Wednesday, January 17, 2007

De små keiserne

Hva er verdien av et barn? Og hvorfor har vi i det hele tatt begynt å snakke om det?

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 30. desember. Publisert etter avtale)

«De små keiserne» er kjælenavnet på barna som er produkter av ettbarnspolitikken i Kina. De er som regel gutter (de små keiserinnene har det med å forsvinne til barnehjem etc.), og de er den mest bortskjemte generasjonen som noensinne har sett dagens lys. Om noen år skal de styre det som da er verdens økonomiske supermakt. Herren se i nåde til oss alle.

Fins det paralleller til dette i Norge? Er det slik at politisk styring av familien, en arena der vi er verdensmestre, vil gi resultater vi ikke kan forutse ennå? Det er i hvert fall tillatt å spørre.


Mamma Stat er mild mot de små. Det er skapt de beste forutsetninger for at kvinner skal kunne få barn uten å falle ut av yrkeslivet, uten at familien går bankerott. Det er lagt til rette for at mor skal få være hjemme med små barn, slik psykologer anbefaler. Det er lagt til rette for at ideell alder for førstegangsfødende er 40 år. Stopp et øyeblikk — stemmer virkelig det? Jo da.

Aftenposten bragte onsdag to interessante kasus. Mor (25) er jusstudent og fikk sitt andre barn, ei jente, for fire uker siden. Mor (32) er IT-konsulent og fikk sitt første barn, også ei jente, for seks uker siden. Mor (25) mottar 34.000 i engangsstønad fra Folketrygden. Til mor (32) skal Folketrygden utbetale 380.000 kroner det neste året. Forskjellen er at mor (32) er ferdig med sin utdannelse og etablert i arbeid. Og hun er nokså ung til å være i en slik situasjon. Jobben skal sikres, idealmannen skal headhuntes og passere det strenge kontrollsystemet, boligen kjøpes etc.

Dette er utvilsomt hva Fremskrittspartiet pleier å forarges over og kalle «forskjellsbehandling». Avhengig av hvor du befinner deg i livet, er prisforskjellen på barnets første leveår altså over 340.000 kroner. Og politisk er det helt i orden. «Foreldrepenger er kompensasjon for bortfall av inntekt, ikke bonus for å få barn,» uttaler statssekretær Kjell Erik Øie fra Arbeiderpartiet, også til Aftenposten.

Men kanskje man kan kalle det en bonus for dyktig familieplanlegging?

Det viser seg nemlig at for yngre kvinner er det så som så med både familie og planlegging. Såkalte sjokktall fra Oslo viser at halvparten av alle etnisk norske kvinner under 25 år tar abort når de blir gravide. Undersøkelsen er gjort av professor Anne Eskild ved Akershus universitetssykehus, som har gode motiver for å bruke det smått rasistiske begrepet «etnisk norske»: Halvparten av alle kvinner under 25 som føder i Oslo, er ikke-norske eller «fremmedkulturelle». Årsaken berører hun ikke, men det må være lov å gjette at muligheten for støtte fra familien er én av dem. For de «etnisk norske» antas familien å være erstattet av Statens pengesekk.

Abort er ikke greit. I norsk politikk er det særlig KrF som misliker høye aborttall, og dette har ført til et typisk opposisjonsutspill fra partiets nestleder Dagrun Eriksen. Hun mener at hvis Oslo-jentene tar abort fordi de ikke har råd til å få barn i ung alder, må engangsstønaden til førstefødende firedobles, altså til ca 136.000 kroner. Spranget er stadig stort til mor (32) og hennes jackpot, men det begynner i hvert fall å ligne noe.

Hva det ligner, er skummel sosialpolitikk. Går man til USA, kjenner man begrepet «welfare mothers», altså alenemødre på trygd. De mottar ikke noe i nærheten av dette beløpet, men nok til at det for mange tenåringsjenter er den eneste veien til økonomisk uavhengighet, sitt første egne hjem osv. Dermed er også farens rolle definert — han må være en perifer figur, ikke samboende, ellers ryker trygda. Derfor heter ikke fedre i amerikanske storbyghettoer «father», men «baby daddy».

