«Manhattan» på plass

Til de som har prøvd, men stanget mot tomme hyller og uvitende bokhandelmedarbeidere: min nye bok «Manhattan» skal være å få tak i nå.

Det har skjedd et hendelig uhell, dvs. at på grunn av en mindre konflikt mellom forlaget og meg kom førsteopplaget ut med feiltrykk. Disputten gjeldt tittelen — denne boka har hatt mange titler. Fram mot trykking hadde vi enda en runde; jeg sto på at boka skulle hete «Mannahatta» (etter Walt Whitmans dikt), mens forlaget syntes det var unødig vanskelig. Til slutt ga jeg etter for deres fornuft og erfaring, men det ble ikke rettet overalt. Omslaget (se over) fikk korrekt tittel, mens tittelbladet hadde den gamle. Sånt skjer.

I mellomtiden har det kommet noen anmeldelser av boka, og de er stort sett veldig positive. Det er gjennomgående folk med mye kunnskaper og tanker om New York City som har anmeldt boka, og de slipper ikke prosjektet fra seg uten noen avsnitt om hva de ville tatt med i en slik bok. Og stort sett er jeg helt enig — dersom jeg hadde hatt f.eks. 1200 sider til disposisjon. Jeg måtte ned på 329.

Men la oss se hva de sier.

Kåre Bulie i Dagbladet: «Eggen og kjæresten hans dro til Manhattan i 2005 og ble der et knapt halvår. Han fikk ikke gjort alt han hadde planlagt, men han la et riktig fruktbart grunnlag for «Manhattan», som er en vellykket blanding av velinformerte, reportasjelignende hverdagsobservasjoner fra storbylivet – med særlig vekt på Harlem, Eggens bydel - og gjenfortelling av sentrale episoder i New Yorks blomstrende 1900-tallskulturhistorie.»

Knut Olav Åmås i Aftenposten: «Torgrim Eggen har skrevet en herlig bok om New York. Han har kommet bak klisjeene, han har grepet byens atmosfære og karakter. Ikke minst har han forstått at New York er en essensielt jødisk by.»

Audun Vinger i Morgenbladet: «Man­hat­tan er per­fekt for unge men­nes­ker som ennå ikke har opp­levd alt det Eg­gen har opp­levd. Den gir også et flott snap­shot av ver­dens ho­ved­stad, og vir­ker opp­fris­ken­de for den popkultiverte gjengangerturisten. Det hand­ler da også om en by vel verd å els­ke.»

Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv: « Aller best er Eggen allikevel når han løfter blikket litt fra oppslagsverk og beskriver mindre håndfaste aspekter ved byen, som måten man snakker på. Eggen observerer, helt korrekt, hvor ekstremt innfløkte reglene er angående hvem som kan si hva når, hvor og til hvem. Man får til og med en snev av sympati for ham når han blottlegger sitt ønske om å komme med akkurat den riktige newyorkske replikken, og deretter fortviler over hvor vanskelig det er. "New York City sort of brings out the stupid in me", som Nanci Griffith synger.»

Vel. Nok av det. God fornøyelse.

Les mer!

En bok vender hjem

En leser sendte meg dette bildet, som er tatt i en pause under en sykkeltur på Cuba nylig. I hvert fall to av dem leser Hermanas. Noe som minner meg om en annen strandscene, på Playa de la Ropa utenfor Zihuatanejo i Mexico for drøyt ti år siden. Det var lavsesong, og det var nøyaktig to — 2 — personer på en kilometerlang hvit sandstrand. Den ene var jeg, som kom gående, den andre en middelaldrende dame som hadde slått seg til med strandstol og lesestoff. Da jeg kom nærmere, så jeg at hun leste «El Mundo del Sofia». Jeg kan huske jeg tenkte: «Jøss, her har visst Jostein fått en hit!»

Les mer!

Villa Villekulla

Et forargelsens hus fyller 25 år. Det er noe av Blitz i oss alle.

«De har snudd alt på hodet: skole, familieliv, normal oppførsel. De har gjort orden og hensyn, ærlighet og høflighet til latter. De har forherliget selvopptatthet, selvfiksering, hensynsløshet og virkelighetsflukt. De har preket impuls fremfor beherskelse, innfall fremfor ettertenksomhet.»

Man skulle tro det var kommunepolitikere for FrP eller KrF i Oslo som argumenterte for nedleggelse av Blitzhuset, men ordene er lånt fra Sverige. Det var kristendemokraten Carina Stenström som skrev dette i Svenska Dagbladet i 1995, og det hun kritiserer er kultdyrkelsen av Pippi Langstrømpe.

Det var ganske modig gjort. Tre generasjoner har hatt Pippi som forbilde, og her kommer en dame som våger å være Fru Prüzelius, som Pippi kaller «Prusseluskan»? Fru Prüzelius er hun som mener at Pippi ikke kan få lov til å bo i Villa Villekulla alene, men må tas hånd om av Barnevernet. Hun er ordentlighetens og formyndersamfunnets stemme. De som holder til på Blitz kjenner sine prusselusker.

