The Egg-Files: Torgrim Eggen

«Manhattan» på plass

2007-10-03T02:16:00.001+02:00

Til de som har prøvd, men stanget mot tomme hyller og uvitende bokhandelmedarbeidere: min nye bok «Manhattan» skal være å få tak i nå.

Det har skjedd et hendelig uhell, dvs. at på grunn av en mindre konflikt mellom forlaget og meg kom førsteopplaget ut med feiltrykk. Disputten gjeldt tittelen — denne boka har hatt mange titler. Fram mot trykking hadde vi enda en runde; jeg sto på at boka skulle hete «Mannahatta» (etter Walt Whitmans dikt), mens forlaget syntes det var unødig vanskelig. Til slutt ga jeg etter for deres fornuft og erfaring, men det ble ikke rettet overalt. Omslaget (se over) fikk korrekt tittel, mens tittelbladet hadde den gamle. Sånt skjer.

I mellomtiden har det kommet noen anmeldelser av boka, og de er stort sett veldig positive. Det er gjennomgående folk med mye kunnskaper og tanker om New York City som har anmeldt boka, og de slipper ikke prosjektet fra seg uten noen avsnitt om hva de ville tatt med i en slik bok. Og stort sett er jeg helt enig — dersom jeg hadde hatt f.eks. 1200 sider til disposisjon. Jeg måtte ned på 329.

Men la oss se hva de sier.

Kåre Bulie i Dagbladet: «Eggen og kjæresten hans dro til Manhattan i 2005 og ble der et knapt halvår. Han fikk ikke gjort alt han hadde planlagt, men han la et riktig fruktbart grunnlag for «Manhattan», som er en vellykket blanding av velinformerte, reportasjelignende hverdagsobservasjoner fra storbylivet – med særlig vekt på Harlem, Eggens bydel - og gjenfortelling av sentrale episoder i New Yorks blomstrende 1900-tallskulturhistorie.»

Knut Olav Åmås i Aftenposten: «Torgrim Eggen har skrevet en herlig bok om New York. Han har kommet bak klisjeene, han har grepet byens atmosfære og karakter. Ikke minst har han forstått at New York er en essensielt jødisk by.»

Audun Vinger i Morgenbladet: «Manhattan er perfekt for unge mennesker som ennå ikke har opplevd alt det Eggen har opplevd. Den gir også et flott snapshot av verdens hovedstad, og virker oppfriskende for den popkultiverte gjengangerturisten. Det handler da også om en by vel verd å elske.»

Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv: « Aller best er Eggen allikevel når han løfter blikket litt fra oppslagsverk og beskriver mindre håndfaste aspekter ved byen, som måten man snakker på. Eggen observerer, helt korrekt, hvor ekstremt innfløkte reglene er angående hvem som kan si hva når, hvor og til hvem. Man får til og med en snev av sympati for ham når han blottlegger sitt ønske om å komme med akkurat den riktige newyorkske replikken, og deretter fortviler over hvor vanskelig det er. "New York City sort of brings out the stupid in me", som Nanci Griffith synger.»

Vel. Nok av det. God fornøyelse.

En bok vender hjem

2007-05-23T20:00:00.001+02:00

En leser sendte meg dette bildet, som er tatt i en pause under en sykkeltur på Cuba nylig. I hvert fall to av dem leser Hermanas. Noe som minner meg om en annen strandscene, på Playa de la Ropa utenfor Zihuatanejo i Mexico for drøyt ti år siden. Det var lavsesong, og det var nøyaktig to — 2 — personer på en kilometerlang hvit sandstrand. Den ene var jeg, som kom gående, den andre en middelaldrende dame som hadde slått seg til med strandstol og lesestoff. Da jeg kom nærmere, så jeg at hun leste «El Mundo del Sofia». Jeg kan huske jeg tenkte: «Jøss, her har visst Jostein fått en hit!»

Villa Villekulla

2007-05-07T15:03:00.000+02:00

Et forargelsens hus fyller 25 år. Det er noe av Blitz i oss alle.

«De har snudd alt på hodet: skole, familieliv, normal oppførsel. De har gjort orden og hensyn, ærlighet og høflighet til latter. De har forherliget selvopptatthet, selvfiksering, hensynsløshet og virkelighetsflukt. De har preket impuls fremfor beherskelse, innfall fremfor ettertenksomhet.»

