fra en gjeng åndssnobber med sugerør i statskassa» eller hvordan det nå var. De andre hevder at jo, den eksisterer, uten at de blir ufeilbarlige av den grunn. (At objektiv kvalitet eksisterer, betyr ikke at man til enhver tid gjenkjenner den.) Som en av «snobbene» har jeg lyst til å føre diskusjonen videre.


Fig A (venstre): Verdiløs serielitteratur.
Fig B (høyre): Høy litterær kvalitet.

Jeg tror noe av problemet er begrepsmakt, at eliten fører et språk som får menigmann til å føle seg fremmedgjort eller oversett. Dette språket er ikke den gode litteraturens språk, som er klart og tydelig. Klart og tydelig språk er egentlig mer typisk for god litteratur enn for dårlig. Selv om det er lett å få inntrykk av noe annet.

Er det mulig å finne et nytt språk? Kan det være fruktbart å sammenlikne med hvordan vi opplever kvalitet i vin, et felt jeg (og mange med meg) strever med å tilegne meg? Parallellen er ikke så dum. Innholdet i en vinflaske er resultatet av års strev, ofte generasjoners strev. Diskusjoner om kvalitet vil også her før eller senere støte mot det personlige og subjektive. Man blir like full av dårlig vin som av god.

Men selv om man godt kan lese bøker uten å reflektere så mye over kvalitet, er det verre med vin. Her er det nemlig et klart, men heldigvis ikke alltid korrekt, samsvar mellom pris og kvalitet. En dårlig vin er billigere enn en god. (En riktig dårlig bok er også vanligvis billigere enn en god, men diskusjonen om serielitteratur skal vi la ligge her.)

Det er ikke mulig, i en seriøs samtale om vin, for eksempel å hevde at en flaske Blue Nun er like god som en Trimbach Cuvée Frédéric Émile. Begge er hvitviner fra samme dalføre. Det ene er masseprodusert skvip, det andre en kresen, håndlagd vin som produseres i små partier av et vinhus som har holdt åpent siden 1626. Sistnevnte er fire ganger så dyr.

I denne tenkte samtalen kan du rope til du blir blå i ansiktet at «Jammen, JEG synes ...» Det hjelper ikke. Du gjør bare deg selv til latter. Noen vil innvende at de ikke er i stand til å smake forskjell, men da har vi jo ingen kvalitetsdebatt. (Og det er positivt feil; smaksforskjellen er større enn mellom Cola og Solo.) En fruktbar diskusjon om kvalitet forutsetter at begge parter vet hva de snakker om, at de smaker forskjell.

Flytter vi denne dialogen til litteratur, blir den automatisk snobbete da? Det kan jeg ikke gå med på. For å kunne diskutere litteratur, må man ha lest. Helst mye. Helst både godt og dårlig.

Salg er helt irrelevant: Skvipet selger ti tusen ganger mer enn praktvinen, men det skyldes produksjonsmåte og tilgjengelighet. Boktrykkerkunsten er tross alt oppfunnet. Den gode boka blir ikke bedre av å ha få lesere, eller omvendt. Prestisje betyr imidlertid noe. Det fins både overpriset vin og overvurderte forfattere.

Men videre: Hva er kvalitet i vin?

Duft eller aroma nevnes ofte. Du har lest disse blodhundene som finner endeløse rekker av dufter i flotte rødviner: tørket frukt, lær, svart oliven, asfalt, lakris, trøfler og nystekte vafler. Disse elementene «fins» ikke i vinen; de er assosiasjoner. Moden, stor vin har som oftest en kompleks aroma, det vil si at den vekker flere assosiasjoner samtidig. Dårlig vin dufter én enkelt ingrediens eller ingenting.

Dette kan utmerket overføres til leseopplevelser. Vekkes sansene og minnene? Opplever man smak, farge, kontrast? Litteratur blir ikke automatisk god av kompleksitet, men er den uten brytninger er den garantert dårlig.

Konsentrasjon er en annen kvalitetsmarkør. Gode viner er konsentrerte, det vil si at de gir mer smak pr munnfull. Mer for pengene, simpelthen. I verdifull litteratur skal man ikke vente på de gode poengene, de skarpe replikkene, de strålende setningene; de skal være der, på hver eneste side.

Vinkjennere snakker ofte om «balanse», det vil si at smakskomponentene skal være avstemt mot hverandre. En hvitvin med sødme må for eksempel ha en frisk, markant syre, ellers blir det bare skval. For en en erfaren leser er ikke dette vanskelig å kjenne igjen. Ta en genierklært roman som Cormac McCarthys ferske «The Road» -- maken til elendighetsbeskrivelse skal man lete lenge etter. Men nettopp derfor virker det så sterkt når forfatteren balanserer den med varme, sårhet og kjærlighet.

Det siste til sist: Ettersmak. En vin uten ettersmak kalles «kort», som betyr skuffende. Alexandre Lur-Saluces, som lager Château d´Yquem, verdens mest kjente søte hvitvin, sier at ettersmaken skal sitte i seks timer. Det er her litterært skvip og skval virkelig avslører seg; man glemmer øyeblikkelig at man har lest det, og griper sløvt etter neste neve åndelig Bamse-mums. Ettersmaken av et ekte storverk blir sittende hele livet.

Og så, først nå, kommer det subjektive, kall det gjerne «synsingen». Hva slags dufter liker jeg? Er denne ubehagelig eller spennende? Hva slags minner, assosiasjoner, overraskelser eller sjokk møter meg i dette glasset? Opplever jeg det som harmonisk? Som utfordrende? Som masete? Og den ettersmaken jeg går og smatter på -- er den god?

Se der. Ikke bare har vi lært å lese, men å drikke vin også. Forøvrig to sysler som balanserer hverandre perfekt.

(Fra Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 10. februar. Gjengitt etter avtale.)