Thursday, November 30, 2006

Teknisk spørsmål

Noen her som er litt erfarne med Blogger? Det jeg lurer på er hvordan man setter opp bloggen slik at det bare er den øverste delen av innlegget som vises, altså slik at man ikke må scrolle seg halvt ihjel for å finne ut hva de ulike postingene dreier seg om? Dette har jeg sett hos andre, og, som det heter, bare MÅ ha det.

Les mer!

Monday, November 20, 2006

Hvor er biffen?

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 18. november. Publisert etter avtale)

Tid for ekte verdier. Når november viser sitt styggeste ansikt, er det bare én ting som duger.

Jeg hater denne måneden. Dypt og inderlig. At to av de viktigste kvinnene i mitt liv er født i november gir bare lynglimt av glede — tross alt er det åtteogtyve andre novemberdager, slapsete og mørke, kalde og sjelløse. Korrespondansen fra Kemneren får en bister og truende valør, samtidig som datamaskinen min kollapser og de nye yndlingsskoene tar inn vann. Og mens jeg går i det våte mørket og trasker, og forbanner denne syklusen som straffer september med november, fødes en helt bestemt hunger: Jeg vil ha biff. Jo større, jo bedre.

Ekte biffhunger tar ingen substitutter. Den kan ikke stilles med et stykke reinsdyrfilet på julebord, eller rosastekt andebryst, hvor godt dette enn kan være. Biffhungeren er eksistensiell; den handler om hva det er å være menneske (i hvert fall mann).

Biffen, som jeg nå ser for meg helt pornografisk dyprosa og saftig, med svart og nesten sprø stekeskorpe, er i ferd med å bli så diger at jeg er nødt til å kjøpe og lage den selv. ingen restaurant vil by meg noe sånt.

I det hele tatt: stekt biff er en rett som nesten er borte fra våre fancy og kunstlede liv. En gang var det umulig å drive restaurant eller kafé uten biff med løk på menyen. Så fikk de griller. Biffen fikk sauce béarnaise, peppersaus og hovmestersmør, den fikk pommes frites, så bakt potet med kryddersmør, så fløtegratinerte poteter (æsj!), og til slutt var hele klassikeren blitt «harry» eller hva det nå var og måtte gjemmes vekk, sånn at ikke turistene skulle tro vi var et østblokkland.

Ikke engang på veikroene kan man regne med å få en ærlig biff. Den krever nemlig litt ærlig arbeid, og da er det lurere og mer kostnadseffektivt å tilby en gummiaktig rød blasfemi de kaller «lasagne», som er å le et sultent menneske hånlig opp i ansiktet. (Noen tilbyr imidlertid «løvbiff», en rett som alltid minner meg om da Chaplin åt skoene sine i Gullfeber.)

På vei til min ICA griper jeg meg i å savne Frankrike. For selv om franskmennene lever mye bedre enn oss (enda Norge igjen er kåret til verdens beste land å bo i … hvem er det egentlig de spør, har jeg lurt på — kan det være Dagfinn Høybråten?) har de ikke blitt så trendy at biffen er borte. Du kan sette deg ned på det tarveligste sted, smile til kelneren og si «steak frites», og det vil materialisere seg. Raskt.

Jeg savner slakteren i Fayence, som når du sier at du godt kunne tenke deg en biff, gir deg et konspiratorisk smil. Litt som om du var hos urmakeren og ba om å få se på en Breitling. Han lar hånden fly over de ferdig oppskårne biffene i disken foran seg, nonsjalant, som for å si «Æsj, dette er bare for turister!» Så går han inn på bakrommet, henter et stykke okse av en farge og modningsgrad som garantert er forbudt å selge utenfor Frankrike, legger kniven prøvende på kjøttet og ser deg i øynene. «Tykkere? Mye tykkere? Riktig klokt av Dem, monsieur.»

Han savner jeg. For ikke å snakke om biffen hans.

På ICA er den plastpakket, rødmende av ung uskyld, et fullstendig sanitært produkt. Halvparten av den har dessuten en eller annen klovn på supermarkedet hakket i filler til noe de kaller «biffsnadder», som må være et produkt beregnet på de hundretusener av nordmenn som ikke har kniv hjemme. Jeg velger indrefilet, ikke fordi den smaker bedre, men fordi min elskede har en greie når det gjelder «slintrer».