Man skulle tro det var kommunepolitikere for FrP eller KrF i Oslo som argumenterte for nedleggelse av Blitzhuset, men ordene er lånt fra Sverige. Det var kristendemokraten Carina Stenström som skrev dette i Svenska Dagbladet i 1995, og det hun kritiserer er kultdyrkelsen av Pippi Langstrømpe.

Det var ganske modig gjort. Tre generasjoner har hatt Pippi som forbilde, og her kommer en dame som våger å være Fru Prüzelius, som Pippi kaller «Prusseluskan»? Fru Prüzelius er hun som mener at Pippi ikke kan få lov til å bo i Villa Villekulla alene, men må tas hånd om av Barnevernet. Hun er ordentlighetens og formyndersamfunnets stemme. De som holder til på Blitz kjenner sine prusselusker.

Noen blitzer ble jeg aldri. Så mens Blitz-huset feirer jubileum med kraftige jubileumsåtak mot NATO-ministermøtet, sitter jeg og ser på den originale TV-serien om Pippi Langstrømpe på DVD sammen med den lille datteren min. Det er et kjært gjensyn. Ikke minst på grunn av musikken — av jazzgigantene Georg Riedel og Jan Johansson (pianogeniet bak «Jazz på svenska», som døde altfor ung i en bilulykke. Johansson skrev også selveste «Här kommer Pippi Långstrump»).

Parallellene mellom Blitz-huset og Pippis hovedkvarter, Villa Villekulla, blir for slående til å ignorere. Her går Pippi rundt i sine bisarre klær og rare sko og gjør ting på sin måte. Hun baker pepperkaker utover gulvet, skurer gulvet ved å tømme stampen utover og skøyte rundt på skurekostene, lar hesten spise på kjøkkenet og apekatten svinge seg i lysekrona. Av og til forstyrres idyllen — av politimennene Kling og Klang, av den energiske Prusseluskan, av skurkene Dunder-Karlsson og Blom, som er ute etter Pippis gullpenger. Så får hun demonstrert hvor sterk hun er, og ingen tør å kødde med Pippi på en stund.

Pippi blir ofte fremholdt som feministikon. Det er merkelig, fordi hennes eneste bidrag til kjønnskampen er å jule opp menn. Hvor primitiv er det tillatt å være som feminist, da? Hvis vi holder Kvinnegruppa Ottar utenfor, mener jeg?

Nei, det virkelig attraktive med Pippi — og grunnen til at hun er like populær blant gutter og jenter — er at hun er anarkist. Pippi anerkjenner ingen autoriteter. Hun er selve proto-punkeren. Hvor tilfeldig kan det være at Johnny Rotten hadde gulrotfarget piggsveis da han snerret inn i mikrofonen: «I am an Anti-Christ/I am an anarchist»? Det er i sommer 30 år siden Sex Pistols besøkte Oslo, og blant annet ga inspirasjon til det som senere skulle bli Blitz-huset.

Det skjedde noe merkelig med punken i Norge, faktisk på store deler av kontinentet. I utgangspunktet var bevegelsen konsekvent anti-politisk — den hadde ingen annen hensikt enn å gi en stemme til de som kjedet seg, som følte at de falt utenfor. Punk var ikke noen ideologi.

Men i Norge gled punken raskt inn i floraen av venstreradikale bevegelser som hadde overlevd syttitallet. Punkerne var snart like rettroende som AKP (m-l). Man begynte å merke det allerede i begynnelsen av åttitallet. New York-bandet The Ramones — gruppa som definerte hele greia — spilte på Chateau Neuf i Oslo i 1980, og konserten ble ødelagt av bråk. Og grunnen? Jo, Oslo-punkerne hadde funnet ut at Ramones hadde «solgt seg til storkapitalen».

Marte Michelet skrev en kronikk i Dagbladet mandag der hun gikk inn for at Blitz måtte nedlegges. Der sier hun blant annet følgende: «Det ´autonome´ miljøet er faktisk det mest monolittiske, stalinistiske og autoritetstro jeg noensinne har opplevd.»

«Stalinistisk» er et sterkt begrep i 2007. Man skal ikke se bort fra at det stemmer. Det forklarer i hvert fall hvordan blitzerne har greid å utpeke USA til hovedfiende. Slikt er det dype tradisjoner for på norsk venstreside, og blitzerne følger lydig opp — selv om kulturen deres er importert fra USA med hud og hår. Begrepet «punk rock» ble først brukt av den amerikanske rockskribenten Dave Marsh i 1970.