Og når vi først er inne på ghettoer: KrF har vel aldri tenkt at ordningen bare skal gjelde «etnisk norske»? Eller bare i Oslo?

Igjen, viser det seg, har likhetstanken skapt et system som tjener de rike og vellykkede. Jeg vet ingenting om mor (32) i Aftenpostens eksempel, men statistisk er det ikke utenkelig at hun lever sammen med faren, som også har akseptabel inntekt. De har i så fall trolig investert i et dyrt hjem (det er dyrt å bo i Oslo) som nå nedbetales av Folketrygden. Neste år vil de neppe ha vanskeligheter med — hvis det passer best slik — å bruke kontantstøtten til å leie en au pair eller praktikant. Så er de kvitt ungen og har dobbel inntekt som før. Kjekt for dem.

Mamma Stat øker klasseskillene. Kanskje blir jeg særlig indignert fordi skattekravene har begynt å lande på mitt skrivebord i form av stadig tyngre konvolutter. I fjor forsørget jeg mor (33) og barn (1) som mottok engangsstønad (34.000) fordi mor var student da hun ble gravid. Og det hadde vært greit, hvis det ikke var for den plutselige innsikt at mine skattekroner skal rett ut til familier som har ordnet seg bedre. Takke meg til u-hjelp.

I nyttårshelgen kunne vi lese at en kvinne på 67 år fødte tvillinger på Sant Pau-sykehuset i Barcelona etter å ha fått kunstig befruktning på en klinikk i USA. Hun er verdens eldste mor, hvis vi holder Bibelen utenfor. Kunstig befruktning i USA er ikke billig; en rutineundersøkelse ved graviditet koster f.eks. 7500 kroner.

Så der har vi vår fremtid. Den økonomiske realiteten tvinger unge mødre til å ta abort, mens vitenskapen hjelper rike oldinger til å bli mødre. Barna vil neppe mangle noe materielt; de vil tvertimot arve sine foreldre i god tid før de er ferdige med studiene. Dette er de nye små keiserne. De vil aldri få spille fotball med faren sin, men det kan man vel leie polakker til?

Det skjer i Norge også. Med velferdsstatens hjelp.

Les mer!

Tuesday, January 02, 2007

One … two … get down!

Julemorgen døde en av gigantene. James Brown, kanskje det forrige århundrets vesentligste musiker, ble 73.

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 30. desember. Publisert etter avtale)

UNH! Hvor veltalende kan det uartikulerte være? HUH! Hva betyr det? UNH-HUH!! Det betyr: Du, jeg og alle mennesker som har levd, har røtter i Afrika. Vi er fysiske, seksuelle vesener. Dette er det opprinnelige i oss. Ta det frem og kjenn litt på det.

Det spiller egentlig ikke noen rolle om du liker James Brown. Det spiller ikke engang noen rolle om du har hørt ham (men det har du). For det han skapte som kunstner er i dag overalt. Hvis du liker å danse og må ha sterkere saker enn Vikingarna, er det James Brown som styrer føttene.


Han likte å sammenlikne seg med Elvis. Ingen andre hadde fler hitsingler i USA. Som Elvis likte han biler, skytevåpen og narkotika, gjerne alt på en gang. Det var da han i 1988 ble lagt i jern av FBI etter en slik utflukt at Brown sa: «They would never have done this to Elvis!»

Jeg sitter og ser gamle James Brown-klipp på YouTube. Det grove, brede ansiktet med en tykk hinne av svette, de sammenknepne øynene og den endeløse hvite tanngarden. På de første synger han «Please, Please, Please», den mest dynamiske sceneopptredenen noen hadde sett til da. «Glem Elvis,» er det fristende å si. JB trygler, ber, går i kne, bruker mikrofonstativet som vektstang og dansepartner. Så til 1966 og Ed Sullivan Show; trang smoking med spisse svarte sko, «I Feel Good» og «Papa´s Got a Brand New Bag». Det fotarbeidet! Det er lett å se hvor Michael Jackson tok trinnene sine fra. Eller Mick Jagger. Eller Prince, som skrev om «Papa´s got a Brand New Bag» og ga den ut som «Kiss». Selv sa Brown at han var mest inspirert av Little Richard.