Noen blitzer ble jeg aldri. Så mens Blitz-huset feirer jubileum med kraftige jubileumsåtak mot NATO-ministermøtet, sitter jeg og ser på den originale TV-serien om Pippi Langstrømpe på DVD sammen med den lille datteren min. Det er et kjært gjensyn. Ikke minst på grunn av musikken — av jazzgigantene Georg Riedel og Jan Johansson (pianogeniet bak «Jazz på svenska», som døde altfor ung i en bilulykke. Johansson skrev også selveste «Här kommer Pippi Långstrump»).

Parallellene mellom Blitz-huset og Pippis hovedkvarter, Villa Villekulla, blir for slående til å ignorere. Her går Pippi rundt i sine bisarre klær og rare sko og gjør ting på sin måte. Hun baker pepperkaker utover gulvet, skurer gulvet ved å tømme stampen utover og skøyte rundt på skurekostene, lar hesten spise på kjøkkenet og apekatten svinge seg i lysekrona. Av og til forstyrres idyllen — av politimennene Kling og Klang, av den energiske Prusseluskan, av skurkene Dunder-Karlsson og Blom, som er ute etter Pippis gullpenger. Så får hun demonstrert hvor sterk hun er, og ingen tør å kødde med Pippi på en stund.

Pippi blir ofte fremholdt som feministikon. Det er merkelig, fordi hennes eneste bidrag til kjønnskampen er å jule opp menn. Hvor primitiv er det tillatt å være som feminist, da? Hvis vi holder Kvinnegruppa Ottar utenfor, mener jeg?

Nei, det virkelig attraktive med Pippi — og grunnen til at hun er like populær blant gutter og jenter — er at hun er anarkist. Pippi anerkjenner ingen autoriteter. Hun er selve proto-punkeren. Hvor tilfeldig kan det være at Johnny Rotten hadde gulrotfarget piggsveis da han snerret inn i mikrofonen: «I am an Anti-Christ/I am an anarchist»? Det er i sommer 30 år siden Sex Pistols besøkte Oslo, og blant annet ga inspirasjon til det som senere skulle bli Blitz-huset.

Det skjedde noe merkelig med punken i Norge, faktisk på store deler av kontinentet. I utgangspunktet var bevegelsen konsekvent anti-politisk — den hadde ingen annen hensikt enn å gi en stemme til de som kjedet seg, som følte at de falt utenfor. Punk var ikke noen ideologi.

Men i Norge gled punken raskt inn i floraen av venstreradikale bevegelser som hadde overlevd syttitallet. Punkerne var snart like rettroende som AKP (m-l). Man begynte å merke det allerede i begynnelsen av åttitallet. New York-bandet The Ramones — gruppa som definerte hele greia — spilte på Chateau Neuf i Oslo i 1980, og konserten ble ødelagt av bråk. Og grunnen? Jo, Oslo-punkerne hadde funnet ut at Ramones hadde «solgt seg til storkapitalen».

Marte Michelet skrev en kronikk i Dagbladet mandag der hun gikk inn for at Blitz måtte nedlegges. Der sier hun blant annet følgende: «Det ´autonome´ miljøet er faktisk det mest monolittiske, stalinistiske og autoritetstro jeg noensinne har opplevd.»

«Stalinistisk» er et sterkt begrep i 2007. Man skal ikke se bort fra at det stemmer. Det forklarer i hvert fall hvordan blitzerne har greid å utpeke USA til hovedfiende. Slikt er det dype tradisjoner for på norsk venstreside, og blitzerne følger lydig opp — selv om kulturen deres er importert fra USA med hud og hår. Begrepet «punk rock» ble først brukt av den amerikanske rockskribenten Dave Marsh i 1970.

På så vis er det en klar forbindelse mellom Blitz-huset og forfatteren Dag Solstad, som også bærer sin anti-amerikanisme som ridderkors. De tilhører i bunn og grunn den samme kulturelle strømningen; Solstads «Irr! Grønt!» kom ut i 1969, samme år som punkens mest ikoniske utgivelser: MC5s «Kick Out the Jams» og Iggy & The Stooges´ første album. (Samme år kom forøvrig TV-serien om Pippi!) Vi skal ikke fornærme Solstad med å kalle ham «rocka», men det er jammen ikke blitzerne heller. De er mer som AKPs innpåslitne lillebror.

Men først av alle var Pippi Langstrømpe. Pippi er Iggy Pop for de minste. Hun er fri og farlig, a rebel without a cause. Den beste typen.

Skal man sette kroken på døra for Blitz-huset nå, slik Oslo-politikkens prusselusker har ivret for i et par tiår? Ikke godt å si. Det er ting som taler for at de siste levningene av 60-åras ungdomsopprør burde bevares som museum. Så kan de kle seg «individuelt» og selge varmt øl og vafler på heltid, og gå ut og snuse litt tåregass natt til første mai hvert år til ære for turistene. Bare de lover å kutte ut denne volden.

«Fina lilla krumelur, jag vill inte bliva stur» er trylleformularet Pippi, Tommy og Annika fremsier når de tar krumelurpiller, som er en vaksine mot å bli voksne. Tro når Stein Lillevolden tok sine?

Les mer!

Verden er et TV-spill

«Vil dere vite hvordan det føles å bli spyttet i ansiktet og få dritt stappet ned i halsen? Vet dere hvordan det føles å grave sin egen grav?»

Ukas mest forstyrrede og skremmende dokument? Uten tvil selvmordsbrevet til den 23-åringe drapsmannen Cho Seung-Hui.