På så vis er det en klar forbindelse mellom Blitz-huset og forfatteren Dag Solstad, som også bærer sin anti-amerikanisme som ridderkors. De tilhører i bunn og grunn den samme kulturelle strømningen; Solstads «Irr! Grønt!» kom ut i 1969, samme år som punkens mest ikoniske utgivelser: MC5s «Kick Out the Jams» og Iggy & The Stooges´ første album. (Samme år kom forøvrig TV-serien om Pippi!) Vi skal ikke fornærme Solstad med å kalle ham «rocka», men det er jammen ikke blitzerne heller. De er mer som AKPs innpåslitne lillebror.

Men først av alle var Pippi Langstrømpe. Pippi er Iggy Pop for de minste. Hun er fri og farlig, a rebel without a cause. Den beste typen.

Skal man sette kroken på døra for Blitz-huset nå, slik Oslo-politikkens prusselusker har ivret for i et par tiår? Ikke godt å si. Det er ting som taler for at de siste levningene av 60-åras ungdomsopprør burde bevares som museum. Så kan de kle seg «individuelt» og selge varmt øl og vafler på heltid, og gå ut og snuse litt tåregass natt til første mai hvert år til ære for turistene. Bare de lover å kutte ut denne volden.

«Fina lilla krumelur, jag vill inte bliva stur» er trylleformularet Pippi, Tommy og Annika fremsier når de tar krumelurpiller, som er en vaksine mot å bli voksne. Tro når Stein Lillevolden tok sine?

Verden er et TV-spill

2007-04-24T01:25:00.000+02:00

«Vil dere vite hvordan det føles å bli spyttet i ansiktet og få dritt stappet ned i halsen? Vet dere hvordan det føles å grave sin egen grav?»

Ukas mest forstyrrede og skremmende dokument? Uten tvil selvmordsbrevet til den 23-åringe drapsmannen Cho Seung-Hui.

Å kalle det et «selvmordsbrev» er å undervurdere Cho Seung-Huis mediestrategi. Pakken besto av 27 korte videofilmer, 43 bilder og et 1800 ord langt, frådende skriftlig manifest. Et skikkelig «press kit», som det heter i Hollywood, sendt til TV-selskapet NBC, som skulle få æren av å formidle storheten i og filosofien bak det verste massedrapet i USAs historie.

Du eller jeg ville kanskje etterlatt et brev til familien før vi gjorde det slutt, kanskje noen bebreidelser til den attrådde som aldri innså kvalitetene våre. Ikke vår mann Cho. Han gjorde det moderne og spektakulært. Etter de to første drapene kompletterte han pressemappen sin og postla den, før han marsjerte videre og drepte 31 personer til, deriblant seg selv. Og NBC hadde moralske kvaler i syv-åtte minutter, til de fant at det lå i offentlighetens interesse at galskapen ble smurt utover prime time og spredd til milliarder. Ofrene kan vi tenke på i neste sending.

Vi vet ikke all verden om drapsmannens motiver ennå. Av nyhetsrapporter fremgår at Cho var en ensom ung mann, muligens mobbeoffer, kanskje en fyr som utviklet syke fikseringer på kvinner han aldri hadde vekslet et ord med.

Før drapene forandret han seg. Han klippet seg snau, begynte å pumpe vekter for å få deffa armmusklene, skiftet ut brillene med kontaktlinser, behandlet fjeset med kvisekrem og gikk til innkjøp av en litt mer macho garderobe. Cho Seung-Hui gjorde seg rede for prime time, for den ene opptredenen som for alltid skulle gjøre ham mer berømt enn disse blærete sørstatsungdommene som ignorerte eller hånet ham. Live fra det hinsidige.

Får du også en gnagende følelse av å ha sett dette før? Og plutselig slår det en: «Selvfølgelig!» Det er bare det grønne pannebåndet som mangler. Cho Seung-Huis siste meddelelse til omverdenen er en ond parodi på etterlatte videobånd fra selvmordsbombere i Midt-Østen. «Takket være dere dør jeg som Jesus Kristus, som inspirasjon for generasjoner av svake og forsvarsløse.»

Selvrettferdigheten er der, de heroiske positurene, angrepene på den gudløse materialismen. I videoopptakene leser han fra et manuskript, ord det må ha tatt ham dagevis å pusle sammen. (Vi vet nemlig en del om Chos litterære begavelse. Hans to enakters skuespill, skrevet som skoleoppgaver, sirkulerer på nett. Det er hjelpeløse, men foruroligende saker.) Ett sted i det skriftlige manifestet støter vi på Eric og Dylan, drapsmennene fra Columbine-massakren i 1999. Cho kaller dem «martyrer».