Jeg vil helst ha entrecôte. Jeg tror jeg elsker slintrer. Mat som lar deg merke at du spiser.

Selvsagt må det franskmenn til for å tenke vektige tanker rundt noe slikt som biff med pommes frites. Roland Barthes, strukturalismens far, vier et helt kapittel til den i sin Mytologier fra 1957 (på norsk 1975). Han sier at både biff og pommes frites er patriotiske symboler; biffen — og rødvinen man gjerne drikker til den — bærer i seg mytologien om blodet, den livgivende og patriotiske saften, den man kan tenke seg å spille for fedrelandet. Å spise biff og pommes frites blir dermed å bekrefte sin franske identitet, nesten et sakrament.

Biffen, ifølge Barthes, forteller en historie om «kraft», om «helse» og «liv», og måltidet man inntar på den er et måltid «som gir krefter». Biffen, sier han, er kjøttets hjerte, det er kjøtt i sin reneste form, og gjennom å fortære dette får man del i oksens krefter.

Jo, det var i 1957. Siden har vi lært at oksefett fører lukt i infarktet, at Creutzfeld-Jacob er noe skikkelig herk å dø av, at oppdrett av storfe er nesten like umoralsk som gasskraftverk uten CO2-rensing. Men så da? Når kniven går inn i kjøttet og den røde saften pipler, når hele huset lukter svidd protein? Kom ikke og si at det er falske verdier.

Mine bifforgier er ikke månedlige en gang. De inntreffer, når jeg tenker over det, altfor sjelden. Det er nesten enklere, i sin friksjonsfrie politiske korrekthet, å «woke» sammen noe styr, helt uten fett men med masser av rare halvfabrikata. Da slipper man det der stikket av dårlig samvittighet, det grådige, nesten obskøne ved at jeg planlegger å spise en mer enn dobbelt så stor biff som min elskede får, og likevel til slutt kommer til å sitte og si «Skal jeg hjelpe deg med den der?»

Plutselig slår det meg at vi har kantareller i fryseboksen. Oh-la-la. Og en kvart kilo smør i kjøleskapet. Lykken er plutselig innen rekkevidde. I november. Og kanskje en ung, forholdsvis enkel bordeaux?

Men klokken er nå 19.05. Utenfor polet står to lystige herrer og sier «Det åpner jo snart igjen …» Men hør her, folkens — nå som KrF later til å ha parkert seg selv både i forhold til denne regjeringen og den neste, bør vi ikke gripe dagen, som det heter? I den hellige biffens navn?

Forøvrig er det sosialdemokratiets store triumf, det at praktisk talt alle har fått råd til biff en lørdag kveld. Derfra har det bare gått nedover.


Les mer!

Sunday, November 19, 2006

Nytt bokmagasin: ordforord

Tidsskriftet ordforord ble lansert i forrige uke, et prosjekt drevet alene av Leif Ekle, bokanmelder i NRK P2. Leif har mer eller mindre syslet med disse planene i tolv år, og det var opptil flere av oss som var lettet over at det omsider ble noe av; mannen har vist tegn til å ese ut av all denne undertrykte skrivelysten.

Målsetningen hans, i hvert fall så lenge jeg har vært involvert i planene, har vært å lage et blad som skriver om bøker og forfattere med samme puls og beat (pun very intended) som rockpressen i Norge gjorde i sin glanstid på 1980-tallet. Et blad for bokelskere, ikke for det undertegnede under lanseringen valgte å kalle «fariseerne og de skriftlærde», og derfor føles det bedre å kalle det et «bokmagasin» enn et litteraturtidsskrift (vi vet liksom hva de driver med).

Omslaget til første nummer er ikke blitt så «rocka» at det gjør noe, men kikker vi inni oppdager vi straks noen godbiter. Leif selv har skrevet en artikkel om krim og politiromaner, og dette fører oss til et stort intervju med den opprinnelige skandinaviske krimdronningen, selveste Maj Sjöwall.

Av andre ting: Frode Grytten har signert et stort og spennende essay om New York-fotografen Weegee. Inger Merete Hobbelstad skriver om foreldreløse barn i britisk barnelitteratur. Ragnar Hovland er fast spaltist under headingen «Hovland raser». Jeg selv? Jeg har gjort noe skrekkelig sært: et essay om Michel Houellebecqs 14 år gamle bok om den amerikanske horror-forfatteren H.P. Lovecraft. Boka er ikke oversatt til norsk eller engang å få i Norge, unntatt muligens på fransk. Leif Ekle syntes ikke det gjorde noe, og sånne redaktører vokser som kjent ikke på trær.