Å kalle det et «selvmordsbrev» er å undervurdere Cho Seung-Huis mediestrategi. Pakken besto av 27 korte videofilmer, 43 bilder og et 1800 ord langt, frådende skriftlig manifest. Et skikkelig «press kit», som det heter i Hollywood, sendt til TV-selskapet NBC, som skulle få æren av å formidle storheten i og filosofien bak det verste massedrapet i USAs historie.

Du eller jeg ville kanskje etterlatt et brev til familien før vi gjorde det slutt, kanskje noen bebreidelser til den attrådde som aldri innså kvalitetene våre. Ikke vår mann Cho. Han gjorde det moderne og spektakulært. Etter de to første drapene kompletterte han pressemappen sin og postla den, før han marsjerte videre og drepte 31 personer til, deriblant seg selv. Og NBC hadde moralske kvaler i syv-åtte minutter, til de fant at det lå i offentlighetens interesse at galskapen ble smurt utover prime time og spredd til milliarder. Ofrene kan vi tenke på i neste sending.

Vi vet ikke all verden om drapsmannens motiver ennå. Av nyhetsrapporter fremgår at Cho var en ensom ung mann, muligens mobbeoffer, kanskje en fyr som utviklet syke fikseringer på kvinner han aldri hadde vekslet et ord med.

Før drapene forandret han seg. Han klippet seg snau, begynte å pumpe vekter for å få deffa armmusklene, skiftet ut brillene med kontaktlinser, behandlet fjeset med kvisekrem og gikk til innkjøp av en litt mer macho garderobe. Cho Seung-Hui gjorde seg rede for prime time, for den ene opptredenen som for alltid skulle gjøre ham mer berømt enn disse blærete sørstatsungdommene som ignorerte eller hånet ham. Live fra det hinsidige.

Får du også en gnagende følelse av å ha sett dette før? Og plutselig slår det en: «Selvfølgelig!» Det er bare det grønne pannebåndet som mangler. Cho Seung-Huis siste meddelelse til omverdenen er en ond parodi på etterlatte videobånd fra selvmordsbombere i Midt-Østen. «Takket være dere dør jeg som Jesus Kristus, som inspirasjon for generasjoner av svake og forsvarsløse.»

Selvrettferdigheten er der, de heroiske positurene, angrepene på den gudløse materialismen. I videoopptakene leser han fra et manuskript, ord det må ha tatt ham dagevis å pusle sammen. (Vi vet nemlig en del om Chos litterære begavelse. Hans to enakters skuespill, skrevet som skoleoppgaver, sirkulerer på nett. Det er hjelpeløse, men foruroligende saker.) Ett sted i det skriftlige manifestet støter vi på Eric og Dylan, drapsmennene fra Columbine-massakren i 1999. Cho kaller dem «martyrer».

Stopp en halv. Glem Allahs herlighet og de 72 jomfruene. Dette er det samme.

Det er TV. Det viktige er ikke hva som sendes, men hvor mange som ser på.

Allahs offervillige, som har fordreid en av verdenshistoriens flotteste fortellinger til en nihilistisk dødskult, spiller på samme arena som Cho Seung-Hui og deltakerne i Big Brother. Notorisk er bedre enn anonym. All PR er god PR. Medieeksponering er et mål i seg selv. Spør Lene Alexandra!

Når Cho fotograferer seg selv — vi må i hvert fall håpe at han ikke hadde noen kameramann — ser vi nerden gjenfødt som hevner. Skarpe betraktere har sett at han etteraper stillbilder fra koreansk action-film. Jeg får fysisk vondt av å forestille meg hvordan han iscenesatte dette inne på universitetsområdet, kom inn i fransktimen på rom 211 med Glocken i høyre og Waltheren i venstre ... akkurat som i filmen ... og der falt skurkene som fluer. Bare at de var ikke filmskurker, var de vel?

Virtuell virkelighet. Det forbløffende med virkeligheten er hvor lik de har greid å gjøre den TV-spillene. Man skyter og de faller. Too bad. For som Cho sier, i ukas mest skremmende dokument: «Dere presset meg opp i et hjørne, og ga meg bare én mulighet. Avgjørelsen var deres, og dere har blod på hendene som aldri kan vaskes bort.»

Dessverre er det en makaber tradisjon for slike drap i USA. Alle skolemassakres far var Charles Whitman, «The Texas Sniper», arkitekturstudent ved University of Texas i Austin og forhenværende US Marine. 1. august 1966 forskanset Whitman seg i klokketårnet i Austin-universitetets høyeste bygning, utstyrt med rifle med kikkertsikte. Han hadde hjernesvulst og var plaget av depresjon. Da politiet kom seg opp i tårnet og drepte Whitman, lå 15 mennesker døde og 31 såret.

Charles Whitman har selvsagt fått en prominent plass i populærkulturen. I Stanley Kubricks Vietnam-film «Full Metal Jacket» er det en scene der den sadistiske drillsersjanten (R. Lee Ermey) foreleser om Whitman og Lee Harvey Oswald. Hva hadde de to til felles? «Sir! De var marinejegere, Sir!» svarer en oppvakt rekrutt.

«Those individuals showed what one motivated marine and his rifle can do! And before you ladies leave my island, you´ll be able to do the same thing!» brøler drillsersjanten.