Stopp en halv. Glem Allahs herlighet og de 72 jomfruene. Dette er det samme.

Det er TV. Det viktige er ikke hva som sendes, men hvor mange som ser på.

Allahs offervillige, som har fordreid en av verdenshistoriens flotteste fortellinger til en nihilistisk dødskult, spiller på samme arena som Cho Seung-Hui og deltakerne i Big Brother. Notorisk er bedre enn anonym. All PR er god PR. Medieeksponering er et mål i seg selv. Spør Lene Alexandra!

Når Cho fotograferer seg selv — vi må i hvert fall håpe at han ikke hadde noen kameramann — ser vi nerden gjenfødt som hevner. Skarpe betraktere har sett at han etteraper stillbilder fra koreansk action-film. Jeg får fysisk vondt av å forestille meg hvordan han iscenesatte dette inne på universitetsområdet, kom inn i fransktimen på rom 211 med Glocken i høyre og Waltheren i venstre ... akkurat som i filmen ... og der falt skurkene som fluer. Bare at de var ikke filmskurker, var de vel?

Virtuell virkelighet. Det forbløffende med virkeligheten er hvor lik de har greid å gjøre den TV-spillene. Man skyter og de faller. Too bad. For som Cho sier, i ukas mest skremmende dokument: «Dere presset meg opp i et hjørne, og ga meg bare én mulighet. Avgjørelsen var deres, og dere har blod på hendene som aldri kan vaskes bort.»

Dessverre er det en makaber tradisjon for slike drap i USA. Alle skolemassakres far var Charles Whitman, «The Texas Sniper», arkitekturstudent ved University of Texas i Austin og forhenværende US Marine. 1. august 1966 forskanset Whitman seg i klokketårnet i Austin-universitetets høyeste bygning, utstyrt med rifle med kikkertsikte. Han hadde hjernesvulst og var plaget av depresjon. Da politiet kom seg opp i tårnet og drepte Whitman, lå 15 mennesker døde og 31 såret.

Charles Whitman har selvsagt fått en prominent plass i populærkulturen. I Stanley Kubricks Vietnam-film «Full Metal Jacket» er det en scene der den sadistiske drillsersjanten (R. Lee Ermey) foreleser om Whitman og Lee Harvey Oswald. Hva hadde de to til felles? «Sir! De var marinejegere, Sir!» svarer en oppvakt rekrutt.

«Those individuals showed what one motivated marine and his rifle can do! And before you ladies leave my island, you´ll be able to do the same thing!» brøler drillsersjanten.

Er jeg kynisk og upassende nå? Ikke mer enn i DBC Pierres Booker-belønnede roman «Vernon God Little», som utspiller seg i kjølvannet av en skolemassakre i den fiktive byen Martirio (!) i Texas. Det viser seg at drapene er det beste som har skjedd byen, at det blir sponsoravtaler til alle og omsetningsrekord i byens BBQ-palass.

Så nå kommer republikkens sønner og døtre hjem fra Irak, sitt nye Vietnam (hvor det mandag ble drept seks ganger så mange), med skipssekken full av vonde drømmer og frustrasjon over et oppdrag som ikke lot seg fullføre. Men skyte kan de, og våpen får man kjøpt i sjappa på hjørnet så lenge man er edru og har et fungerende kredittkort. Det er ikke sikkert at Chos rekord vil bli stående så lenge.

Jeg hører Leonard Cohens linjer, skrevet i 1992: «Give me back the Berlin Wall/Give me Stalin and St. Paul/I´ve seen the future, brother: It is murder.»

(Publisert i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 21. april. Gjengitt etter avtale.)

Prosa Grandiosa

2007-04-24T01:12:00.000+02:00

God påske, kjære leser! Så fint at du tok deg tid til å slappe av fra en god og avslappende krim.

Ikke det? Du har slengt boka i veggen? Velkommen etter. Jeg leser ikke kriminalromaner lenger. Noe totalforbud er det ikke snakk om. Jo, forresten, mot krimserier på TV. Når de trege, engelske ansiktene kunngjør at det er «påskekrim», er jeg lynrask til å skifte kanal. Er det noe livet er for kort til, så er det å se en saktmodig inspektør med måne seteføde løsningen på en mordgåte i en engelsk småby.

Ingen regel uten unntak:

James Ellroy er STOR.

Nå er det mange som vil hevde at jeg går glipp av mye god litteratur på denne måten. At det fins krim som er velskrevet og spennende, engasjert og samfunnskritisk, endog krim med (syng med alle sammen nå) litterære kvaliteter.

