Medmenneske til leie

Er det co-active coaching, proaktiv coaching, life coaching, online coaching eller simpelthen selvcoaching du trenger? Eller kanskje bare noen å snakke med?

Ærlig talt: kunne ikke du også tenke deg å «nå mål på en effektiv måte»? Å ha «god kommunikasjon med deg selv og andre»? Å få «ekstra energi og livsglede», og gjerne «bedre selvtillit og selvfølelse» i samme slengen? Hva med overskudd til å «takle endringer og press bedre»?

Dette, skal vi tro mange hundre ivrige tilbydere, er bare noen av fordelene du kan høste i en coachingprosess. Litt avhengig av behov anbefales det coaching i opptil et halvt år. Litt avhengig av lommebok kan man velge et røverkjøp av en coach til 3-400 kroner timen, og opptil flere tusen for de mest erfarne. De aller dyreste coacher næringslivsledere. For dem er som kjent bare det beste godt nok.

Hva er en coach? Det er et ganske interessant spørsmål, for en coach er verken venn, sjef eller rådgiver. Det er en samtalepartner. Utfra ideen om at vi alle er veritable trykkokere av kreativitet og urealisert potensial, har coachen til oppgave å frigjøre disse enorme kreftene ved å stille de riktige spørsmålene. Coachen har ingen agenda.

Unntatt å overleve, så klart. På nettet finner du en jungel av norske coaching-tilbydere i kamp om et marked som er verdt 200-250 millioner kroner. Bak en småfiks internett-forside skjuler det seg ofte ikke mer enn ett eller to navn. Ofte ektepar som har gått inn i coaching/selvforbedringsbransjen med adresse hjemme, en form for åndelig husflid. De tilbyr smørbrødlister som sjelden avviker særlig fra løftene jeg listet opp innledningsvis. De benytter ulike «verktøy», ofte søppelpsykologiske personlighetstester eller det såkalte «enneagrammet», et okkult diagram for kartlegging av de «ni personlighetstypene».

I coachingens dunkle bakgater finner du de som tilbyr modeller basert på astrologi, healing og kanalisering. Advarsel: det begynner med litt uskyldig coaching, og før du vet ordet av det sitter du barfot på fortauet og pruster i en didjeridoo.

Den viktigste kvalifikasjonen for å bli coach — i påvente av skikkelig sertifisering — later til å være dårlig språkøre. Sjargongen er ny og importeres engros fra det store utland. Du er for eksempel ikke «kunde» hos en coach, du er en «coachee». Det handler om å overvinne sitt «knowing-doing gap», som kan skyldes det coachene kaller «gremliner». Vi skal avdekke «energilekkasjer» og oppnå «tydeligere visjonsbilder» for å forbedre «nåsituasjonen» og gjøre «humankapital til verdiskapning».

Psykobabbel, med andre ord. Ispedd det vanlige «proaktive» næringslivsbabbelet.
Den mest obskure terminologien kommer gjerne fra gestaltterapi eller NLP (nevro-lingvistisk programmering), ting som har vært tilbudt i mange år før noen hadde hørt om «coaching». Svært mange seriøse coacher er NLP Master Practitioners, noe som omtrent tilsvarer doktorgraden i alkymi. Jeg har selv tatt timer i NLP, og kan forsikre at mine visjonsbilder i nåsituasjonen stadig er skarpe og tydelige.

Hvem har bruk for coaching? Alle, sier coachene selv. Og det blir stadig fler av dem. I prinsippet kan hvem som helst kalle seg coach, men det ivres for en form for sertifikat for å luke ut de «useriøse», hvem nå de måtte være.

Men hva er galt med dette, da? Ikke så mye. Bedrifter må få surre bort overskuddet sitt på hva de vil. Folk med mye tid og penger må gjerne engasjere «livscoach» for å ta ut sitt urealiserte potensial. Vi andre orker i hvert fall ikke å høre mer av det egosentriske selvutviklingspreiket deres. Det er kanskje like greit at noen får betalt for det?