Er jeg kynisk og upassende nå? Ikke mer enn i DBC Pierres Booker-belønnede roman «Vernon God Little», som utspiller seg i kjølvannet av en skolemassakre i den fiktive byen Martirio (!) i Texas. Det viser seg at drapene er det beste som har skjedd byen, at det blir sponsoravtaler til alle og omsetningsrekord i byens BBQ-palass.

Så nå kommer republikkens sønner og døtre hjem fra Irak, sitt nye Vietnam (hvor det mandag ble drept seks ganger så mange), med skipssekken full av vonde drømmer og frustrasjon over et oppdrag som ikke lot seg fullføre. Men skyte kan de, og våpen får man kjøpt i sjappa på hjørnet så lenge man er edru og har et fungerende kredittkort. Det er ikke sikkert at Chos rekord vil bli stående så lenge.

Jeg hører Leonard Cohens linjer, skrevet i 1992: «Give me back the Berlin Wall/Give me Stalin and St. Paul/I´ve seen the future, brother: It is murder.»

(Publisert i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 21. april. Gjengitt etter avtale.)

Les mer!

Prosa Grandiosa

God påske, kjære leser! Så fint at du tok deg tid til å slappe av fra en god og avslappende krim.

Ikke det? Du har slengt boka i veggen? Velkommen etter. Jeg leser ikke kriminalromaner lenger. Noe totalforbud er det ikke snakk om. Jo, forresten, mot krimserier på TV. Når de trege, engelske ansiktene kunngjør at det er «påskekrim», er jeg lynrask til å skifte kanal. Er det noe livet er for kort til, så er det å se en saktmodig inspektør med måne seteføde løsningen på en mordgåte i en engelsk småby.

Ingen regel uten unntak:

James Ellroy er STOR.

Nå er det mange som vil hevde at jeg går glipp av mye god litteratur på denne måten. At det fins krim som er velskrevet og spennende, engasjert og samfunnskritisk, endog krim med (syng med alle sammen nå) litterære kvaliteter.

Tja.

Etter et par hundre kriminalromaner må jeg si: av og til. En sjelden gang. For det meste er det alminnelig tidtrøyte. For å holde oss til påskens klassiske arsenal av sådanne: yatzy er like spennende, og mer sosialt.

Dessuten er kvalitetsargumenter vikarierende. Da jeg skulle forsvare tungrocken jeg digget tidig i tenåra for min far, satte jeg på et parti hvor de spilte «I Dovregubbens hall». Hør her, prøvde jeg å si, de er «ordentlige» musikere også! Noe senere innså jeg a) at «Dovregubbens hall» er noe av en sviske, og b) at jeg ikke var ærlig. Jeg likte vel ikke dette lurvelevenet fordi de hadde sans for Grieg — jeg likte det fordi det «sagde så godt i hodet», som Ole Jastrau sier i «Hærverk». Så vokste man fra det.

Ingen dårlig parallell, faktisk. Det er flere likheter mellom krimlitteratur og tungrock. Den er fullstendig ritualistisk. Alle vet hva som skal skje og på hvilken måte: ouvertyre, lysbomber, gitarsolo, ekstranumre. Derfor er den aldri skremmende eller farlig; tungrock-utøverne maler seg som Kaptein Sabeltann i fjeset, men de er i virkeligheten lavmælte, søte gutter som først og fremst betrakter seg som entertainere. Heller ikke krimlitteratur er virkelig nifs; morderen blir tatt og verden kommer i balanse igjen. Det er derfor man kan «kose seg» med krim.

Er jeg så streng at jeg ikke unner folk en smule virkelighetsflukt etter en stresset hverdag med tidsklemme og avdrag på lån? Langt i fra. Men la oss se på hva slags «virkelighetsflukt» som tilbys. Den er, som regel, snarere en flukt til virkeligheten. Krimlitteraturen er kvelende realistisk. Metafysikk er like bannlyst som astrofysikk. (Stjernekikking bremser handlingen.) Man kan knapt anføre et verre argument mot en krimroman enn at den er «overdrevet» eller «urealistisk». Det viktigste er at den er «troverdig», og forfatternes grep for å ivareta det kravet er å sause fortellingen ned i kjedelige detaljer om politiets etterforskningsmetoder og organisasjon.

Hvis de da ikke kjeder oss med detaljer om etterforskerens privatliv isteden, for å skape såkalt tredimensjonale «karakterer», som de kaller dem. Det skal jo være litt litterært også, og hva kan være mer litterært enn en saftig samlivskrise midt oppi all dreping og granskning? Selv er jeg på linje med Gert Nygårdshaug, som på nyåret var kategorisk i Dagbladet: «Kjærlighetsliv i krim er noe dritt.»

Selvsagt fins det gode krimbøker. Det er de som skildrer et interessant miljø, eller belyser et viktig problem, eller rett og slett er en språklig nytelse. Og litt for ofte tenker man: Hadde det ikke vært deilig om forfatteren slapp krykka og skrev en ordentlig bok om dette isteden? Heldigvis skjer det. Min krimfavoritt de siste årene, James Ellroy, skal snart utgi siste bind i «Underworld USA»-trilogien, som har så omfattende politiske og historiske ambisjoner at den sprenger krim-båsen. (Ellroy er forøvrig ikke snau. I et intervju i fjor sa han at «Jeg er for krimromanen hva Tolstoj var for den russiske romanen, og Beethoven var for musikken.»)

