Verden er et TV-spill

«Vil dere vite hvordan det føles å bli spyttet i ansiktet og få dritt stappet ned i halsen? Vet dere hvordan det føles å grave sin egen grav?»

Ukas mest forstyrrede og skremmende dokument? Uten tvil selvmordsbrevet til den 23-åringe drapsmannen Cho Seung-Hui.

Å kalle det et «selvmordsbrev» er å undervurdere Cho Seung-Huis mediestrategi. Pakken besto av 27 korte videofilmer, 43 bilder og et 1800 ord langt, frådende skriftlig manifest. Et skikkelig «press kit», som det heter i Hollywood, sendt til TV-selskapet NBC, som skulle få æren av å formidle storheten i og filosofien bak det verste massedrapet i USAs historie.

Du eller jeg ville kanskje etterlatt et brev til familien før vi gjorde det slutt, kanskje noen bebreidelser til den attrådde som aldri innså kvalitetene våre. Ikke vår mann Cho. Han gjorde det moderne og spektakulært. Etter de to første drapene kompletterte han pressemappen sin og postla den, før han marsjerte videre og drepte 31 personer til, deriblant seg selv. Og NBC hadde moralske kvaler i syv-åtte minutter, til de fant at det lå i offentlighetens interesse at galskapen ble smurt utover prime time og spredd til milliarder. Ofrene kan vi tenke på i neste sending.

Vi vet ikke all verden om drapsmannens motiver ennå. Av nyhetsrapporter fremgår at Cho var en ensom ung mann, muligens mobbeoffer, kanskje en fyr som utviklet syke fikseringer på kvinner han aldri hadde vekslet et ord med.

Før drapene forandret han seg. Han klippet seg snau, begynte å pumpe vekter for å få deffa armmusklene, skiftet ut brillene med kontaktlinser, behandlet fjeset med kvisekrem og gikk til innkjøp av en litt mer macho garderobe. Cho Seung-Hui gjorde seg rede for prime time, for den ene opptredenen som for alltid skulle gjøre ham mer berømt enn disse blærete sørstatsungdommene som ignorerte eller hånet ham. Live fra det hinsidige.

Får du også en gnagende følelse av å ha sett dette før? Og plutselig slår det en: «Selvfølgelig!» Det er bare det grønne pannebåndet som mangler. Cho Seung-Huis siste meddelelse til omverdenen er en ond parodi på etterlatte videobånd fra selvmordsbombere i Midt-Østen. «Takket være dere dør jeg som Jesus Kristus, som inspirasjon for generasjoner av svake og forsvarsløse.»

Selvrettferdigheten er der, de heroiske positurene, angrepene på den gudløse materialismen. I videoopptakene leser han fra et manuskript, ord det må ha tatt ham dagevis å pusle sammen. (Vi vet nemlig en del om Chos litterære begavelse. Hans to enakters skuespill, skrevet som skoleoppgaver, sirkulerer på nett. Det er hjelpeløse, men foruroligende saker.) Ett sted i det skriftlige manifestet støter vi på Eric og Dylan, drapsmennene fra Columbine-massakren i 1999. Cho kaller dem «martyrer».

Stopp en halv. Glem Allahs herlighet og de 72 jomfruene. Dette er det samme.

Det er TV. Det viktige er ikke hva som sendes, men hvor mange som ser på.

Allahs offervillige, som har fordreid en av verdenshistoriens flotteste fortellinger til en nihilistisk dødskult, spiller på samme arena som Cho Seung-Hui og deltakerne i Big Brother. Notorisk er bedre enn anonym. All PR er god PR. Medieeksponering er et mål i seg selv. Spør Lene Alexandra!

Når Cho fotograferer seg selv — vi må i hvert fall håpe at han ikke hadde noen kameramann — ser vi nerden gjenfødt som hevner. Skarpe betraktere har sett at han etteraper stillbilder fra koreansk action-film. Jeg får fysisk vondt av å forestille meg hvordan han iscenesatte dette inne på universitetsområdet, kom inn i fransktimen på rom 211 med Glocken i høyre og Waltheren i venstre ... akkurat som i filmen ... og der falt skurkene som fluer. Bare at de var ikke filmskurker, var de vel?

Virtuell virkelighet. Det forbløffende med virkeligheten er hvor lik de har greid å gjøre den TV-spillene. Man skyter og de faller. Too bad. For som Cho sier, i ukas mest skremmende dokument: «Dere presset meg opp i et hjørne, og ga meg bare én mulighet. Avgjørelsen var deres, og dere har blod på hendene som aldri kan vaskes bort.»