Den uhyggelige siden ved denne kulturen kommer frem i Barbara Ehrenreichs «Lokket og lurt» (Oktober forlag, 2006). I boka prøver journalisten Ehrenreich å kartlegge arbeidsløshet og elendiggjøring blant hvitsnipparbeidere i USA gjennom å utgi seg for arbeidssøkende og melde seg på forskjellige tiltak og kurs.

Dette er en deprimerende nedstigning i psykobabbelets og corporate-babbelets helvete. Coaching, kurs i nettverksbygging og privat yrkesveiledning er gigantisk i USA. Antall coacher dobles hvert tredje år. Studenter leier coach for å greie hovedoppgaven. Det er arbeidskjøpers marked, og yrkeslivet er fullstendig infisert av personlighetstesting og «matching»; man ansetter ikke lenger folk, man bare «matcher» dem. For å gjøre seg attraktive på markedet må folk bruke enorme ressurser på coaching og rådgivning. Bare det å sette opp en CV med alle de riktige kodeordene, forteller Ehrenreich, er et studium.

Her er Barbara hos sin jobbsøkercoach og diskuterer resultatet av hennes Myers-Briggs´ typeindikatortest:

«”Husker du de to overlappende sirklene?” spør hun som for å prøve meg. Det bekrefter jeg at jeg gjør. Den ene var verden, den andre var meg.

”Vel,” forklarer hun, ”personligheten er en del av deg.”

”I motsetning til verden?”

”Ja! Hver bokstav har en betydning, og sammen er de en slags fruktsalat! E-en, den står for ekstrovert. Kjenner du det ordet?”

”Mmm.”

”Det betyr at du henter energi utenfor deg selv.” Hun er også en E, og å være E er ”gode nyheter for jobbjakten, fordi introverte mennesker har trøbbel med å komme igang.”»

Kjenner du deg igjen? I så fall har du en coach i ditt liv.

(Fra Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 24. mars. Gjengitt etter avtale.)

Les mer!

Om bøker, vin og kvalitet

Vi har nettopp hatt en av disse årvisse debattene om hva «litterær verdi» er for noe, og de fleste er like kloke. Hvordan nærme seg et svar?

Noen hadde oppdaget at Norges mest solgte forfatter ikke var medlem av Forfatterforeningen. Hun ble holdt utenfor «det gode selskap», ble aldri anmeldt i avisene, aldri invitert på hagefest. Med utgangspunkt i dette ble det -- som vanlig -- fastslått at litteratur er noe ordentlig jålete tøys.

I Norge har vi en kulturpolitikk som går ut på at kvalitetslitteratur skal hjelpes frem med statlige tilskudd. Lite tyder på at dette vil endres med det første, og dermed vil debatten gå i evig loop. Den ene siden sier at noe slikt som objektiv litterær kvalitet ikke fins, at det bare er «subjektiv synsing fra en gjeng åndssnobber med sugerør i statskassa» eller hvordan det nå var. De andre hevder at jo, den eksisterer, uten at de blir ufeilbarlige av den grunn. (At objektiv kvalitet eksisterer, betyr ikke at man til enhver tid gjenkjenner den.) Som en av «snobbene» har jeg lyst til å føre diskusjonen videre.


Fig A (venstre): Verdiløs serielitteratur.
Fig B (høyre): Høy litterær kvalitet.

Jeg tror noe av problemet er begrepsmakt, at eliten fører et språk som får menigmann til å føle seg fremmedgjort eller oversett. Dette språket er ikke den gode litteraturens språk, som er klart og tydelig. Klart og tydelig språk er egentlig mer typisk for god litteratur enn for dårlig. Selv om det er lett å få inntrykk av noe annet.

Er det mulig å finne et nytt språk? Kan det være fruktbart å sammenlikne med hvordan vi opplever kvalitet i vin, et felt jeg (og mange med meg) strever med å tilegne meg? Parallellen er ikke så dum. Innholdet i en vinflaske er resultatet av års strev, ofte generasjoners strev. Diskusjoner om kvalitet vil også her før eller senere støte mot det personlige og subjektive. Man blir like full av dårlig vin som av god.

