Ved reisens slutt

Benjamin Franklin sa at det eneste vi kan være sikre på, er død og skatter. I dag skal vi ikke snakke om skattetrykket.

Onsdag bar jeg min mor til graven. Jeg har nådd den alderen nå. Det er kanskje viktig å fortelle at det ikke er noe tragisk i at sønner begraver sine mødre; problemet oppstår først når det blir omvendt. Men likevel: det passer liksom aldri, gjør det vel?

Hun ble 76, som ikke er noen høy alder på dette stadiet i vår sivilisasjon. Hadde det ikke vært for kreften, kunne hun godt ha fått ti fine år til. Men i hennes tilfelle var kreften nådeløs og forsynte seg av de organer den fant. Det var ingen bestemt livsstil hun skulle straffes for, men det hele. Franklin sa også at «noen mennesker dør når de er 25, men blir ikke begravet før de er 75». Dette rammer ikke henne.

Meg ga døden en helt ny erfaring, som samtidig er den eldste erfaringen noen mann kan ha. Da faren min døde, altfor ung, var hun der. Men nå var jobben min som eldste sønn. Det skulle organiseres og arrangeres. Det skulle tas avgjørelser, noen praktiske og økonomiske, noen estetiske, noen av absolutt eksistensiell art.

Det er, innser jeg, noe av show business over en bisettelse. Det har nylig versert en debatt — langs omveier, riktignok — om hvorvidt litteraturen er show business eller ikke. Selvsagt er den det … også. I hvert fall mer enn bisettelsen. Men målet for denne er det samme som for den førkristne greske tragedien: det er katharsis, renselse. Vi skal lide, og gjennom dette skal vi frigjøres og forløses.

Kanskje hadde det ikke blitt like vellykket hvis det ikke var for været. Onsdag var en praktfull vårdag i Oslo med knapt en sky på himmelen. La oss si at det var Gud som smilte til henne. I hvert fall falt det lettere for andre å smile.

I kirken satt en stor og sammensatt forsamling. Min mor hadde svært mange venner, og blant dem var både tvilere og hardkokte hedninger, to-tre katolikker og en håndfull muslimer (som satte seg langt bak). Selv er jeg dersom det interesserer ateist eller buddhist; jeg kan godt tro på sjelenes vandring, men ikke på noe spesifikt belønningssystem. På en god dag, som denne var, kan jeg tro at min mors positive kraft vil fortsette å virke i verden, enten det er metafysisk eller som ren inspirasjon.

Min mor var heller ikke noe enkelt menneske å gi en kristen begravelse. Hun hadde fått en streng kristen oppdragelse (bestemor var prestedatter, på et tidspunkt da dette var en garanti for et klart definert verdisystem). Men farget av moderniteten hadde min mor valgt andre retninger. Hun var en tviler. Sosialismen var en mektig konkurrent, for det første. Hun var dessuten — og jeg kjenner hvordan hjertet svulmer av stolthet — en av de ordentlige syttitalls-feministene. Hennes verdier ble særlig formet av en tid som sosionom i abortkommisjon på Aker Sykehus i Oslo, der motstanderne ofte skjulte sin kvinneforakt bak et kristent livssyn. Men mamma hadde likevel, som det heter, holdt døra åpen.

For en prest, en ganske hard nøtt. Hvordan trå riktig når man skal innvie et slikt menneske i evigheten?

Vår prest, jeg tror ikke jeg ødelegger hans integritet eller beskjedenhet ved å kalle ham ved fornavn, altså Egil, hadde truffet min mor to ganger. Den siste gangen visste han at hun snart skulle dø, og ga henne syndenes forlatelse.

Han kom hjem til meg forrige fredag, vi drakk kaffe og diskuterte. Allerede hadde Egil formulert problemet, som var å ta vare på hennes integritet og tvil.

Han gjorde det nydelig. Han hadde flaks med liturgien, eller hun hadde det. Søndag er Marias bebudelsesdag, det er moderskapets dag. Som han sa, mens den minste datteren min på 16 måneder herjet rundt og lagde anarkistiske prompelyder med leppene (jeg tror dette går i arv): «Dagen understreker kirkens feminine side og avsvekker de maskuline trekk i vårt gudebilde.» Det var dagen Elisabeth sa til Maria: «Velsignet er du blant kvinner!» Og Egil fikk det til å rime med min mor, uten at dette gjør meg eller noen av mine søsken til Messias, så det er sagt.