Dessverre er det en makaber tradisjon for slike drap i USA. Alle skolemassakres far var Charles Whitman, «The Texas Sniper», arkitekturstudent ved University of Texas i Austin og forhenværende US Marine. 1. august 1966 forskanset Whitman seg i klokketårnet i Austin-universitetets høyeste bygning, utstyrt med rifle med kikkertsikte. Han hadde hjernesvulst og var plaget av depresjon. Da politiet kom seg opp i tårnet og drepte Whitman, lå 15 mennesker døde og 31 såret.

Charles Whitman har selvsagt fått en prominent plass i populærkulturen. I Stanley Kubricks Vietnam-film «Full Metal Jacket» er det en scene der den sadistiske drillsersjanten (R. Lee Ermey) foreleser om Whitman og Lee Harvey Oswald. Hva hadde de to til felles? «Sir! De var marinejegere, Sir!» svarer en oppvakt rekrutt.

«Those individuals showed what one motivated marine and his rifle can do! And before you ladies leave my island, you´ll be able to do the same thing!» brøler drillsersjanten.

Er jeg kynisk og upassende nå? Ikke mer enn i DBC Pierres Booker-belønnede roman «Vernon God Little», som utspiller seg i kjølvannet av en skolemassakre i den fiktive byen Martirio (!) i Texas. Det viser seg at drapene er det beste som har skjedd byen, at det blir sponsoravtaler til alle og omsetningsrekord i byens BBQ-palass.

Så nå kommer republikkens sønner og døtre hjem fra Irak, sitt nye Vietnam (hvor det mandag ble drept seks ganger så mange), med skipssekken full av vonde drømmer og frustrasjon over et oppdrag som ikke lot seg fullføre. Men skyte kan de, og våpen får man kjøpt i sjappa på hjørnet så lenge man er edru og har et fungerende kredittkort. Det er ikke sikkert at Chos rekord vil bli stående så lenge.

Jeg hører Leonard Cohens linjer, skrevet i 1992: «Give me back the Berlin Wall/Give me Stalin and St. Paul/I´ve seen the future, brother: It is murder.»

(Publisert i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 21. april. Gjengitt etter avtale.)

Les mer!

Prosa Grandiosa

God påske, kjære leser! Så fint at du tok deg tid til å slappe av fra en god og avslappende krim.

Ikke det? Du har slengt boka i veggen? Velkommen etter. Jeg leser ikke kriminalromaner lenger. Noe totalforbud er det ikke snakk om. Jo, forresten, mot krimserier på TV. Når de trege, engelske ansiktene kunngjør at det er «påskekrim», er jeg lynrask til å skifte kanal. Er det noe livet er for kort til, så er det å se en saktmodig inspektør med måne seteføde løsningen på en mordgåte i en engelsk småby.

Ingen regel uten unntak:

James Ellroy er STOR.

Nå er det mange som vil hevde at jeg går glipp av mye god litteratur på denne måten. At det fins krim som er velskrevet og spennende, engasjert og samfunnskritisk, endog krim med (syng med alle sammen nå) litterære kvaliteter.

Tja.

Etter et par hundre kriminalromaner må jeg si: av og til. En sjelden gang. For det meste er det alminnelig tidtrøyte. For å holde oss til påskens klassiske arsenal av sådanne: yatzy er like spennende, og mer sosialt.

Dessuten er kvalitetsargumenter vikarierende. Da jeg skulle forsvare tungrocken jeg digget tidig i tenåra for min far, satte jeg på et parti hvor de spilte «I Dovregubbens hall». Hør her, prøvde jeg å si, de er «ordentlige» musikere også! Noe senere innså jeg a) at «Dovregubbens hall» er noe av en sviske, og b) at jeg ikke var ærlig. Jeg likte vel ikke dette lurvelevenet fordi de hadde sans for Grieg — jeg likte det fordi det «sagde så godt i hodet», som Ole Jastrau sier i «Hærverk». Så vokste man fra det.

Ingen dårlig parallell, faktisk. Det er flere likheter mellom krimlitteratur og tungrock. Den er fullstendig ritualistisk. Alle vet hva som skal skje og på hvilken måte: ouvertyre, lysbomber, gitarsolo, ekstranumre. Derfor er den aldri skremmende eller farlig; tungrock-utøverne maler seg som Kaptein Sabeltann i fjeset, men de er i virkeligheten lavmælte, søte gutter som først og fremst betrakter seg som entertainere. Heller ikke krimlitteratur er virkelig nifs; morderen blir tatt og verden kommer i balanse igjen. Det er derfor man kan «kose seg» med krim.

