Prosa Grandiosa

God påske, kjære leser! Så fint at du tok deg tid til å slappe av fra en god og avslappende krim.

Ikke det? Du har slengt boka i veggen? Velkommen etter. Jeg leser ikke kriminalromaner lenger. Noe totalforbud er det ikke snakk om. Jo, forresten, mot krimserier på TV. Når de trege, engelske ansiktene kunngjør at det er «påskekrim», er jeg lynrask til å skifte kanal. Er det noe livet er for kort til, så er det å se en saktmodig inspektør med måne seteføde løsningen på en mordgåte i en engelsk småby.

Ingen regel uten unntak:

James Ellroy er STOR.

Nå er det mange som vil hevde at jeg går glipp av mye god litteratur på denne måten. At det fins krim som er velskrevet og spennende, engasjert og samfunnskritisk, endog krim med (syng med alle sammen nå) litterære kvaliteter.

Tja.

Etter et par hundre kriminalromaner må jeg si: av og til. En sjelden gang. For det meste er det alminnelig tidtrøyte. For å holde oss til påskens klassiske arsenal av sådanne: yatzy er like spennende, og mer sosialt.

Dessuten er kvalitetsargumenter vikarierende. Da jeg skulle forsvare tungrocken jeg digget tidig i tenåra for min far, satte jeg på et parti hvor de spilte «I Dovregubbens hall». Hør her, prøvde jeg å si, de er «ordentlige» musikere også! Noe senere innså jeg a) at «Dovregubbens hall» er noe av en sviske, og b) at jeg ikke var ærlig. Jeg likte vel ikke dette lurvelevenet fordi de hadde sans for Grieg — jeg likte det fordi det «sagde så godt i hodet», som Ole Jastrau sier i «Hærverk». Så vokste man fra det.

Ingen dårlig parallell, faktisk. Det er flere likheter mellom krimlitteratur og tungrock. Den er fullstendig ritualistisk. Alle vet hva som skal skje og på hvilken måte: ouvertyre, lysbomber, gitarsolo, ekstranumre. Derfor er den aldri skremmende eller farlig; tungrock-utøverne maler seg som Kaptein Sabeltann i fjeset, men de er i virkeligheten lavmælte, søte gutter som først og fremst betrakter seg som entertainere. Heller ikke krimlitteratur er virkelig nifs; morderen blir tatt og verden kommer i balanse igjen. Det er derfor man kan «kose seg» med krim.

Er jeg så streng at jeg ikke unner folk en smule virkelighetsflukt etter en stresset hverdag med tidsklemme og avdrag på lån? Langt i fra. Men la oss se på hva slags «virkelighetsflukt» som tilbys. Den er, som regel, snarere en flukt til virkeligheten. Krimlitteraturen er kvelende realistisk. Metafysikk er like bannlyst som astrofysikk. (Stjernekikking bremser handlingen.) Man kan knapt anføre et verre argument mot en krimroman enn at den er «overdrevet» eller «urealistisk». Det viktigste er at den er «troverdig», og forfatternes grep for å ivareta det kravet er å sause fortellingen ned i kjedelige detaljer om politiets etterforskningsmetoder og organisasjon.

Hvis de da ikke kjeder oss med detaljer om etterforskerens privatliv isteden, for å skape såkalt tredimensjonale «karakterer», som de kaller dem. Det skal jo være litt litterært også, og hva kan være mer litterært enn en saftig samlivskrise midt oppi all dreping og granskning? Selv er jeg på linje med Gert Nygårdshaug, som på nyåret var kategorisk i Dagbladet: «Kjærlighetsliv i krim er noe dritt.»

Selvsagt fins det gode krimbøker. Det er de som skildrer et interessant miljø, eller belyser et viktig problem, eller rett og slett er en språklig nytelse. Og litt for ofte tenker man: Hadde det ikke vært deilig om forfatteren slapp krykka og skrev en ordentlig bok om dette isteden? Heldigvis skjer det. Min krimfavoritt de siste årene, James Ellroy, skal snart utgi siste bind i «Underworld USA»-trilogien, som har så omfattende politiske og historiske ambisjoner at den sprenger krim-båsen. (Ellroy er forøvrig ikke snau. I et intervju i fjor sa han at «Jeg er for krimromanen hva Tolstoj var for den russiske romanen, og Beethoven var for musikken.»)

Men krykka er forgylt. Krim selger, god som dårlig. Den tar vanvittig stor plass hos forlag og bokhandlere, og fortrenger sjangere som — etter min mening — har mer stil og substans (science fiction, for eksempel). Fjern krimmen, og samtidslitteraturen blir en intim affære. Det er like tvilsomt å ta krimsalget til inntekt for en bred litteraturinteresse som det er å se salget av Pizza Grandiosa som tegn på vår entusiasme for italiensk kokekunst. Ikke blir vi lovlydige av den heller.

Og denne helga er det høysesong, vet mediene å fortelle oss. Vi har til og med krimgåter på melkekartongen. Påskekrim begynte som en forlagsgimmick, men før eller siden vil man støte på noen som mumler om «historiens største forbrytelse». Javel?

Prøv nå å tenke dere påskepasjonen slik den ville sett ut i hendene på en gjennomsnittlig krimforfatter. Evangeliet inneholder jo ingen «mordgåte»: vi har allerede gjerningsmennene (romerske legionærer) og motivet (han kalte seg «Jødenes konge»). Potensialet må nesten ligge i rettsdramaet.

Pontius Pilatus blir dermed hovedpersonen. Han skal felle sin dom basert på de opplysninger som foreligger. På den ene siden har vi en rasende opinion, anført av den unge og ærgjerrige statsadvokaten Kaifas. Vi vet hva de er ute etter. Tiltalte er ikke hjelpsom; han sier at han er skyldig, og at det hele dessuten er Guds vilje.

Prefekten Pilatus har en hustru, Procula, som har vært på møter med Jesus og betrakter ham som uskyldig. Forholdet mellom ektefellene er imidlertid på frysepunktet. Pilatus engasjerer en romersk etterforsker — vi kan kalle ham Titus Tacitus — som er en skilt mann med alkoholproblemer, og som er ambivalent til Romas imperialistiske politikk i Judea. Tacitus må bekjempe kulturkonflikten og komme på talefot med disse motvillige jødene. Han må overbevise Pilatus om at hustruen ikke hadde et kjærlighetsforhold til tiltalte, han må avhøre elleve mann som snakker i liknelser og gåter (den tolvte, han som satt med nøkkelen til det hele, har beklageligvis begått selvmord).

I ellevte time fremskaffes bevisene, Pilatus avsier sin dom og korsfestelsen blir avblåst. The end.

(Publisert i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 7. april. Gjengitt etter avtale.)