Men krykka er forgylt. Krim selger, god som dårlig. Den tar vanvittig stor plass hos forlag og bokhandlere, og fortrenger sjangere som — etter min mening — har mer stil og substans (science fiction, for eksempel). Fjern krimmen, og samtidslitteraturen blir en intim affære. Det er like tvilsomt å ta krimsalget til inntekt for en bred litteraturinteresse som det er å se salget av Pizza Grandiosa som tegn på vår entusiasme for italiensk kokekunst. Ikke blir vi lovlydige av den heller.

Og denne helga er det høysesong, vet mediene å fortelle oss. Vi har til og med krimgåter på melkekartongen. Påskekrim begynte som en forlagsgimmick, men før eller siden vil man støte på noen som mumler om «historiens største forbrytelse». Javel?

Prøv nå å tenke dere påskepasjonen slik den ville sett ut i hendene på en gjennomsnittlig krimforfatter. Evangeliet inneholder jo ingen «mordgåte»: vi har allerede gjerningsmennene (romerske legionærer) og motivet (han kalte seg «Jødenes konge»). Potensialet må nesten ligge i rettsdramaet.

Pontius Pilatus blir dermed hovedpersonen. Han skal felle sin dom basert på de opplysninger som foreligger. På den ene siden har vi en rasende opinion, anført av den unge og ærgjerrige statsadvokaten Kaifas. Vi vet hva de er ute etter. Tiltalte er ikke hjelpsom; han sier at han er skyldig, og at det hele dessuten er Guds vilje.

Prefekten Pilatus har en hustru, Procula, som har vært på møter med Jesus og betrakter ham som uskyldig. Forholdet mellom ektefellene er imidlertid på frysepunktet. Pilatus engasjerer en romersk etterforsker — vi kan kalle ham Titus Tacitus — som er en skilt mann med alkoholproblemer, og som er ambivalent til Romas imperialistiske politikk i Judea. Tacitus må bekjempe kulturkonflikten og komme på talefot med disse motvillige jødene. Han må overbevise Pilatus om at hustruen ikke hadde et kjærlighetsforhold til tiltalte, han må avhøre elleve mann som snakker i liknelser og gåter (den tolvte, han som satt med nøkkelen til det hele, har beklageligvis begått selvmord).

I ellevte time fremskaffes bevisene, Pilatus avsier sin dom og korsfestelsen blir avblåst. The end.

(Publisert i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 7. april. Gjengitt etter avtale.)

Les mer!

Ved reisens slutt

Benjamin Franklin sa at det eneste vi kan være sikre på, er død og skatter. I dag skal vi ikke snakke om skattetrykket.

Onsdag bar jeg min mor til graven. Jeg har nådd den alderen nå. Det er kanskje viktig å fortelle at det ikke er noe tragisk i at sønner begraver sine mødre; problemet oppstår først når det blir omvendt. Men likevel: det passer liksom aldri, gjør det vel?

Hun ble 76, som ikke er noen høy alder på dette stadiet i vår sivilisasjon. Hadde det ikke vært for kreften, kunne hun godt ha fått ti fine år til. Men i hennes tilfelle var kreften nådeløs og forsynte seg av de organer den fant. Det var ingen bestemt livsstil hun skulle straffes for, men det hele. Franklin sa også at «noen mennesker dør når de er 25, men blir ikke begravet før de er 75». Dette rammer ikke henne.

Meg ga døden en helt ny erfaring, som samtidig er den eldste erfaringen noen mann kan ha. Da faren min døde, altfor ung, var hun der. Men nå var jobben min som eldste sønn. Det skulle organiseres og arrangeres. Det skulle tas avgjørelser, noen praktiske og økonomiske, noen estetiske, noen av absolutt eksistensiell art.

Det er, innser jeg, noe av show business over en bisettelse. Det har nylig versert en debatt — langs omveier, riktignok — om hvorvidt litteraturen er show business eller ikke. Selvsagt er den det … også. I hvert fall mer enn bisettelsen. Men målet for denne er det samme som for den førkristne greske tragedien: det er katharsis, renselse. Vi skal lide, og gjennom dette skal vi frigjøres og forløses.

Kanskje hadde det ikke blitt like vellykket hvis det ikke var for været. Onsdag var en praktfull vårdag i Oslo med knapt en sky på himmelen. La oss si at det var Gud som smilte til henne. I hvert fall falt det lettere for andre å smile.

I kirken satt en stor og sammensatt forsamling. Min mor hadde svært mange venner, og blant dem var både tvilere og hardkokte hedninger, to-tre katolikker og en håndfull muslimer (som satte seg langt bak). Selv er jeg dersom det interesserer ateist eller buddhist; jeg kan godt tro på sjelenes vandring, men ikke på noe spesifikt belønningssystem. På en god dag, som denne var, kan jeg tro at min mors positive kraft vil fortsette å virke i verden, enten det er metafysisk eller som ren inspirasjon.