Tja.

Etter et par hundre kriminalromaner må jeg si: av og til. En sjelden gang. For det meste er det alminnelig tidtrøyte. For å holde oss til påskens klassiske arsenal av sådanne: yatzy er like spennende, og mer sosialt.

Dessuten er kvalitetsargumenter vikarierende. Da jeg skulle forsvare tungrocken jeg digget tidig i tenåra for min far, satte jeg på et parti hvor de spilte «I Dovregubbens hall». Hør her, prøvde jeg å si, de er «ordentlige» musikere også! Noe senere innså jeg a) at «Dovregubbens hall» er noe av en sviske, og b) at jeg ikke var ærlig. Jeg likte vel ikke dette lurvelevenet fordi de hadde sans for Grieg — jeg likte det fordi det «sagde så godt i hodet», som Ole Jastrau sier i «Hærverk». Så vokste man fra det.

Ingen dårlig parallell, faktisk. Det er flere likheter mellom krimlitteratur og tungrock. Den er fullstendig ritualistisk. Alle vet hva som skal skje og på hvilken måte: ouvertyre, lysbomber, gitarsolo, ekstranumre. Derfor er den aldri skremmende eller farlig; tungrock-utøverne maler seg som Kaptein Sabeltann i fjeset, men de er i virkeligheten lavmælte, søte gutter som først og fremst betrakter seg som entertainere. Heller ikke krimlitteratur er virkelig nifs; morderen blir tatt og verden kommer i balanse igjen. Det er derfor man kan «kose seg» med krim.

Er jeg så streng at jeg ikke unner folk en smule virkelighetsflukt etter en stresset hverdag med tidsklemme og avdrag på lån? Langt i fra. Men la oss se på hva slags «virkelighetsflukt» som tilbys. Den er, som regel, snarere en flukt til virkeligheten. Krimlitteraturen er kvelende realistisk. Metafysikk er like bannlyst som astrofysikk. (Stjernekikking bremser handlingen.) Man kan knapt anføre et verre argument mot en krimroman enn at den er «overdrevet» eller «urealistisk». Det viktigste er at den er «troverdig», og forfatternes grep for å ivareta det kravet er å sause fortellingen ned i kjedelige detaljer om politiets etterforskningsmetoder og organisasjon.

Hvis de da ikke kjeder oss med detaljer om etterforskerens privatliv isteden, for å skape såkalt tredimensjonale «karakterer», som de kaller dem. Det skal jo være litt litterært også, og hva kan være mer litterært enn en saftig samlivskrise midt oppi all dreping og granskning? Selv er jeg på linje med Gert Nygårdshaug, som på nyåret var kategorisk i Dagbladet: «Kjærlighetsliv i krim er noe dritt.»

Selvsagt fins det gode krimbøker. Det er de som skildrer et interessant miljø, eller belyser et viktig problem, eller rett og slett er en språklig nytelse. Og litt for ofte tenker man: Hadde det ikke vært deilig om forfatteren slapp krykka og skrev en ordentlig bok om dette isteden? Heldigvis skjer det. Min krimfavoritt de siste årene, James Ellroy, skal snart utgi siste bind i «Underworld USA»-trilogien, som har så omfattende politiske og historiske ambisjoner at den sprenger krim-båsen. (Ellroy er forøvrig ikke snau. I et intervju i fjor sa han at «Jeg er for krimromanen hva Tolstoj var for den russiske romanen, og Beethoven var for musikken.»)

Men krykka er forgylt. Krim selger, god som dårlig. Den tar vanvittig stor plass hos forlag og bokhandlere, og fortrenger sjangere som — etter min mening — har mer stil og substans (science fiction, for eksempel). Fjern krimmen, og samtidslitteraturen blir en intim affære. Det er like tvilsomt å ta krimsalget til inntekt for en bred litteraturinteresse som det er å se salget av Pizza Grandiosa som tegn på vår entusiasme for italiensk kokekunst. Ikke blir vi lovlydige av den heller.

Og denne helga er det høysesong, vet mediene å fortelle oss. Vi har til og med krimgåter på melkekartongen. Påskekrim begynte som en forlagsgimmick, men før eller siden vil man støte på noen som mumler om «historiens største forbrytelse». Javel?

Prøv nå å tenke dere påskepasjonen slik den ville sett ut i hendene på en gjennomsnittlig krimforfatter. Evangeliet inneholder jo ingen «mordgåte»: vi har allerede gjerningsmennene (romerske legionærer) og motivet (han kalte seg «Jødenes konge»). Potensialet må nesten ligge i rettsdramaet.