Man finner et TV-opptak av James Brown fra Boston 5. april 1968. Det er dagen etter drapet på Martin Luther King. De amerikanske storbyene eksploderte i opptøyer. Som så ofte før og siden har JB erklært at «the show must go on», og TV-bildene viser en konsertsal på kokepunktet. Uniformert politi kjemper for å holde publikum av scenen. Til slutt tar James Brown over, et hode kortere enn alle andre der oppe, noe han vanligvis klarte å skjule. Selvrespekt, sier han. Vi svarte må respektere oss selv … og hadde det ikke vært en idé å fortsette showet? Folk roer seg. Så begynner bandet å spille — av alle ting — «I Can´t Stand Myself».

Samme sommer gikk James Brown i studio i Los Angeles og spilte inn «Say it Loud, I´m Black and I´m Proud». Det var den sommeren sprinterne John Carlos og Tommie Smith ga «black power»-hilsenen med én svart hanske på seierspallen i Mexico by.

«Borgerrettsbevegelsen,» sa James Brown en gang, «startet den dagen den første hvite guttungen reiste seg og klappet for en svart artist.» Apropos de siste ukenes debatt: Martin Luther King kalte seg selv «neger». James Brown, en ekte sekstiåtter, lot afroen vokse og la begrepet dødt. (Noen feminist ble han imidlertid aldri.)

Og viktigere: han skapte en musikkstil som krystalliserte hva det skulle innebære å være «svart». Det begynte med «Cold Sweat» i 1967, en sang med bare ett akkordskifte. Til gjengjeld var rytmikken mer komplisert enn noe man tidligere hadde hørt på hitlistene.

Ordet ble kjød og ordet var funk; en sammensmeltning av soul, rhythm & blues og jazz, med det ene beinet i den hvite syrerocken og det andre i vestafrikansk stammemusikk. James Brown sluttet å «synge», dekonstruerte den tradisjonsrike popteksten om hjerte og smerte til en håndfull stønn, skrik og fraser. Melodier og harmonier forsvant og ble erstattet av hypnotisk repeterende blåserriff og synkoperte rytmefigurer. Bassen ble hovedinstrumentet. Til dette trengtes skolerte musikere, ofte med jazzbakgrunn, som måtte finne seg i å bruke James Browns føtter, hofter og skuldre som taktstokk — og bli bøtelagt hvis de spilte feil eller kom for sent til øving.

James Brown fikk Miles Davis til å gå elektrisk. Dette ville, nye trøkket skulle han også ha. Og for første gang ble det produsert musikk i USA som lot seg eksportere til Afrika. Resultatet ble Fela Kuti, King Sunny Adé og Youssou n´Dour.

Soul, disco, house, rap og hiphop — altså vår tids musikk — hadde vært utenkelig uten ham. James Browns «Funky Drummer» fra 1970 (med Clyde Stubblefield på trommer) er verdens mest samplede låt. Og utrolig nok: mens discoen han inspirerte på syttitallet såvidt duger som bakgrunnsstøy for dragshow, låter gullalderens James Brown fortsatt som svette og sex.

Da James Brown ble født for 73 år siden i ei rønne i Barnwell, South Carolina, trodde de han var dødfødt. Men kroppen holdt seg varm, og de fikk liv i gutten. Han var fire da foreldrene skiltes, og James ble tatt hånd om av sin tante Honey, som drev et bordell i Augusta, Georgia. Han plukket bomull, pusset sko og danset for skillemynt. Som seksåring ble han nektet skolegang fordi klærne hans var for fillete. Som 16-åring gikk han i fengsel for første gang. Hvis noen skulle ha tungt for James Browns selvskryt, de endeløse ærestitler og evige «I´m back!»-rop, bes de om å prøve å gå noen mil i det spisse, blankpolerte fottøyet hans.