Les mer!

Wednesday, November 08, 2006

On the road

Skal vi treffes? Jeg er ute og representerer en del de kommende ukene. Her er de datoene jeg i øyeblikket er sikker på:

9. november: Bergen, Norli Galleriet bokhandel, kl 20.30
10. november: Tønsberg bibliotek, kl 19.00
13. november: Hov/Dokka, Gjølberg Libris bokhandel, kl 19.00
19. november: Drøbak, Reenskaug hotel, kl 19.00
25. november: Oslo, Volapük, Løvenskioldsg. 10, kl 19.00
28. november: Trondheim, Norli bokhandel, Nordre gate (se annonse)
29. november: Oslo, Bokbadet, Rockefeller, kl 20.00
30. november: Fredrikstad, Johnsen Libris (tidspunkt kommer)
2. desember: Hamar, Gravdahl bokhandel (m/Knut Faldbakken), kl 15.00

Les mer!

Tid for sjølkritikk

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 4. november. Publisert etter avtale)

Det er tid for politiske selvavsløringer. Tid for å vaske hånden som hilste på Pol Pot.

Her er min bekjennelse om fortiden i SUF (m-l). Særlig ærerik var den ikke.
Sommeren 1972 var jeg 13 og skulle begynne på ungdomskolen. Vi bodde på Veitvet, en av Oslos drabantbyer. Det siste året på barneskolen hadde jeg begynt å bli rebelsk. Veitvet skole hadde en overlærer som tydelig tilkjennega sine reaksjonære standpunkter, og denne makta skulle utfordres. Skoleavisa jeg var redaktør for gikk over streken og ble beslaglagt; jeg lurer på om ikke det handlet om publikasjon av ett eller to dikt av Jan Erik Vold. Jeg ble nektet adgang til et møte mellom elevrådsledelsen og foreldre fordi jeg bar et jakkemerke der det sto «Seier for FNL». Og med høsten kom det store veiskillet, da de voksne skulle stemme over det vi kalte EEC.

Det var dominoeffekten som slo til. For en hvalp fra Groruddalen med slike tilbøyeligheter fantes bare ett alternativ: sommeren 1972 begynte jeg i studiesirkel i marxismen-leninismen-maotsetungs tenkning. Jeg kom litt sent til det første møtet, og gikk rett inn i en debatt om hvorvidt det var progressivt eller reaksjonært å røyke hasj.

Lederen for studiesirkelen var seks år eldre enn meg og en fyr jeg så kraftig opp til. Han var tøff, hadde et image ikke ulikt det Lasse Tømte anla for filmen Lasse & Geir noen år etter. Han kunne snakke som en riktig ml-er. På et vis ser jeg opp til ham ennå, som forfatteren Per Petterson.

Skal jeg kritisere Per, og på en måte komme hans sjølkritikk i forkjøpet, er det for at han privat hadde mye bedre litterær smak enn den søpla han skulle ha meg til å lese. Min desillusjon med SUF (m-l) begynte allerede samme kveld, da jeg la meg til sengs med en pamflett av Vjatseslav Molotov. Molotov var Stalins nummer to på 30-tallet, og etter min uærbødige oppfatning større som bartender enn som forfatter.

Sommeren 1972 kulminerte for meg med noe så folkloristisk interessant som et ml-bryllup i skogen nordvest for Veitvet, da man mente at 13-åringen var såvidt politisk moden at han fint kunne forsyne seg av drikkevarene. Det endte i katastrofe; jeg spydde Vjatseslav Molotov utover lyngen, litervis av ham, og jeg mener klart å huske at Per Petterson opptrådte som den rene enmanns solidaritetskomiteen. Mange takk for det.

Resten handlet om en sakte nedkjøling av revolusjonsgløden. Som 14-åring syntes jeg fortsatt dekknavn, hemmelige kontaktnett og forberedelser til den store folkekrigen (for ikke å snakke om væpna revolusjon) var spennende saker. Som 15-åring begynte jeg å lure på om denne rørsla var skrullete. Som 16-åring var jeg sikker.