Pontius Pilatus blir dermed hovedpersonen. Han skal felle sin dom basert på de opplysninger som foreligger. På den ene siden har vi en rasende opinion, anført av den unge og ærgjerrige statsadvokaten Kaifas. Vi vet hva de er ute etter. Tiltalte er ikke hjelpsom; han sier at han er skyldig, og at det hele dessuten er Guds vilje.

Prefekten Pilatus har en hustru, Procula, som har vært på møter med Jesus og betrakter ham som uskyldig. Forholdet mellom ektefellene er imidlertid på frysepunktet. Pilatus engasjerer en romersk etterforsker — vi kan kalle ham Titus Tacitus — som er en skilt mann med alkoholproblemer, og som er ambivalent til Romas imperialistiske politikk i Judea. Tacitus må bekjempe kulturkonflikten og komme på talefot med disse motvillige jødene. Han må overbevise Pilatus om at hustruen ikke hadde et kjærlighetsforhold til tiltalte, han må avhøre elleve mann som snakker i liknelser og gåter (den tolvte, han som satt med nøkkelen til det hele, har beklageligvis begått selvmord).

I ellevte time fremskaffes bevisene, Pilatus avsier sin dom og korsfestelsen blir avblåst. The end.

(Publisert i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 7. april. Gjengitt etter avtale.)

Ved reisens slutt

2007-03-27T10:16:00.000+02:00

Benjamin Franklin sa at det eneste vi kan være sikre på, er død og skatter. I dag skal vi ikke snakke om skattetrykket.

Onsdag bar jeg min mor til graven. Jeg har nådd den alderen nå. Det er kanskje viktig å fortelle at det ikke er noe tragisk i at sønner begraver sine mødre; problemet oppstår først når det blir omvendt. Men likevel: det passer liksom aldri, gjør det vel?

Hun ble 76, som ikke er noen høy alder på dette stadiet i vår sivilisasjon. Hadde det ikke vært for kreften, kunne hun godt ha fått ti fine år til. Men i hennes tilfelle var kreften nådeløs og forsynte seg av de organer den fant. Det var ingen bestemt livsstil hun skulle straffes for, men det hele. Franklin sa også at «noen mennesker dør når de er 25, men blir ikke begravet før de er 75». Dette rammer ikke henne.

Meg ga døden en helt ny erfaring, som samtidig er den eldste erfaringen noen mann kan ha. Da faren min døde, altfor ung, var hun der. Men nå var jobben min som eldste sønn. Det skulle organiseres og arrangeres. Det skulle tas avgjørelser, noen praktiske og økonomiske, noen estetiske, noen av absolutt eksistensiell art.

Det er, innser jeg, noe av show business over en bisettelse. Det har nylig versert en debatt — langs omveier, riktignok — om hvorvidt litteraturen er show business eller ikke. Selvsagt er den det … også. I hvert fall mer enn bisettelsen. Men målet for denne er det samme som for den førkristne greske tragedien: det er katharsis, renselse. Vi skal lide, og gjennom dette skal vi frigjøres og forløses.

Kanskje hadde det ikke blitt like vellykket hvis det ikke var for været. Onsdag var en praktfull vårdag i Oslo med knapt en sky på himmelen. La oss si at det var Gud som smilte til henne. I hvert fall falt det lettere for andre å smile.

I kirken satt en stor og sammensatt forsamling. Min mor hadde svært mange venner, og blant dem var både tvilere og hardkokte hedninger, to-tre katolikker og en håndfull muslimer (som satte seg langt bak). Selv er jeg dersom det interesserer ateist eller buddhist; jeg kan godt tro på sjelenes vandring, men ikke på noe spesifikt belønningssystem. På en god dag, som denne var, kan jeg tro at min mors positive kraft vil fortsette å virke i verden, enten det er metafysisk eller som ren inspirasjon.

Min mor var heller ikke noe enkelt menneske å gi en kristen begravelse. Hun hadde fått en streng kristen oppdragelse (bestemor var prestedatter, på et tidspunkt da dette var en garanti for et klart definert verdisystem). Men farget av moderniteten hadde min mor valgt andre retninger. Hun var en tviler. Sosialismen var en mektig konkurrent, for det første. Hun var dessuten — og jeg kjenner hvordan hjertet svulmer av stolthet — en av de ordentlige syttitalls-feministene. Hennes verdier ble særlig formet av en tid som sosionom i abortkommisjon på Aker Sykehus i Oslo, der motstanderne ofte skjulte sin kvinneforakt bak et kristent livssyn. Men mamma hadde likevel, som det heter, holdt døra åpen.