Men selv om man godt kan lese bøker uten å reflektere så mye over kvalitet, er det verre med vin. Her er det nemlig et klart, men heldigvis ikke alltid korrekt, samsvar mellom pris og kvalitet. En dårlig vin er billigere enn en god. (En riktig dårlig bok er også vanligvis billigere enn en god, men diskusjonen om serielitteratur skal vi la ligge her.)

Det er ikke mulig, i en seriøs samtale om vin, for eksempel å hevde at en flaske Blue Nun er like god som en Trimbach Cuvée Frédéric Émile. Begge er hvitviner fra samme dalføre. Det ene er masseprodusert skvip, det andre en kresen, håndlagd vin som produseres i små partier av et vinhus som har holdt åpent siden 1626. Sistnevnte er fire ganger så dyr.

I denne tenkte samtalen kan du rope til du blir blå i ansiktet at «Jammen, JEG synes ...» Det hjelper ikke. Du gjør bare deg selv til latter. Noen vil innvende at de ikke er i stand til å smake forskjell, men da har vi jo ingen kvalitetsdebatt. (Og det er positivt feil; smaksforskjellen er større enn mellom Cola og Solo.) En fruktbar diskusjon om kvalitet forutsetter at begge parter vet hva de snakker om, at de smaker forskjell.

Flytter vi denne dialogen til litteratur, blir den automatisk snobbete da? Det kan jeg ikke gå med på. For å kunne diskutere litteratur, må man ha lest. Helst mye. Helst både godt og dårlig.

Salg er helt irrelevant: Skvipet selger ti tusen ganger mer enn praktvinen, men det skyldes produksjonsmåte og tilgjengelighet. Boktrykkerkunsten er tross alt oppfunnet. Den gode boka blir ikke bedre av å ha få lesere, eller omvendt. Prestisje betyr imidlertid noe. Det fins både overpriset vin og overvurderte forfattere.

Men videre: Hva er kvalitet i vin?

Duft eller aroma nevnes ofte. Du har lest disse blodhundene som finner endeløse rekker av dufter i flotte rødviner: tørket frukt, lær, svart oliven, asfalt, lakris, trøfler og nystekte vafler. Disse elementene «fins» ikke i vinen; de er assosiasjoner. Moden, stor vin har som oftest en kompleks aroma, det vil si at den vekker flere assosiasjoner samtidig. Dårlig vin dufter én enkelt ingrediens eller ingenting.

Dette kan utmerket overføres til leseopplevelser. Vekkes sansene og minnene? Opplever man smak, farge, kontrast? Litteratur blir ikke automatisk god av kompleksitet, men er den uten brytninger er den garantert dårlig.

Konsentrasjon er en annen kvalitetsmarkør. Gode viner er konsentrerte, det vil si at de gir mer smak pr munnfull. Mer for pengene, simpelthen. I verdifull litteratur skal man ikke vente på de gode poengene, de skarpe replikkene, de strålende setningene; de skal være der, på hver eneste side.

Vinkjennere snakker ofte om «balanse», det vil si at smakskomponentene skal være avstemt mot hverandre. En hvitvin med sødme må for eksempel ha en frisk, markant syre, ellers blir det bare skval. For en en erfaren leser er ikke dette vanskelig å kjenne igjen. Ta en genierklært roman som Cormac McCarthys ferske «The Road» -- maken til elendighetsbeskrivelse skal man lete lenge etter. Men nettopp derfor virker det så sterkt når forfatteren balanserer den med varme, sårhet og kjærlighet.

Det siste til sist: Ettersmak. En vin uten ettersmak kalles «kort», som betyr skuffende. Alexandre Lur-Saluces, som lager Château d´Yquem, verdens mest kjente søte hvitvin, sier at ettersmaken skal sitte i seks timer. Det er her litterært skvip og skval virkelig avslører seg; man glemmer øyeblikkelig at man har lest det, og griper sløvt etter neste neve åndelig Bamse-mums. Ettersmaken av et ekte storverk blir sittende hele livet.