Min mor var heller ikke noe enkelt menneske å gi en kristen begravelse. Hun hadde fått en streng kristen oppdragelse (bestemor var prestedatter, på et tidspunkt da dette var en garanti for et klart definert verdisystem). Men farget av moderniteten hadde min mor valgt andre retninger. Hun var en tviler. Sosialismen var en mektig konkurrent, for det første. Hun var dessuten — og jeg kjenner hvordan hjertet svulmer av stolthet — en av de ordentlige syttitalls-feministene. Hennes verdier ble særlig formet av en tid som sosionom i abortkommisjon på Aker Sykehus i Oslo, der motstanderne ofte skjulte sin kvinneforakt bak et kristent livssyn. Men mamma hadde likevel, som det heter, holdt døra åpen.

For en prest, en ganske hard nøtt. Hvordan trå riktig når man skal innvie et slikt menneske i evigheten?

Vår prest, jeg tror ikke jeg ødelegger hans integritet eller beskjedenhet ved å kalle ham ved fornavn, altså Egil, hadde truffet min mor to ganger. Den siste gangen visste han at hun snart skulle dø, og ga henne syndenes forlatelse.

Han kom hjem til meg forrige fredag, vi drakk kaffe og diskuterte. Allerede hadde Egil formulert problemet, som var å ta vare på hennes integritet og tvil.

Han gjorde det nydelig. Han hadde flaks med liturgien, eller hun hadde det. Søndag er Marias bebudelsesdag, det er moderskapets dag. Som han sa, mens den minste datteren min på 16 måneder herjet rundt og lagde anarkistiske prompelyder med leppene (jeg tror dette går i arv): «Dagen understreker kirkens feminine side og avsvekker de maskuline trekk i vårt gudebilde.» Det var dagen Elisabeth sa til Maria: «Velsignet er du blant kvinner!» Og Egil fikk det til å rime med min mor, uten at dette gjør meg eller noen av mine søsken til Messias, så det er sagt.

Han snakket om den utrolige nåden, om «Amazing Grace». Og en kjær slektning spilte melodien på altsaksofon, i kirkens fire sekunder lange etterklang, slik at det ble fullbragt i den største skjønnhet. Katharsis.

Gjett hva det ble snakket om på kirketrappa? Om biskop Kvarme, selvfølgelig. Han var i nyhetene dagen før. Biskopen som ble sendt til Oslo for våre synders skyld. Gud har oppdaget at i Oslo er snippen løs, at menn sover hos menn som var de kvinner, og så videre. Så Gud sendte Kvarme the Terminator. Han skal rydde opp i umoralen, som blant annet består i at prester ikke overholder evangelienes totusenårige moralbud.

Kvarme hadde ikke fått bisette min mor. Han hadde fått den nypolerte lakkskoen min i ræva, hadde han, og hele statskirkeordningen med ham.

Jeg er prinsippiell motstander av statskirken. Jeg synes ikke staten skal formidle et bestemt verdisystem. Men onsdag var det en prest som viste meg hva det hele likevel kan brukes til.
Prinsipper lar seg altså forhandle med, og jeg lurer på om det ikke var Jesus, Marias sønn, som fortalte oss det først.

(Fra Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 24. mars. Gjengitt etter avtale.)

Les mer!

Frank Zappa var aldri i Vilnius

Rockmusikkens skarpeste hode står på sokkel i den litauiske hovedstaden. Her er en historie selv Zappa ville kalt bisarr.

Det var 20 minusgrader da jeg kom til Vilnius den siste helga i februar. Været skrudde sightseeing-ambisjonene en smule ned. Men da vertskapet nødet og stilte sjåfør til disposisjon (en forlagsdirektør, intet mindre), sa jeg høflig: «OK. Jeg vil gjerne se Zappa-statuen.» Han var ikke helt sikker på hvor den var, selv om han påsto at han hadde vært Zappa-fan i tenåra, han som alle andre.

Monumentet står i Kalinausko-veien 1, ca 200 meter fra USAs ambassade, der de trolig er sjeleglade for å slippe Frank Vincent Zappa som lunsjgjest. Det er ikke prangende, bare en slank stålsøyle med påskrift og Franks hode på toppen, med håret i hestehale som så ofte i de siste åra han levde. Zappa døde av prostatakreft i desember 1993, 52 år gammel.

For å ære Zappa i sprengkulda må man nesten fyre opp en god, gammeldags kreftpinne. Han var beinhard narkotikamotstander og sparket musikere som brukte dop. Men han ble sjelden fotografert uten sigaretten. «Tobakksplanten er min favorittgrønnsak,» sa Zappa en gang. 1. januar i år innførte Litauen innendørs røykeforbud etter norsk modell, noe man har en fornemmelse av at Frank Zappa ville beskrevet som «fascistisk». F-ordet satt løst hos ham.

Frank Zappa spilte aldri i Vilnius. Ikke hadde han litauiske røtter heller. Så hva pokker gjør han her?

Man har lett for å undervurdere den sprengkraften rockmusikk hadde i diktaturene bak Jernteppet. Historikerne har gitt Ronald Reagan litt for mye av æren for østblokkens fall, hans fiende Frank Zappa litt for lite. Samme helg i Vilnius traff jeg Tony Parsons, veteran fra den engelske musikkavisa New Musical Express, som fortalte om sin tur til Warszawa i 1975. Han var der for å dekke en popkonsert: «Det var helt vanvittig. De hadde stilt opp tanks som pekte på publikum!» Hvem spilte? Det var Smokie.