For en prest, en ganske hard nøtt. Hvordan trå riktig når man skal innvie et slikt menneske i evigheten?

Vår prest, jeg tror ikke jeg ødelegger hans integritet eller beskjedenhet ved å kalle ham ved fornavn, altså Egil, hadde truffet min mor to ganger. Den siste gangen visste han at hun snart skulle dø, og ga henne syndenes forlatelse.

Han kom hjem til meg forrige fredag, vi drakk kaffe og diskuterte. Allerede hadde Egil formulert problemet, som var å ta vare på hennes integritet og tvil.

Han gjorde det nydelig. Han hadde flaks med liturgien, eller hun hadde det. Søndag er Marias bebudelsesdag, det er moderskapets dag. Som han sa, mens den minste datteren min på 16 måneder herjet rundt og lagde anarkistiske prompelyder med leppene (jeg tror dette går i arv): «Dagen understreker kirkens feminine side og avsvekker de maskuline trekk i vårt gudebilde.» Det var dagen Elisabeth sa til Maria: «Velsignet er du blant kvinner!» Og Egil fikk det til å rime med min mor, uten at dette gjør meg eller noen av mine søsken til Messias, så det er sagt.

Han snakket om den utrolige nåden, om «Amazing Grace». Og en kjær slektning spilte melodien på altsaksofon, i kirkens fire sekunder lange etterklang, slik at det ble fullbragt i den største skjønnhet. Katharsis.

Gjett hva det ble snakket om på kirketrappa? Om biskop Kvarme, selvfølgelig. Han var i nyhetene dagen før. Biskopen som ble sendt til Oslo for våre synders skyld. Gud har oppdaget at i Oslo er snippen løs, at menn sover hos menn som var de kvinner, og så videre. Så Gud sendte Kvarme the Terminator. Han skal rydde opp i umoralen, som blant annet består i at prester ikke overholder evangelienes totusenårige moralbud.

Kvarme hadde ikke fått bisette min mor. Han hadde fått den nypolerte lakkskoen min i ræva, hadde han, og hele statskirkeordningen med ham.

Jeg er prinsippiell motstander av statskirken. Jeg synes ikke staten skal formidle et bestemt verdisystem. Men onsdag var det en prest som viste meg hva det hele likevel kan brukes til.
Prinsipper lar seg altså forhandle med, og jeg lurer på om det ikke var Jesus, Marias sønn, som fortalte oss det først.

(Fra Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 24. mars. Gjengitt etter avtale.)

Frank Zappa var aldri i Vilnius

2007-03-12T14:04:00.000+01:00

Rockmusikkens skarpeste hode står på sokkel i den litauiske hovedstaden. Her er en historie selv Zappa ville kalt bisarr.

Det var 20 minusgrader da jeg kom til Vilnius den siste helga i februar. Været skrudde sightseeing-ambisjonene en smule ned. Men da vertskapet nødet og stilte sjåfør til disposisjon (en forlagsdirektør, intet mindre), sa jeg høflig: «OK. Jeg vil gjerne se Zappa-statuen.» Han var ikke helt sikker på hvor den var, selv om han påsto at han hadde vært Zappa-fan i tenåra, han som alle andre.

Monumentet står i Kalinausko-veien 1, ca 200 meter fra USAs ambassade, der de trolig er sjeleglade for å slippe Frank Vincent Zappa som lunsjgjest. Det er ikke prangende, bare en slank stålsøyle med påskrift og Franks hode på toppen, med håret i hestehale som så ofte i de siste åra han levde. Zappa døde av prostatakreft i desember 1993, 52 år gammel.

For å ære Zappa i sprengkulda må man nesten fyre opp en god, gammeldags kreftpinne. Han var beinhard narkotikamotstander og sparket musikere som brukte dop. Men han ble sjelden fotografert uten sigaretten. «Tobakksplanten er min favorittgrønnsak,» sa Zappa en gang. 1. januar i år innførte Litauen innendørs røykeforbud etter norsk modell, noe man har en fornemmelse av at Frank Zappa ville beskrevet som «fascistisk». F-ordet satt løst hos ham.

Frank Zappa spilte aldri i Vilnius. Ikke hadde han litauiske røtter heller. Så hva pokker gjør han her?