Og så, først nå, kommer det subjektive, kall det gjerne «synsingen». Hva slags dufter liker jeg? Er denne ubehagelig eller spennende? Hva slags minner, assosiasjoner, overraskelser eller sjokk møter meg i dette glasset? Opplever jeg det som harmonisk? Som utfordrende? Som masete? Og den ettersmaken jeg går og smatter på -- er den god?

Se der. Ikke bare har vi lært å lese, men å drikke vin også. Forøvrig to sysler som balanserer hverandre perfekt.

(Fra Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 10. februar. Gjengitt etter avtale.)

Les mer!

Profeten fra Newark

(Bokomtale, Klassekampen lørdag 3. februar)

Før jul skrev vi om Greil Marcus´ «The Shape of Things to Come», et større kulturessay om profeter og profetier i det moderne USA. Her utroper Marcus romanforfatteren Philip Roth til landets litterære profet, og profetiene rommes i den ferskeste fasen av forfatterskapet. Philip Roth fyller 74 år i mars.

Dette måtte sjekkes. Så siden jul har jeg lest fire av Roths nyeste romaner: De tre verkene i den sene Nathan Zuckerman-trilogien (Roth har skrevet om Zuckerman før) pluss «Konspirasjonen mot Amerika», hans siste bok på norsk. Og for å si det med én gang: I seg selv ville disse fire bøkene vært et veldig forfatterskap. Så foreligger det ca 25 bind til. Man skal vokte seg for å bli en av de som ustanselig gnåler om Nobelpris til sine yndlingsforfattere. Men hvis Philip Roth hadde vært australier og kvinne, hadde hun hatt den.

Fortelleren i «Konspirasjonen mot Amerika» heter Philip Roth, er fra Newark i New Jersey og er syv år gammel når boka begynner. Men før du trykker på «navlebeskuende egolitteratur»-alarmen, tygg på følgende: 1940 er året da Charles Lindbergh slår Franklin D. Roosevelt med knusende flertall i høstens presidentvalg. Året etter, like etter innsettelsen, flyr Lindbergh til Reykjavik for å undertegne en ikke-angrepspakt med Adolf Hitler. Sommeren 1941, mens Tyskland angriper Sovjetunionen, begynner det nyopprettede Direktoratet for amerikansk assimilering å omplassere jødiske familier. Målet er å bryte opp gettoene og lage ekte amerikanere av dem.

Så, i 1942, blir den selvutnevnte utfordreren til Lindbergh, den jødiske radiomannen og sladrespaltisten Walter Winchell, myrdet under et folkemøte. Det blir voldsomme opptøyer. USA får sin Krystallnatt.
«Konspirasjonen» kom ut i 2004, tilsynelatende perfekt timet til valgkampen mellom Bush og Kerry. Handler boka om noe annet enn den gir seg ut for? Kanskje det.

For de fleste som besøker USA er Newark bare New York Citys reserveflyplass. Nord for flyplass-gråskapen ligger en by på 280.000 innbyggere, et sted de færreste gidder å se siden Manhattan bare ligger en halvtime unna. Newark er en nedkjørt, postindustriell spøkelsesby. Etter raseopptøyene i 1967 foregikk en masseflukt. Mer enn 150.000 (!) rømte ut i forstedene eller enda lenger, og byen ble massivt forslummet. I 1975 var det bare 70 prosent av innbyggerne som hadde telefon.

Allen Ginsberg, Whitney Houston, Brian de Palma og Ice-T kommer fra Newark. Og selvfølgelig Philip Roth, den urbane ødemarkens profet og kronikør. Newark er navet i alle fortellingene i Zuckerman-trilogien, og hele «Konspirasjonen» foregår stort sett der, i og omkring Roth-familiens hjem på Summit Avenue i bydelen Weequahic.