I uka som gikk lå James Brown på lit de parade på scenen i Apollo Theatre, som ligger på 125. gate (Martin Luther King Boulevard) i Harlem. Man kan vanskelig forestille seg et mer passende sted. Brown vil garantert få sin egen gate i bydelen. Bedre lydspor til Harlem-sommeren enn hans «Hot Pants» fins ikke.

Les mer!

I tingenes verden

Du må være sprø for å besøke IKEA en søndag like før jul. Eller bare naiv.

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 16. desember. Publisert etter avtale)

Altså: jeg liker å tenke på meg selv som en person som lever i bøker, tekster og samtaler. Ikke hevet over den materielle virkeligheten, det blir å ta for hardt i, men i en slags ironisk avstand til den.

Men særlig bøkene har et fysisk nærvær det er umulig å ignorere i det lange løp, og etter å ha mottatt et par kasser i løpet av høsten, skjønte jeg at det ikke var noen vei utenom: Jeg trengte en ny bokhylle eller to. I min verden er «bokhylle» synonymt med IKEAs Billy. Man kan selvsagt bestille den på Internett, slippe unna galskapen og faktisk spare en krone eller to, men tanken var at Emma (8 år) og jeg «trengte en tur», og IKEA Furuset hadde søndagsåpent og … byens billigste softis, om ikke annet.


De siste årenes IKEA-kataloger slår et slag for den multikulturelle virkeligheten; her er et etnisk mangfold, selv innenfor samme IKEA-«familie», som man nesten må til FN-brosjyrer eller politisk korrekt barne-TV for å finne maken til. Det virker som om dette budskapet har sunket inn hos kundene, for på den gratis IKEA-bussen fra sentrum blir det snakket all verdens tungemål. Kav trøndersk, for eksempel … mellom medlemmer av en norskpakistansk familie. Tanken slår meg at det muligens var jeg som var malplassert, at jeg tilhører et samfunnslag som burde kjørt egen bil til IKEA, ikke snyltet på tilbudet til nye landsmenn som er på vei til Furuset for å gjøre kål på trygden.

Men IKEA er globalisering. Det er noe ytterst fascinerende ved at mennesker på fire kontinenter nå innreder med de samme møblene og må lære de samme svenske glosene med tødler over æ og ø (Värde modulkjøkken, for eksempel). Hong Kong og Singapore har IKEA nå, Australia har tre, og i vår åpnet New York-områdets fjerde, et kjempeanlegg i Brooklyn. Paris med omegn har nettopp fått sin sjette (!) filial. Jeg kan fortsatt huske den franske familiefaren på IKEA i Toulon, som midt i kontoravdelingen utbrøt: «C´est tres bien organisée!» Men han hadde ikke vært på varelageret ennå.

En treåring på bussen synger julesanger av full hals, for å sette oss i stemning.

Inne i det blå huset med gul skrift, mer folklore. Høygravide kvinner av alle hudfarger og trossamfunn stabber og hyperventilerer seg gjennom labyrinten på vei til avdelingen for spebarnsutstyr, med vordende fedre på slep. Den som har tilbragt en dag eller to i varehuset, vet at den korteste vei mellom to punkter tar omtrent 40 minutter. Svært ofte ser man kombinasjonen mor og datter eller mor og sønn (far og datter, som i vårt tilfelle, opptrer sjeldnere). Disse handler innbo til avkommets første egne hjem, eventuelt til avkommets hjem etter det første samlivsbruddet. Etter samlivsbrudd nr. 2 forventes man å kunne handle på IKEA uten mamma.