Men de store svartebørs-stjernene bak Jernteppet var de ekstreme, kompromissløse artistene, som Velvet Underground eller Zappa. Budapest har i dag en «Frank Zappa Café». Velvet Underground-kulten var så enorm bl.a. i Praha at Václav Havel døpte sin «fløyelsrevolusjon» etter Lou Reeds nattsvarte skramleorkester.

Havel var Zappa-fan også. Da Tsjekkoslovakia ble fritt i 1990 inviterte han Zappa til landet — han ble mottatt som en frihetshelt — og tilbød ham jobb som «spesialambassadør» for handel, kultur og turisme. Regjeringen Bush presset Havel til å trekke utnevnelsen tilbake (dels handlet det om at Zappa hadde fornærmet kona til utenriksminister James Baker), men han ble likevel utpekt til frilans kulturattaché.

Så selvsagt var Václav Havel æresgjest da Zappa-monumentet i Vilnius ble avduket i desember 1995. Et militærorkester spilte et potpurri av Zappa-slagere.

Ideen til monumentet kom fra Saulius Paukstys, formann i Frank Zappas litauiske fanklubb. Saken var at etter Sovjetunionens fall var det blitt en del ledige sokler i Vilnius, først og fremst etter alle Lenin-statuene. Hva skulle man gjøre med dem?

«Vi var på jakt etter et symbol som skulle markere slutten på kommunismen,» sier Saulius.

Myndighetene var skeptiske, ikke minst fordi Zappa hadde et image som noe av en venstreradikaler. «De spurte hva han overhodet hadde med Litauen å gjøre. Ingenting, svarte vi. Så var det noen som fikk dem overbevist om at Zappa hadde jødiske trekk, og at de dermed fikk et slags minnesmerke over jødene i Vilnius.» (Frank Zappa var ikke jøde, men av siciliansk, gresk og libanesisk avstamning.)

Så fulgte lokaliseringsdebatten. Det var først tanken å sette Frank på sokkel utenfor kunstakademiet i Vilnius, men lærerne fryktet at Zappas antiautoritære budskap var for sterk kost for elevene, frihetsrus eller ikke. Så et mer «nøytralt» sted ble valgt.

Skulpturen ble laget av den 70 år gamle lokale kunstneren Konstantinas Bogdanas, som tidligere var kjent som Litauens fremste produsent av Lenin-statuer. 60 år gammel mottok han Lenin-medaljen, Sovjetunionens høyeste utmerkelse.

«Kunstnere fra andre land spurte meg hvorfor jeg lagde disse statuene,» sa Bogdanas i et intervju i 2001. «Men hvis jeg nektet, hadde de drept meg eller sendt meg til Sibir.»

De fleste Marx-, Lenin- og Stalin-statuer i Litauen ble ødelagt med skjærebrennere eller sprengt med dynamitt. Bildene av den falne gigantstatuen av Lenin i Vilnius gikk verden over i august 1991. Men flere av Bogdanas´ verker har fått et nytt liv i Grutas Park 13 mil sørøst for Vilnius, som åpnet i 2000. Parken kalles også «Stalin World» og er en skulpturpark og friluftsmuseum viet Sovjet-æraens symbolikk. Litauere er delt i sitt syn på dette anlegget, avhengig av hvor gamle de er.

Fra billedhugger-synsvinkel var Frank Zappas profil ingen dårlig erstatning for Lenins. Og en mer antiautoritær skikkelse er også vanskelig å forestille seg. Zappa var anarkist, liberaler og konservativ på én gang — en mann som aldri lot sjansen gå fra seg til å forsvare ytringsfriheten, angripe sensurforsøk og latterliggjøre religiøs fundamentalisme. «USA er på vei til å bli et fascistisk teokrati,» sa Zappa allerede i 1986. Like før han ble syk, vurderte han seriøst å stille som presidentkandidat i USA.

Noen solid talsmann for amerikanske kjerneverdier var han aldri. «Før vi prøver å eksportere demokratiet til resten av verden, burde vi få det til å fungere her,» sa Zappa i et intervju i 1988. Stadig en frisk og riktig tanke, vil mange mene.

Klart vi skal ha et mirakel. Og historien går som følger: Da Zappas bronsehode ble løftet opp på sokkelen i Vilnius i 1995, hadde han ligget slik at han fikk snø i fjeset. De pustet på statuen slik at snøen smeltet, og det så akkurat ut som om den gamle kynikeren gråt! Det sies at å berøre statuen kan kurere idioti.

Les mer!

Medmenneske til leie

Er det co-active coaching, proaktiv coaching, life coaching, online coaching eller simpelthen selvcoaching du trenger? Eller kanskje bare noen å snakke med?

Ærlig talt: kunne ikke du også tenke deg å «nå mål på en effektiv måte»? Å ha «god kommunikasjon med deg selv og andre»? Å få «ekstra energi og livsglede», og gjerne «bedre selvtillit og selvfølelse» i samme slengen? Hva med overskudd til å «takle endringer og press bedre»?

