Tuesday, April 24, 2007

Verden er et TV-spill


«Vil dere vite hvordan det føles å bli spyttet i ansiktet og få dritt stappet ned i halsen? Vet dere hvordan det føles å grave sin egen grav?»

Ukas mest forstyrrede og skremmende dokument? Uten tvil selvmordsbrevet til den 23-åringe drapsmannen Cho Seung-Hui.

Å kalle det et «selvmordsbrev» er å undervurdere Cho Seung-Huis mediestrategi. Pakken besto av 27 korte videofilmer, 43 bilder og et 1800 ord langt, frådende skriftlig manifest. Et skikkelig «press kit», som det heter i Hollywood, sendt til TV-selskapet NBC, som skulle få æren av å formidle storheten i og filosofien bak det verste massedrapet i USAs historie.

Du eller jeg ville kanskje etterlatt et brev til familien før vi gjorde det slutt, kanskje noen bebreidelser til den attrådde som aldri innså kvalitetene våre. Ikke vår mann Cho. Han gjorde det moderne og spektakulært. Etter de to første drapene kompletterte han pressemappen sin og postla den, før han marsjerte videre og drepte 31 personer til, deriblant seg selv. Og NBC hadde moralske kvaler i syv-åtte minutter, til de fant at det lå i offentlighetens interesse at galskapen ble smurt utover prime time og spredd til milliarder. Ofrene kan vi tenke på i neste sending.

Vi vet ikke all verden om drapsmannens motiver ennå. Av nyhetsrapporter fremgår at Cho var en ensom ung mann, muligens mobbeoffer, kanskje en fyr som utviklet syke fikseringer på kvinner han aldri hadde vekslet et ord med.

Før drapene forandret han seg. Han klippet seg snau, begynte å pumpe vekter for å få deffa armmusklene, skiftet ut brillene med kontaktlinser, behandlet fjeset med kvisekrem og gikk til innkjøp av en litt mer macho garderobe. Cho Seung-Hui gjorde seg rede for prime time, for den ene opptredenen som for alltid skulle gjøre ham mer berømt enn disse blærete sørstatsungdommene som ignorerte eller hånet ham. Live fra det hinsidige.

Får du også en gnagende følelse av å ha sett dette før? Og plutselig slår det en: «Selvfølgelig!» Det er bare det grønne pannebåndet som mangler. Cho Seung-Huis siste meddelelse til omverdenen er en ond parodi på etterlatte videobånd fra selvmordsbombere i Midt-Østen. «Takket være dere dør jeg som Jesus Kristus, som inspirasjon for generasjoner av svake og forsvarsløse.»

Selvrettferdigheten er der, de heroiske positurene, angrepene på den gudløse materialismen. I videoopptakene leser han fra et manuskript, ord det må ha tatt ham dagevis å pusle sammen. (Vi vet nemlig en del om Chos litterære begavelse. Hans to enakters skuespill, skrevet som skoleoppgaver, sirkulerer på nett. Det er hjelpeløse, men foruroligende saker.) Ett sted i det skriftlige manifestet støter vi på Eric og Dylan, drapsmennene fra Columbine-massakren i 1999. Cho kaller dem «martyrer».

Stopp en halv. Glem Allahs herlighet og de 72 jomfruene. Dette er det samme.

Det er TV. Det viktige er ikke hva som sendes, men hvor mange som ser på.

Allahs offervillige, som har fordreid en av verdenshistoriens flotteste fortellinger til en nihilistisk dødskult, spiller på samme arena som Cho Seung-Hui og deltakerne i Big Brother. Notorisk er bedre enn anonym. All PR er god PR. Medieeksponering er et mål i seg selv. Spør Lene Alexandra!

Når Cho fotograferer seg selv — vi må i hvert fall håpe at han ikke hadde noen kameramann — ser vi nerden gjenfødt som hevner. Skarpe betraktere har sett at han etteraper stillbilder fra koreansk action-film. Jeg får fysisk vondt av å forestille meg hvordan han iscenesatte dette inne på universitetsområdet, kom inn i fransktimen på rom 211 med Glocken i høyre og Waltheren i venstre ... akkurat som i filmen ... og der falt skurkene som fluer. Bare at de var ikke filmskurker, var de vel?

Virtuell virkelighet. Det forbløffende med virkeligheten er hvor lik de har greid å gjøre den TV-spillene. Man skyter og de faller. Too bad. For som Cho sier, i ukas mest skremmende dokument: «Dere presset meg opp i et hjørne, og ga meg bare én mulighet. Avgjørelsen var deres, og dere har blod på hendene som aldri kan vaskes bort.»

Dessverre er det en makaber tradisjon for slike drap i USA. Alle skolemassakres far var Charles Whitman, «The Texas Sniper», arkitekturstudent ved University of Texas i Austin og forhenværende US Marine. 1. august 1966 forskanset Whitman seg i klokketårnet i Austin-universitetets høyeste bygning, utstyrt med rifle med kikkertsikte. Han hadde hjernesvulst og var plaget av depresjon. Da politiet kom seg opp i tårnet og drepte Whitman, lå 15 mennesker døde og 31 såret.

Charles Whitman har selvsagt fått en prominent plass i populærkulturen. I Stanley Kubricks Vietnam-film «Full Metal Jacket» er det en scene der den sadistiske drillsersjanten (R. Lee Ermey) foreleser om Whitman og Lee Harvey Oswald. Hva hadde de to til felles? «Sir! De var marinejegere, Sir!» svarer en oppvakt rekrutt.

«Those individuals showed what one motivated marine and his rifle can do! And before you ladies leave my island, you´ll be able to do the same thing!» brøler drillsersjanten.

Er jeg kynisk og upassende nå? Ikke mer enn i DBC Pierres Booker-belønnede roman «Vernon God Little», som utspiller seg i kjølvannet av en skolemassakre i den fiktive byen Martirio (!) i Texas. Det viser seg at drapene er det beste som har skjedd byen, at det blir sponsoravtaler til alle og omsetningsrekord i byens BBQ-palass.

Så nå kommer republikkens sønner og døtre hjem fra Irak, sitt nye Vietnam (hvor det mandag ble drept seks ganger så mange), med skipssekken full av vonde drømmer og frustrasjon over et oppdrag som ikke lot seg fullføre. Men skyte kan de, og våpen får man kjøpt i sjappa på hjørnet så lenge man er edru og har et fungerende kredittkort. Det er ikke sikkert at Chos rekord vil bli stående så lenge.

Jeg hører Leonard Cohens linjer, skrevet i 1992: «Give me back the Berlin Wall/Give me Stalin and St. Paul/I´ve seen the future, brother: It is murder.»

(Publisert i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 21. april. Gjengitt etter avtale.)

2 Comments:

At 24 April, 2007 18:52, Blogger Marius said...

Kom på noen flere linjer fra samme plate:

«It's coming to America first/the cradle of the best and the worst/Democracy is coming/to the USA»

Hvor lenge kan amerika fortsette sånn? Hva skjer etterpå?

 
At 25 April, 2007 22:02, Blogger Marius said...

Eller kanskje ikke

http://www.guardian.co.uk/usa/story/0,,2064157,00.html

 

Post a Comment

Links to this post:

Create a Link

<< Home