Er jeg så streng at jeg ikke unner folk en smule virkelighetsflukt etter en stresset hverdag med tidsklemme og avdrag på lån? Langt i fra. Men la oss se på hva slags «virkelighetsflukt» som tilbys. Den er, som regel, snarere en flukt til virkeligheten. Krimlitteraturen er kvelende realistisk. Metafysikk er like bannlyst som astrofysikk. (Stjernekikking bremser handlingen.) Man kan knapt anføre et verre argument mot en krimroman enn at den er «overdrevet» eller «urealistisk». Det viktigste er at den er «troverdig», og forfatternes grep for å ivareta det kravet er å sause fortellingen ned i kjedelige detaljer om politiets etterforskningsmetoder og organisasjon.

Hvis de da ikke kjeder oss med detaljer om etterforskerens privatliv isteden, for å skape såkalt tredimensjonale «karakterer», som de kaller dem. Det skal jo være litt litterært også, og hva kan være mer litterært enn en saftig samlivskrise midt oppi all dreping og granskning? Selv er jeg på linje med Gert Nygårdshaug, som på nyåret var kategorisk i Dagbladet: «Kjærlighetsliv i krim er noe dritt.»

Selvsagt fins det gode krimbøker. Det er de som skildrer et interessant miljø, eller belyser et viktig problem, eller rett og slett er en språklig nytelse. Og litt for ofte tenker man: Hadde det ikke vært deilig om forfatteren slapp krykka og skrev en ordentlig bok om dette isteden? Heldigvis skjer det. Min krimfavoritt de siste årene, James Ellroy, skal snart utgi siste bind i «Underworld USA»-trilogien, som har så omfattende politiske og historiske ambisjoner at den sprenger krim-båsen. (Ellroy er forøvrig ikke snau. I et intervju i fjor sa han at «Jeg er for krimromanen hva Tolstoj var for den russiske romanen, og Beethoven var for musikken.»)

Men krykka er forgylt. Krim selger, god som dårlig. Den tar vanvittig stor plass hos forlag og bokhandlere, og fortrenger sjangere som — etter min mening — har mer stil og substans (science fiction, for eksempel). Fjern krimmen, og samtidslitteraturen blir en intim affære. Det er like tvilsomt å ta krimsalget til inntekt for en bred litteraturinteresse som det er å se salget av Pizza Grandiosa som tegn på vår entusiasme for italiensk kokekunst. Ikke blir vi lovlydige av den heller.

Og denne helga er det høysesong, vet mediene å fortelle oss. Vi har til og med krimgåter på melkekartongen. Påskekrim begynte som en forlagsgimmick, men før eller siden vil man støte på noen som mumler om «historiens største forbrytelse». Javel?

Prøv nå å tenke dere påskepasjonen slik den ville sett ut i hendene på en gjennomsnittlig krimforfatter. Evangeliet inneholder jo ingen «mordgåte»: vi har allerede gjerningsmennene (romerske legionærer) og motivet (han kalte seg «Jødenes konge»). Potensialet må nesten ligge i rettsdramaet.

Pontius Pilatus blir dermed hovedpersonen. Han skal felle sin dom basert på de opplysninger som foreligger. På den ene siden har vi en rasende opinion, anført av den unge og ærgjerrige statsadvokaten Kaifas. Vi vet hva de er ute etter. Tiltalte er ikke hjelpsom; han sier at han er skyldig, og at det hele dessuten er Guds vilje.

Prefekten Pilatus har en hustru, Procula, som har vært på møter med Jesus og betrakter ham som uskyldig. Forholdet mellom ektefellene er imidlertid på frysepunktet. Pilatus engasjerer en romersk etterforsker — vi kan kalle ham Titus Tacitus — som er en skilt mann med alkoholproblemer, og som er ambivalent til Romas imperialistiske politikk i Judea. Tacitus må bekjempe kulturkonflikten og komme på talefot med disse motvillige jødene. Han må overbevise Pilatus om at hustruen ikke hadde et kjærlighetsforhold til tiltalte, han må avhøre elleve mann som snakker i liknelser og gåter (den tolvte, han som satt med nøkkelen til det hele, har beklageligvis begått selvmord).

I ellevte time fremskaffes bevisene, Pilatus avsier sin dom og korsfestelsen blir avblåst. The end.

(Publisert i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 7. april. Gjengitt etter avtale.)

Les mer!