Han snakket om den utrolige nåden, om «Amazing Grace». Og en kjær slektning spilte melodien på altsaksofon, i kirkens fire sekunder lange etterklang, slik at det ble fullbragt i den største skjønnhet. Katharsis.

Gjett hva det ble snakket om på kirketrappa? Om biskop Kvarme, selvfølgelig. Han var i nyhetene dagen før. Biskopen som ble sendt til Oslo for våre synders skyld. Gud har oppdaget at i Oslo er snippen løs, at menn sover hos menn som var de kvinner, og så videre. Så Gud sendte Kvarme the Terminator. Han skal rydde opp i umoralen, som blant annet består i at prester ikke overholder evangelienes totusenårige moralbud.

Kvarme hadde ikke fått bisette min mor. Han hadde fått den nypolerte lakkskoen min i ræva, hadde han, og hele statskirkeordningen med ham.

Jeg er prinsippiell motstander av statskirken. Jeg synes ikke staten skal formidle et bestemt verdisystem. Men onsdag var det en prest som viste meg hva det hele likevel kan brukes til.
Prinsipper lar seg altså forhandle med, og jeg lurer på om det ikke var Jesus, Marias sønn, som fortalte oss det først.

(Fra Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 24. mars. Gjengitt etter avtale.)

Les mer!

Frank Zappa var aldri i Vilnius

Rockmusikkens skarpeste hode står på sokkel i den litauiske hovedstaden. Her er en historie selv Zappa ville kalt bisarr.

Det var 20 minusgrader da jeg kom til Vilnius den siste helga i februar. Været skrudde sightseeing-ambisjonene en smule ned. Men da vertskapet nødet og stilte sjåfør til disposisjon (en forlagsdirektør, intet mindre), sa jeg høflig: «OK. Jeg vil gjerne se Zappa-statuen.» Han var ikke helt sikker på hvor den var, selv om han påsto at han hadde vært Zappa-fan i tenåra, han som alle andre.

Monumentet står i Kalinausko-veien 1, ca 200 meter fra USAs ambassade, der de trolig er sjeleglade for å slippe Frank Vincent Zappa som lunsjgjest. Det er ikke prangende, bare en slank stålsøyle med påskrift og Franks hode på toppen, med håret i hestehale som så ofte i de siste åra han levde. Zappa døde av prostatakreft i desember 1993, 52 år gammel.

For å ære Zappa i sprengkulda må man nesten fyre opp en god, gammeldags kreftpinne. Han var beinhard narkotikamotstander og sparket musikere som brukte dop. Men han ble sjelden fotografert uten sigaretten. «Tobakksplanten er min favorittgrønnsak,» sa Zappa en gang. 1. januar i år innførte Litauen innendørs røykeforbud etter norsk modell, noe man har en fornemmelse av at Frank Zappa ville beskrevet som «fascistisk». F-ordet satt løst hos ham.

Frank Zappa spilte aldri i Vilnius. Ikke hadde han litauiske røtter heller. Så hva pokker gjør han her?

Man har lett for å undervurdere den sprengkraften rockmusikk hadde i diktaturene bak Jernteppet. Historikerne har gitt Ronald Reagan litt for mye av æren for østblokkens fall, hans fiende Frank Zappa litt for lite. Samme helg i Vilnius traff jeg Tony Parsons, veteran fra den engelske musikkavisa New Musical Express, som fortalte om sin tur til Warszawa i 1975. Han var der for å dekke en popkonsert: «Det var helt vanvittig. De hadde stilt opp tanks som pekte på publikum!» Hvem spilte? Det var Smokie.

Men de store svartebørs-stjernene bak Jernteppet var de ekstreme, kompromissløse artistene, som Velvet Underground eller Zappa. Budapest har i dag en «Frank Zappa Café». Velvet Underground-kulten var så enorm bl.a. i Praha at Václav Havel døpte sin «fløyelsrevolusjon» etter Lou Reeds nattsvarte skramleorkester.