Når enslige menn fra 30 og oppover er på IKEA, står det «samlivsbrudd» tatovert i pannen på dem. Dette kan godt ha blitt utløst på varehuset forrige gang de var her (jeg har i hvert fall sett situasjoner som har vært farlig nær). Og, enda mer komisk: det verserer historier om nyskilte som har dratt til IKEA for å møblere ungkarsredet, og har støtt på sin neste partner der og da. Det perfekt logiske hadde vært om IKEA, din totalleverandør av livsglede, også kunne tilby flatpakkede bryllup. (USA har selvsagt hatt sin første IKEA-vielse forlengst.)

Noe så rørende er vi ikke vitne til denne førjulssøndagen. Jeg noterer et hysterisk gråteanfall i teppeavdelingen og noe som likner et nervesammenbrudd ved kjøkkensystemet Faktum, i valget mellom dørløsningene Abstrakt og Applåd. Rett ved kassen står en ung kvinne og bebreider en venninne: «Man kan DØ av stress, jeg vet ikke om du er klar over det?»

My point exactly. Så jeg vet nøyaktig hva jeg skal ha og styrer rett mot det. Men ikke Emma, så klart. Hennes første nervesammenbrudd er forhåpentlig årevis unna. Først faller øynene hennes på en fotpuff med hull til føttene. Den vil hun ha. Kjempefint, den tar vi med. Så finner hun noe annet, en nattlampe med lader i et slags spøkelsesmotiv. «Jeg sa én ting,» formaner jeg, før hjertet mitt smelter, slik det alltid gjør.

Hun ler skadefro når pappa har funnet de enorme og blytunge pakkene med Billy-hyller (hvit folie, hylle 1, plass 31) og prøver å manøvrere dem opp på en knøttliten tralle. Ferdig! Men hovmot står for fall, viser det seg. Den der tredje hyllen, den som var helt perfekt tenkt til den ekstra plassen jeg har målt opp, den er ikke alminnelig lagervare! Det betyr at vi må gjennom hele labyrinten igjen, mot pilenes retning, nøyaktig som å spole filmen baklengs gjennom alle gråteanfall, nervesammenbrudd og skilsmisser, og tidsskjemaet sprekker. Ingen kjøttboller på oss. Men kanskje softis?
Det er da vi forserer labyrinten for tredje gang at det plutselig lyder en nifs høyttalerstemme: «Melding til de ansatte. Vi har en kode 99.» Kode 99? Det gjentas. Hva er dette? Den absolutt siste eventualiteten man er forberedt på hos IKEA Furuset, tilfelle 99 … kan det være invasjon fra verdensrommet? Jeg merker at hjertet stanser og føttene blir numne; skal vi dø her? På IKEA? Skåret i biter av lysegrønne laserstråler, i konsumerismens siste favntak rundt hodeputen Gosa Blunda med 60 prosent andedun?

Men så lyder høyttalerstemmen igjen: «Kode 99 er opphevet.» Puh. Falsk alarm. Sivilisasjonen, og IKEA, vil bestå. Fotpuffen vår, derimot, den som lå på trallen sammen med bokhyllene, den har noen frekt forsynt seg med. «Pappa …?» kommer det spakt. Ikke tale om. Evig eies kun det tapte, siterer jeg.

Etter å ha stått i feil kø en stund for å få hjemsendt varene, oppdager jeg at vi har 30 sekunder på oss til å rekke IKEA-bussen tilbake til byen. Vi styrter mot bussen, som ikke har kjørt ennå, men er smekkfull. De vil ikke ta oss med. De flerkulturelle flirer der inne. «Amatører!» sier blikkene deres.

Så det blir softis likevel. Sett i lys av at taxi fra IKEA og hjem koster nesten 300 kroner, kan den ikke kalles byens billigste lenger. Og Emmas spøkelseslampe til kr 99 (betalt) er i mellomtiden forsvunnet. Hun hadde gått fra den i kassen.

Hyllene står fortsatt uutpakket og umontert her hjemme. Men før jul …? Absolutt. Før jul. Bare tenk på alle bøkene vi vil få.

Les mer!