«Newark used to be the city where they manufactured everything, now it´s the car theft capital of the world,» sier Seymour Levov, kalt «Swede» på grunn av sitt nordiske utseende, helten i «American Pastoral» fra 1997 (på norsk i 2005). Han burde vite det. Swede Levov arver farens hanskefabrikk i Newark, får den til å gå godt og gifter seg med selveste Miss New Jersey, som ikke er jødinne. Så rammer tragedien: den 16 år gamle datteren Merry rives med av protestbølgen mot Vietnam-krigen på 60-tallet, rømmer hjemmefra og sprenger det lokale postkontoret i en terroraksjon som krever ett menneskeliv.

Ira Ringold, den storvokste radiostjernen som blir kjent som Abraham Lincoln-imitatør, er hovedpersonen i «I Married a Communist» fra 1998 (ikke oversatt til norsk). Også han gifter seg «goyish», med den forhenværende stumfilmstjernen Eve Frame. Så faller Ringold som offer for heksejakten på kommunister i begynnelsen av 1950-åra; bokas tittel er i virkeligheten tittelen på skandaleboka Eve Frame utgir om sin eksmann.

Coleman Silk, protagonisten i «The Human Stain» fra 2000 («Menneskemerket», 2005) er bare jøde på liksom. 70-åringen må gå fra stillingen som professor i klassisk språk og litteratur på grunn av en slengbemerkning som blir oppfattet som rasistisk. Han får et nytt liv sammen med Faunia, rengjøringsassistent ved instituttet, som han har et hemmelig forhold til. (Ikke minst fordi Faunias eksmann er en psykotisk Vietnam-veteran.) Da begge omkommer i en mystisk bilulykke, oppdager vennen Nathan Zuckerman sannheten: Silk er i virkeligheten svart. Han er så lys i huden at det er mulig å ta feil, og denne hemmeligheten har han klart å holde på i femti år.

Vietnam-krigen, politisk ekstremisme, heksejakt på kommunister, raseproblematikk, mer Vietnam, antisemittisme, latent fascisme, trusler mot demokratiet … dette minner da fælt om politisk litteratur? You bet. Trolig det mest potente politiske forfatterskapet i verden i dag, i hvert fall det sterkeste USA har hatt siden Steinbeck og vel så det. Ved starten av det nye årtusenet står magre, hengslete Roth alene på toppen og ser. Og det han ser er tragedier, massehysteri, galskap.

«Alt er politisk», har det vært sagt i opptil flere av andedam-debattene om norsk litteratur det siste året. Hvor lenge må vi tåle sånt sprøyt?

Hva skiller det politiske forfatterskapet — som hos Philip Roth — fra det private og formalistiske? Svaret er kunnskap. Særlig historisk bevissthet, hvordan historien flyter som en dunkel, mektig flod som river menneskeliv med seg, hvordan romanfigurer er produkter av klasse, yrkesvalg og etnisitet, hvordan deres forsøk på å bryte matrisen (som Levov, Ringold og Silk) fører til katastrofe og nederlag.

I Norge betraktes politisk litteratur som lettvint lektyre, «samfunnskritisk» krim og repetitiv venstresvada. Philip Roth er alt annet enn lettvint. Han er en patriotisk apokalyptiker. Han maner fram avgrunnen, sammenbruddet, det Greil Marcus kaller «The end of the Republic». Hvor går verdens ledende demokrati? Få spørsmål kan veie tyngre.

Jerome, lillebroren til Swede Levov, bærer profetens iskalde stemme i «Pastorale». «All you know is what a fucking glove is,» sier han til Swede. «This country is frightening … you wanted Miss America? Well, you´ve got her, with a vengeance — she´s your daughter!»

74-åringen Roth har nådd dit litteraturen skal. Han skriver romaner der innholdet triumferer over formen. Han er en fantastisk forteller, men språket er praktisk talt usynlig, peker aldri på seg selv. Han kan godt skrive lange, intrikate setninger, men akter seg nøye for virtuositet.