Havel var Zappa-fan også. Da Tsjekkoslovakia ble fritt i 1990 inviterte han Zappa til landet — han ble mottatt som en frihetshelt — og tilbød ham jobb som «spesialambassadør» for handel, kultur og turisme. Regjeringen Bush presset Havel til å trekke utnevnelsen tilbake (dels handlet det om at Zappa hadde fornærmet kona til utenriksminister James Baker), men han ble likevel utpekt til frilans kulturattaché.

Så selvsagt var Václav Havel æresgjest da Zappa-monumentet i Vilnius ble avduket i desember 1995. Et militærorkester spilte et potpurri av Zappa-slagere.

Ideen til monumentet kom fra Saulius Paukstys, formann i Frank Zappas litauiske fanklubb. Saken var at etter Sovjetunionens fall var det blitt en del ledige sokler i Vilnius, først og fremst etter alle Lenin-statuene. Hva skulle man gjøre med dem?

«Vi var på jakt etter et symbol som skulle markere slutten på kommunismen,» sier Saulius.

Myndighetene var skeptiske, ikke minst fordi Zappa hadde et image som noe av en venstreradikaler. «De spurte hva han overhodet hadde med Litauen å gjøre. Ingenting, svarte vi. Så var det noen som fikk dem overbevist om at Zappa hadde jødiske trekk, og at de dermed fikk et slags minnesmerke over jødene i Vilnius.» (Frank Zappa var ikke jøde, men av siciliansk, gresk og libanesisk avstamning.)

Så fulgte lokaliseringsdebatten. Det var først tanken å sette Frank på sokkel utenfor kunstakademiet i Vilnius, men lærerne fryktet at Zappas antiautoritære budskap var for sterk kost for elevene, frihetsrus eller ikke. Så et mer «nøytralt» sted ble valgt.

Skulpturen ble laget av den 70 år gamle lokale kunstneren Konstantinas Bogdanas, som tidligere var kjent som Litauens fremste produsent av Lenin-statuer. 60 år gammel mottok han Lenin-medaljen, Sovjetunionens høyeste utmerkelse.

«Kunstnere fra andre land spurte meg hvorfor jeg lagde disse statuene,» sa Bogdanas i et intervju i 2001. «Men hvis jeg nektet, hadde de drept meg eller sendt meg til Sibir.»

De fleste Marx-, Lenin- og Stalin-statuer i Litauen ble ødelagt med skjærebrennere eller sprengt med dynamitt. Bildene av den falne gigantstatuen av Lenin i Vilnius gikk verden over i august 1991. Men flere av Bogdanas´ verker har fått et nytt liv i Grutas Park 13 mil sørøst for Vilnius, som åpnet i 2000. Parken kalles også «Stalin World» og er en skulpturpark og friluftsmuseum viet Sovjet-æraens symbolikk. Litauere er delt i sitt syn på dette anlegget, avhengig av hvor gamle de er.

Fra billedhugger-synsvinkel var Frank Zappas profil ingen dårlig erstatning for Lenins. Og en mer antiautoritær skikkelse er også vanskelig å forestille seg. Zappa var anarkist, liberaler og konservativ på én gang — en mann som aldri lot sjansen gå fra seg til å forsvare ytringsfriheten, angripe sensurforsøk og latterliggjøre religiøs fundamentalisme. «USA er på vei til å bli et fascistisk teokrati,» sa Zappa allerede i 1986. Like før han ble syk, vurderte han seriøst å stille som presidentkandidat i USA.

Noen solid talsmann for amerikanske kjerneverdier var han aldri. «Før vi prøver å eksportere demokratiet til resten av verden, burde vi få det til å fungere her,» sa Zappa i et intervju i 1988. Stadig en frisk og riktig tanke, vil mange mene.

Klart vi skal ha et mirakel. Og historien går som følger: Da Zappas bronsehode ble løftet opp på sokkelen i Vilnius i 1995, hadde han ligget slik at han fikk snø i fjeset. De pustet på statuen slik at snøen smeltet, og det så akkurat ut som om den gamle kynikeren gråt! Det sies at å berøre statuen kan kurere idioti.

Les mer!