Dette, skal vi tro mange hundre ivrige tilbydere, er bare noen av fordelene du kan høste i en coachingprosess. Litt avhengig av behov anbefales det coaching i opptil et halvt år. Litt avhengig av lommebok kan man velge et røverkjøp av en coach til 3-400 kroner timen, og opptil flere tusen for de mest erfarne. De aller dyreste coacher næringslivsledere. For dem er som kjent bare det beste godt nok.

Hva er en coach? Det er et ganske interessant spørsmål, for en coach er verken venn, sjef eller rådgiver. Det er en samtalepartner. Utfra ideen om at vi alle er veritable trykkokere av kreativitet og urealisert potensial, har coachen til oppgave å frigjøre disse enorme kreftene ved å stille de riktige spørsmålene. Coachen har ingen agenda.

Unntatt å overleve, så klart. På nettet finner du en jungel av norske coaching-tilbydere i kamp om et marked som er verdt 200-250 millioner kroner. Bak en småfiks internett-forside skjuler det seg ofte ikke mer enn ett eller to navn. Ofte ektepar som har gått inn i coaching/selvforbedringsbransjen med adresse hjemme, en form for åndelig husflid. De tilbyr smørbrødlister som sjelden avviker særlig fra løftene jeg listet opp innledningsvis. De benytter ulike «verktøy», ofte søppelpsykologiske personlighetstester eller det såkalte «enneagrammet», et okkult diagram for kartlegging av de «ni personlighetstypene».

I coachingens dunkle bakgater finner du de som tilbyr modeller basert på astrologi, healing og kanalisering. Advarsel: det begynner med litt uskyldig coaching, og før du vet ordet av det sitter du barfot på fortauet og pruster i en didjeridoo.

Den viktigste kvalifikasjonen for å bli coach — i påvente av skikkelig sertifisering — later til å være dårlig språkøre. Sjargongen er ny og importeres engros fra det store utland. Du er for eksempel ikke «kunde» hos en coach, du er en «coachee». Det handler om å overvinne sitt «knowing-doing gap», som kan skyldes det coachene kaller «gremliner». Vi skal avdekke «energilekkasjer» og oppnå «tydeligere visjonsbilder» for å forbedre «nåsituasjonen» og gjøre «humankapital til verdiskapning».

Psykobabbel, med andre ord. Ispedd det vanlige «proaktive» næringslivsbabbelet.
Den mest obskure terminologien kommer gjerne fra gestaltterapi eller NLP (nevro-lingvistisk programmering), ting som har vært tilbudt i mange år før noen hadde hørt om «coaching». Svært mange seriøse coacher er NLP Master Practitioners, noe som omtrent tilsvarer doktorgraden i alkymi. Jeg har selv tatt timer i NLP, og kan forsikre at mine visjonsbilder i nåsituasjonen stadig er skarpe og tydelige.

Hvem har bruk for coaching? Alle, sier coachene selv. Og det blir stadig fler av dem. I prinsippet kan hvem som helst kalle seg coach, men det ivres for en form for sertifikat for å luke ut de «useriøse», hvem nå de måtte være.

Men hva er galt med dette, da? Ikke så mye. Bedrifter må få surre bort overskuddet sitt på hva de vil. Folk med mye tid og penger må gjerne engasjere «livscoach» for å ta ut sitt urealiserte potensial. Vi andre orker i hvert fall ikke å høre mer av det egosentriske selvutviklingspreiket deres. Det er kanskje like greit at noen får betalt for det?

Den uhyggelige siden ved denne kulturen kommer frem i Barbara Ehrenreichs «Lokket og lurt» (Oktober forlag, 2006). I boka prøver journalisten Ehrenreich å kartlegge arbeidsløshet og elendiggjøring blant hvitsnipparbeidere i USA gjennom å utgi seg for arbeidssøkende og melde seg på forskjellige tiltak og kurs.

Dette er en deprimerende nedstigning i psykobabbelets og corporate-babbelets helvete. Coaching, kurs i nettverksbygging og privat yrkesveiledning er gigantisk i USA. Antall coacher dobles hvert tredje år. Studenter leier coach for å greie hovedoppgaven. Det er arbeidskjøpers marked, og yrkeslivet er fullstendig infisert av personlighetstesting og «matching»; man ansetter ikke lenger folk, man bare «matcher» dem. For å gjøre seg attraktive på markedet må folk bruke enorme ressurser på coaching og rådgivning. Bare det å sette opp en CV med alle de riktige kodeordene, forteller Ehrenreich, er et studium.

Her er Barbara hos sin jobbsøkercoach og diskuterer resultatet av hennes Myers-Briggs´ typeindikatortest:

«”Husker du de to overlappende sirklene?” spør hun som for å prøve meg. Det bekrefter jeg at jeg gjør. Den ene var verden, den andre var meg.

”Vel,” forklarer hun, ”personligheten er en del av deg.”

”I motsetning til verden?”

”Ja! Hver bokstav har en betydning, og sammen er de en slags fruktsalat! E-en, den står for ekstrovert. Kjenner du det ordet?”

”Mmm.”

”Det betyr at du henter energi utenfor deg selv.” Hun er også en E, og å være E er ”gode nyheter for jobbjakten, fordi introverte mennesker har trøbbel med å komme igang.”»

Kjenner du deg igjen? I så fall har du en coach i ditt liv.

(Fra Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 24. mars. Gjengitt etter avtale.)

Les mer!