Disse minnene dukker opp i forbindelse med lesing av Tor Obrestads Vi skal kle fjellet med menneske og våpen, hans skildring av «ml-rørslas store vekst og djupe fall». Den er en fortelling om ungdommelig begeistring og økende desillusjon, altså ikke ulik min egen, men vesentlig mer langdryg. Ikke bare litterært: hovedpersonen Tor Jonsen (siden Jonsen ikke er Obrestad — blunk, blunk — dukker også dikteren Tor Obrestad opp i boka) holder det gående i et drøyt tiår. Det er grunn til å anta at dette tidsforløpet stemmer noenlunde med Obrestads egen vekkelseshistorie.

Det er på klaffen den virkelig sjokkerende opplysningen er å finne: Obrestad var ikke tenåring i 1972. Han fylte 34 år. Likevel valgte han å tilbringe (omtrent) åtte år til i denne skrullete sekten, og når han nå, snart sytti år gammel, skal levere sitt «grand oeuvre» av sjølkritikk, velger han å skylde på de andre. De andre, Morgan Kane-fantastene, ødela den store og flotte bevegelsen hans. Tor Jonsen/Obrestad blir noe av et mobbeoffer. Fra tid til annen navngir han de andre. De er drabantbygjengen fra Hellerud og Bryn, de som tøffet seg i svarte skinnjakker, og de er fremfor alt Tron Øgrim.

Obrestad beskriver Øgrim som ubehøvlet og uflidd: «Dersom Jonsen hadde møtt ham sittande på gata med ei lue framfor seg, ville han ha sagt til seg sjølv, det er ein lassis, skal eg gje han ein skjerv eller ikkje.» Beskrivelsen av (min venn) Tron Øgrim er ikke så helt gal, men skuddet treffer skytteren i foten: Obrestad er mannen som i et tiår tok imot ordre fra Tron. Han har noe av et Adolf Eichmann-problem. Han har også store deler av sin litterære karriere å takke ml-rørsla for.

Denne sytinga gjør meg nesten til 13-årig suffer på nytt. Den peker på en interessant kulturkollisjon. For om noe var ml-bevegelsen vår, altså drabantbyguttas, bevegelse. Den var urban, militant og hadde brutale forbilder. At følsomme diktere fra utkanten med svermerier for Hans Nilsen Hauge og Kristofer Uppdal (slik Jonsen skildres) søkte seg til den, er deres eget problem. De fikk kortene på bordet igjen og igjen: Det handlet om å ta makta og skyte folk. Hva trodde Obrestad — at skytingen var en fucking metafor?

Sannheten er at Øgrim og skinnjakkene brukte dikterne for alt hva de var verdt: Å legitimere bevegelsen og rekruttere nye kadre. Det utrolige var at de klarte å fange opp et svermeri som Obrestads, at bunadene og skinnjakkene gikk «hand i hand», som de sa. Så det foregikk en kulturell osmose: drabantbyrampen ble smittet av indremisjonspietismen, vestlandspoetene av pøbelstrategiene. Hvem som bestemte og hvem som var de nyttige idiotene, hersket det imidlertid aldri tvil om.

Derfor kan Obrestad i dag si at han var lydig, men ikke ansvarlig. Her er refrenget hans: Hovedsida var bra. Sakene var i det store og hele gode. Forøvrig anser jeg meg som ferdig med tematikken. (Etter denne bokhøsten, altså.) Hvorfor ligger ordet «pudding» på tungespissen?

I 1995 intervjuet jeg forfatteren Axel Jensen, som hadde følgende å si: «Jeg har igrunn alltid vært skeptisk til den fløyen av skjønnlitterære norske forfattere som er eller har vært marxist-leninister. Dette med å ha riktige meninger har alltid vakt min mistenksomhet.»

Enig da, enig nå. Og det er et problem at så store deler av den norske litterære eliten har dette skjelettet ikke bare i skapet, men også i bibliotekhyllene. Hvor er deres politiske troverdighet? De har dummet seg ut før, så hvorfor lytte til dem nå? Kan vi i det hele tatt være sikre på at det er de som snakker, eller driver de fortsatt og kanaliserer Tron Øgrim?

Vinteren 1972-73? Da leste jeg Morgan Kane. Hele serien. Men ikke på ordre fra Per Petterson.

Les mer!