I «Konspirasjonen» er fortelleren Philip Roth, syv til ni år gammel. Roth er for slu til å gå i den fella det ville vært å bruke guttungens språk. Istedet er perspektivet guttens, språket den tilbakeskuende eldre mannens. Det forfatteren gir til alle de fire romanene er en detaljrikdom som tilsynelatende vitner om fotografisk hukommelse; i virkeligheten er det litterær arkeologi, et gigantarbeid. Roths humor er rå og ofte brutal («Hvis Clinton hadde pult henne i ræva, hadde hun kanskje holdt kjeft,» som en betrakter sier om Lewinsky-saken i «The Human Stain»).

Kanskje er «Konspirasjonen» stedet å begynne med Philip Roth. Den er alene om å ha en thrillermotor som pisker leseren videre; det kontrafaktiske trylletrikset opphever fortiden, slik at man virkelig engster seg for hvordan dette skal gå. Det ingen thrillerforfatter kunne gjort ham etter, er å la de dramatiske årene som aldri fant sted erfares gjennom en vanlig jødisk familie og deres prøvelser.

Etter «Konspirasjonen» bør man gyve løs på «En amerikansk pastorale», den mest skjebnetunge samtidsromanen på mange, mange år. Resten gir på en måte seg selv.

Jeg har kun lest «Konspirasjonen» på norsk. Tone Formo, Roths oversetter, har kommet gjennom dette uten mer enn rent kosmetiske feil. Selv om den nok er svakest i bunken, burde hun få prøve seg på «I Married a Communist» også. Det virker litt smålig å la denne diabolske triptykken stå uten midtpanel. Sist høst utkom «Everyman», hans nyeste (og åpenbart ikke-politiske) roman. Philip Roth er i siget, kan vi trygt si.

Philip Roth
Konspirasjonen mot Amerika
Aschehoug 2006
roman, 487 sider
Oversatt av Tone Formo

Les mer!

De smartes valg

Kun 29 prosent av voksne nordmenn oppgir ifølge Aftenposten at de «tror på Gud». Gjør det oss smartere enn andre folk?

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 27. januar. Publisert etter avtale)

Vi satt fire ved et kafébord da jeg gjennomførte en meget uhøytidelig gallup: «Hvor mange her regner seg som ateister?» Det var bare én av oss, altså 25 prosent. Empirien var tynn, for å si det mildt, men kanskje traff jeg blink likevel.

Å kalle seg «ateist» regnes nemlig som mer forpliktende eller mer offensivt enn bare å «ikke tro på Gud» (som betyr akkurat det samme). Ordet «ateist» fremkaller bildet av en frådende fanatiker som vil gripe enhver anledning til å rakke ned på religionen og de troende.

Slik er det i hvert fall i USA. Der er ordet «ateist» så belastende at ikke-troende søker å kalle seg noe annet. Siden 2003 har det eksistert en bevegelse som kaller seg «The Brights». Det skal ikke bety at de er smartere enn andre, slik «bright» vanigvis brukes som adjektiv. Det skal snarere bety «opplyst». En «bright», skriver professor Daniel C. Dennett i en artikkel fra juli 2003, «er en person som har et naturalistisk verdensbilde, i motsetning til et overnaturalistisk. Vi tror ikke på spøkelser eller troll eller julenissen — eller på Gud.»

De nye ateistene er på marsj. Og de har tatt et hint fra homsebevegelsen. Da de homofile i USA etablerte ordet «gay» fra 1960-tallet av, valgte de for første gang selv hva de ville bli kalt. Under opptøyene i Greenwich Village sommeren 1969 runget slagordet «Gay power!», som etter hvert ble til «Gay pride». En forfulgt minoritet ble til stolte vinnere ved hjelp av litt språklig voodoo.

