Ved reisens slutt

Benjamin Franklin sa at det eneste vi kan være sikre på, er død og skatter. I dag skal vi ikke snakke om skattetrykket.

Onsdag bar jeg min mor til graven. Jeg har nådd den alderen nå. Det er kanskje viktig å fortelle at det ikke er noe tragisk i at sønner begraver sine mødre; problemet oppstår først når det blir omvendt. Men likevel: det passer liksom aldri, gjør det vel?

Hun ble 76, som ikke er noen høy alder på dette stadiet i vår sivilisasjon. Hadde det ikke vært for kreften, kunne hun godt ha fått ti fine år til. Men i hennes tilfelle var kreften nådeløs og forsynte seg av de organer den fant. Det var ingen bestemt livsstil hun skulle straffes for, men det hele. Franklin sa også at «noen mennesker dør når de er 25, men blir ikke begravet før de er 75». Dette rammer ikke henne.

Meg ga døden en helt ny erfaring, som samtidig er den eldste erfaringen noen mann kan ha. Da faren min døde, altfor ung, var hun der. Men nå var jobben min som eldste sønn. Det skulle organiseres og arrangeres. Det skulle tas avgjørelser, noen praktiske og økonomiske, noen estetiske, noen av absolutt eksistensiell art.

Det er, innser jeg, noe av show business over en bisettelse. Det har nylig versert en debatt — langs omveier, riktignok — om hvorvidt litteraturen er show business eller ikke. Selvsagt er den det … også. I hvert fall mer enn bisettelsen. Men målet for denne er det samme som for den førkristne greske tragedien: det er katharsis, renselse. Vi skal lide, og gjennom dette skal vi frigjøres og forløses.

Kanskje hadde det ikke blitt like vellykket hvis det ikke var for været. Onsdag var en praktfull vårdag i Oslo med knapt en sky på himmelen. La oss si at det var Gud som smilte til henne. I hvert fall falt det lettere for andre å smile.

I kirken satt en stor og sammensatt forsamling. Min mor hadde svært mange venner, og blant dem var både tvilere og hardkokte hedninger, to-tre katolikker og en håndfull muslimer (som satte seg langt bak). Selv er jeg dersom det interesserer ateist eller buddhist; jeg kan godt tro på sjelenes vandring, men ikke på noe spesifikt belønningssystem. På en god dag, som denne var, kan jeg tro at min mors positive kraft vil fortsette å virke i verden, enten det er metafysisk eller som ren inspirasjon.

Min mor var heller ikke noe enkelt menneske å gi en kristen begravelse. Hun hadde fått en streng kristen oppdragelse (bestemor var prestedatter, på et tidspunkt da dette var en garanti for et klart definert verdisystem). Men farget av moderniteten hadde min mor valgt andre retninger. Hun var en tviler. Sosialismen var en mektig konkurrent, for det første. Hun var dessuten — og jeg kjenner hvordan hjertet svulmer av stolthet — en av de ordentlige syttitalls-feministene. Hennes verdier ble særlig formet av en tid som sosionom i abortkommisjon på Aker Sykehus i Oslo, der motstanderne ofte skjulte sin kvinneforakt bak et kristent livssyn. Men mamma hadde likevel, som det heter, holdt døra åpen.

For en prest, en ganske hard nøtt. Hvordan trå riktig når man skal innvie et slikt menneske i evigheten?

Vår prest, jeg tror ikke jeg ødelegger hans integritet eller beskjedenhet ved å kalle ham ved fornavn, altså Egil, hadde truffet min mor to ganger. Den siste gangen visste han at hun snart skulle dø, og ga henne syndenes forlatelse.

Han kom hjem til meg forrige fredag, vi drakk kaffe og diskuterte. Allerede hadde Egil formulert problemet, som var å ta vare på hennes integritet og tvil.

Han gjorde det nydelig. Han hadde flaks med liturgien, eller hun hadde det. Søndag er Marias bebudelsesdag, det er moderskapets dag. Som han sa, mens den minste datteren min på 16 måneder herjet rundt og lagde anarkistiske prompelyder med leppene (jeg tror dette går i arv): «Dagen understreker kirkens feminine side og avsvekker de maskuline trekk i vårt gudebilde.» Det var dagen Elisabeth sa til Maria: «Velsignet er du blant kvinner!» Og Egil fikk det til å rime med min mor, uten at dette gjør meg eller noen av mine søsken til Messias, så det er sagt.

Han snakket om den utrolige nåden, om «Amazing Grace». Og en kjær slektning spilte melodien på altsaksofon, i kirkens fire sekunder lange etterklang, slik at det ble fullbragt i den største skjønnhet. Katharsis.

Gjett hva det ble snakket om på kirketrappa? Om biskop Kvarme, selvfølgelig. Han var i nyhetene dagen før. Biskopen som ble sendt til Oslo for våre synders skyld. Gud har oppdaget at i Oslo er snippen løs, at menn sover hos menn som var de kvinner, og så videre. Så Gud sendte Kvarme the Terminator. Han skal rydde opp i umoralen, som blant annet består i at prester ikke overholder evangelienes totusenårige moralbud.

Kvarme hadde ikke fått bisette min mor. Han hadde fått den nypolerte lakkskoen min i ræva, hadde han, og hele statskirkeordningen med ham.

Jeg er prinsippiell motstander av statskirken. Jeg synes ikke staten skal formidle et bestemt verdisystem. Men onsdag var det en prest som viste meg hva det hele likevel kan brukes til.
Prinsipper lar seg altså forhandle med, og jeg lurer på om det ikke var Jesus, Marias sønn, som fortalte oss det først.

(Fra Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 24. mars. Gjengitt etter avtale.)