Et forargelsens hus fyller 25 år. Det er noe av Blitz i oss alle.«De har snudd alt på hodet: skole, familieliv, normal oppførsel. De har gjort orden og hensyn, ærlighet og høflighet til latter. De har forherliget selvopptatthet, selvfiksering, hensynsløshet og virkelighetsflukt. De har preket impuls fremfor beherskelse, innfall fremfor ettertenksomhet.»
Man skulle tro det var kommunepolitikere for FrP eller KrF i Oslo som argumenterte for nedleggelse av Blitzhuset, men ordene er lånt fra Sverige. Det var kristendemokraten Carina Stenström som skrev dette i Svenska Dagbladet i 1995, og det hun kritiserer er kultdyrkelsen av Pippi Langstrømpe.
Det var ganske modig gjort. Tre generasjoner har hatt Pippi som forbilde, og her kommer en dame som våger å være Fru Prüzelius, som Pippi kaller «Prusseluskan»? Fru Prüzelius er hun som mener at Pippi ikke kan få lov til å bo i Villa Villekulla alene, men må tas hånd om av Barnevernet. Hun er ordentlighetens og formyndersamfunnets stemme. De som holder til på Blitz kjenner sine prusselusker.
Noen blitzer ble jeg aldri. Så mens Blitz-huset feirer jubileum med kraftige jubileumsåtak mot NATO-ministermøtet, sitter jeg og ser på den originale TV-serien om Pippi Langstrømpe på DVD sammen med den lille datteren min. Det er et kjært gjensyn. Ikke minst på grunn av musikken — av jazzgigantene Georg Riedel og Jan Johansson (pianogeniet bak «Jazz på svenska», som døde altfor ung i en bilulykke. Johansson skrev også selveste «Här kommer Pippi Långstrump»).
Parallellene mellom Blitz-huset og Pippis hovedkvarter, Villa Villekulla, blir for slående til å ignorere. Her går Pippi rundt i sine bisarre klær og rare sko og gjør ting på sin måte. Hun baker pepperkaker utover gulvet, skurer gulvet ved å tømme stampen utover og skøyte rundt på skurekostene, lar hesten spise på kjøkkenet og apekatten svinge seg i lysekrona. Av og til forstyrres idyllen — av politimennene Kling og Klang, av den energiske Prusseluskan, av skurkene Dunder-Karlsson og Blom, som er ute etter Pippis gullpenger. Så får hun demonstrert hvor sterk hun er, og ingen tør å kødde med Pippi på en stund.
Pippi blir ofte fremholdt som feministikon. Det er merkelig, fordi hennes eneste bidrag til kjønnskampen er å jule opp menn. Hvor primitiv er det tillatt å være som feminist, da? Hvis vi holder Kvinnegruppa Ottar utenfor, mener jeg?
Nei, det virkelig attraktive med Pippi — og grunnen til at hun er like populær blant gutter og jenter — er at hun er anarkist. Pippi anerkjenner ingen autoriteter. Hun er selve proto-punkeren. Hvor tilfeldig kan det være at Johnny Rotten hadde gulrotfarget piggsveis da han snerret inn i mikrofonen: «I am an Anti-Christ/I am an anarchist»? Det er i sommer 30 år siden Sex Pistols besøkte Oslo, og blant annet ga inspirasjon til det som senere skulle bli Blitz-huset.
Det skjedde noe merkelig med punken i Norge, faktisk på store deler av kontinentet. I utgangspunktet var bevegelsen konsekvent anti-politisk — den hadde ingen annen hensikt enn å gi en stemme til de som kjedet seg, som følte at de falt utenfor. Punk var ikke noen ideologi.
Men i Norge gled punken raskt inn i floraen av venstreradikale bevegelser som hadde overlevd syttitallet. Punkerne var snart like rettroende som AKP (m-l). Man begynte å merke det allerede i begynnelsen av åttitallet. New York-bandet The Ramones — gruppa som definerte hele greia — spilte på Chateau Neuf i Oslo i 1980, og konserten ble ødelagt av bråk. Og grunnen? Jo, Oslo-punkerne hadde funnet ut at Ramones hadde «solgt seg til storkapitalen».
Marte Michelet skrev en kronikk i Dagbladet mandag der hun gikk inn for at Blitz måtte nedlegges. Der sier hun blant annet følgende: «Det ´autonome´ miljøet er faktisk det mest monolittiske, stalinistiske og autoritetstro jeg noensinne har opplevd.»
«Stalinistisk» er et sterkt begrep i 2007. Man skal ikke se bort fra at det stemmer. Det forklarer i hvert fall hvordan blitzerne har greid å utpeke USA til hovedfiende. Slikt er det dype tradisjoner for på norsk venstreside, og blitzerne følger lydig opp — selv om kulturen deres er importert fra USA med hud og hår. Begrepet «punk rock» ble først brukt av den amerikanske rockskribenten Dave Marsh i 1970.
På så vis er det en klar forbindelse mellom Blitz-huset og forfatteren Dag Solstad, som også bærer sin anti-amerikanisme som ridderkors. De tilhører i bunn og grunn den samme kulturelle strømningen; Solstads «Irr! Grønt!» kom ut i 1969, samme år som punkens mest ikoniske utgivelser: MC5s «Kick Out the Jams» og Iggy & The Stooges´ første album. (Samme år kom forøvrig TV-serien om Pippi!) Vi skal ikke fornærme Solstad med å kalle ham «rocka», men det er jammen ikke blitzerne heller. De er mer som AKPs innpåslitne lillebror.
Men først av alle var Pippi Langstrømpe. Pippi er Iggy Pop for de minste. Hun er fri og farlig, a rebel without a cause. Den beste typen.
Skal man sette kroken på døra for Blitz-huset nå, slik Oslo-politikkens prusselusker har ivret for i et par tiår? Ikke godt å si. Det er ting som taler for at de siste levningene av 60-åras ungdomsopprør burde bevares som museum. Så kan de kle seg «individuelt» og selge varmt øl og vafler på heltid, og gå ut og snuse litt tåregass natt til første mai hvert år til ære for turistene. Bare de lover å kutte ut denne volden.
«Fina lilla krumelur, jag vill inte bliva stur» er trylleformularet Pippi, Tommy og Annika fremsier når de tar krumelurpiller, som er en vaksine mot å bli voksne. Tro når Stein Lillevolden tok sine?
Les mer!
En leser sendte meg dette bildet, som er tatt i en pause under en sykkeltur på Cuba nylig. I hvert fall to av dem leser Hermanas. Noe som minner meg om en annen strandscene, på Playa de la Ropa utenfor Zihuatanejo i Mexico for drøyt ti år siden. Det var lavsesong, og det var nøyaktig to — 2 — personer på en kilometerlang hvit sandstrand. Den ene var jeg, som kom gående, den andre en middelaldrende dame som hadde slått seg til med strandstol og lesestoff. Da jeg kom nærmere, så jeg at hun leste «El Mundo del Sofia». Jeg kan huske jeg tenkte: «Jøss, her har visst Jostein fått en hit!»