Men ateistene kan da ikke være forfulgt? spør du. Vel … det har gått noen år siden opplysningstiden. Det begynner også å bli lenge siden den kalde krigen, da Sovjetunionens totalitære ateisme var med på å definere dem som den frie verdens fiender. Dagens konflikter, enten vi liker det eller ikke, følger ofte religiøse skillelinjer. Man har på den ene siden ytterliggående islamister, på den andre et mektig kristent høyre som først og fremst er synlig i USA.

Presidenten er en «gjenfødt» kristen som (med vekslende hell) driver verdenskrig mot islamistisk terror. Hans far, George Bush senior, har uttalt at «Jeg synes ikke ateister skal oppfattes som borgere, og de skal heller ikke oppfattes som patrioter.» Hadde han sagt noe liknende om de svarte eller homofile, hadde det tatt fyr i helvete. Men ateistene tror som kjent ikke på dette heller.

I den anti-religiøse pamfletten «Letter to a Christian Nation», som kom ut i fjor høst, legger filosofen Sam Harris frem statistikk til ettertanke. 44 prosent av alle amerikanere tror at Jesus skal vende tilbake for å dømme levende og døde — i løpet av de neste femti år. Hele 53 prosent er kreasjonister, altså mener at universet, jorden og alt som er i den ble skapt for 6000 år siden. («Tilfeldigvis,» skriver Harris, «omtrent tusen år etter at sumererne oppfant limet.»)

Hvis man ser bort fra det noe nervepirrende ved at verdens største militærmakt ledes av folk som venter utålmodig på Armageddon, er det nettopp striden om utviklingslæren som setter ateistene i kok. Det er ikke tilfeldig at så mange «brights», eller ny-ateister om man vil, er vitenskapsmenn. Hele 93 prosent av naturvitenskapelige forskere oppgis å være ateister eller skeptikere. De synes Gud har slurvet med empirien.

Mest kjent av dem alle, og sentral i «bright»-bevegelsen, er den britiske biologen Richard Dawkins, forfatter av «Det egoistiske genet» (1976). Dawkins er selve erke-darwinisten i moderne tid, og alment anerkjent som en av verdens største forskere. I øyeblikket ligger hans bok The God Delusion på 6. plass på New York Times´ bestsellerliste. «Gud eksisterer etter alt å dømme ikke» er premisset for boka, som har skaffet Dawkins fiender også blant kristne som hittil har hatt tålmodighet med hans ofte provoserende teorier om artenes utvikling.

Også Sam Harris har hatt en ateistisk bestseller de siste årene: «The End of Faith» fra 2004. Om ikke annet er den forfulgte minoriteten et lesende folkeferd. Både Dawkins og Harris begrunner deler av sitt engasjement med utviklingen i verden etter 11. september. Skal man fortsatt respektere religiøs tro, sier de, må man også respektere troen til Osama bin Laden og selvmordsbomberne.

Men det er hevet over tvil at striden om utviklingslæren i USA har skjerpet Dawkins´ engasjement. Da han besøkte Norge i september, fortalte han at han nekter å debattere med representanter for Intelligent Design, en kristen kvasivitenskap som har som mål å være et «alternativ» til Darwins (og Dawkins´) lære. Å gi disse lik taletid er det rene sludder, sier han til humanetikernes nettavis Fri Tanke:

«Tenk deg at en professor i romersk historie skal holde en forelesning og analysere en eller annen konkret hendelse fra romertiden, men når han setter i gang blir han hele tiden avbrutt av en student som mener at Romerriket aldri har eksistert. Da blir det vanskelig å komme seg videre.»

At Richard Dawkins er smartere enn deg og meg, er en påstand jeg tør sette frem uten altfor store betenkeligheter. Men er han, og hele ny-ateismen for den saks skyld, også en smule arrogant?

«Religion er latskap», sier Richard Dawkins. «Det er for folk som ikke gidder å finne ut hvordan ting egentlig henger sammen.»

På den annen side, humrer noen av ny-ateismens kritikere, kan det tenkes at vitenskapsmenn om hundre år vil betrakte The Big Bang som enda en tåpelig skapelsesmyte. Dersom ikke Dommedag inntreffer først, så klart.

Les mer!