Man har lett for å undervurdere den sprengkraften rockmusikk hadde i diktaturene bak Jernteppet. Historikerne har gitt Ronald Reagan litt for mye av æren for østblokkens fall, hans fiende Frank Zappa litt for lite. Samme helg i Vilnius traff jeg Tony Parsons, veteran fra den engelske musikkavisa New Musical Express, som fortalte om sin tur til Warszawa i 1975. Han var der for å dekke en popkonsert: «Det var helt vanvittig. De hadde stilt opp tanks som pekte på publikum!» Hvem spilte? Det var Smokie.

Men de store svartebørs-stjernene bak Jernteppet var de ekstreme, kompromissløse artistene, som Velvet Underground eller Zappa. Budapest har i dag en «Frank Zappa Café». Velvet Underground-kulten var så enorm bl.a. i Praha at Václav Havel døpte sin «fløyelsrevolusjon» etter Lou Reeds nattsvarte skramleorkester.

Havel var Zappa-fan også. Da Tsjekkoslovakia ble fritt i 1990 inviterte han Zappa til landet — han ble mottatt som en frihetshelt — og tilbød ham jobb som «spesialambassadør» for handel, kultur og turisme. Regjeringen Bush presset Havel til å trekke utnevnelsen tilbake (dels handlet det om at Zappa hadde fornærmet kona til utenriksminister James Baker), men han ble likevel utpekt til frilans kulturattaché.

Så selvsagt var Václav Havel æresgjest da Zappa-monumentet i Vilnius ble avduket i desember 1995. Et militærorkester spilte et potpurri av Zappa-slagere.

Ideen til monumentet kom fra Saulius Paukstys, formann i Frank Zappas litauiske fanklubb. Saken var at etter Sovjetunionens fall var det blitt en del ledige sokler i Vilnius, først og fremst etter alle Lenin-statuene. Hva skulle man gjøre med dem?

«Vi var på jakt etter et symbol som skulle markere slutten på kommunismen,» sier Saulius.

Myndighetene var skeptiske, ikke minst fordi Zappa hadde et image som noe av en venstreradikaler. «De spurte hva han overhodet hadde med Litauen å gjøre. Ingenting, svarte vi. Så var det noen som fikk dem overbevist om at Zappa hadde jødiske trekk, og at de dermed fikk et slags minnesmerke over jødene i Vilnius.» (Frank Zappa var ikke jøde, men av siciliansk, gresk og libanesisk avstamning.)

Så fulgte lokaliseringsdebatten. Det var først tanken å sette Frank på sokkel utenfor kunstakademiet i Vilnius, men lærerne fryktet at Zappas antiautoritære budskap var for sterk kost for elevene, frihetsrus eller ikke. Så et mer «nøytralt» sted ble valgt.

Skulpturen ble laget av den 70 år gamle lokale kunstneren Konstantinas Bogdanas, som tidligere var kjent som Litauens fremste produsent av Lenin-statuer. 60 år gammel mottok han Lenin-medaljen, Sovjetunionens høyeste utmerkelse.

«Kunstnere fra andre land spurte meg hvorfor jeg lagde disse statuene,» sa Bogdanas i et intervju i 2001. «Men hvis jeg nektet, hadde de drept meg eller sendt meg til Sibir.»

De fleste Marx-, Lenin- og Stalin-statuer i Litauen ble ødelagt med skjærebrennere eller sprengt med dynamitt. Bildene av den falne gigantstatuen av Lenin i Vilnius gikk verden over i august 1991. Men flere av Bogdanas´ verker har fått et nytt liv i Grutas Park 13 mil sørøst for Vilnius, som åpnet i 2000. Parken kalles også «Stalin World» og er en skulpturpark og friluftsmuseum viet Sovjet-æraens symbolikk. Litauere er delt i sitt syn på dette anlegget, avhengig av hvor gamle de er.

Fra billedhugger-synsvinkel var Frank Zappas profil ingen dårlig erstatning for Lenins. Og en mer antiautoritær skikkelse er også vanskelig å forestille seg. Zappa var anarkist, liberaler og konservativ på én gang — en mann som aldri lot sjansen gå fra seg til å forsvare ytringsfriheten, angripe sensurforsøk og latterliggjøre religiøs fundamentalisme. «USA er på vei til å bli et fascistisk teokrati,» sa Zappa allerede i 1986. Like før han ble syk, vurderte han seriøst å stille som presidentkandidat i USA.

Noen solid talsmann for amerikanske kjerneverdier var han aldri. «Før vi prøver å eksportere demokratiet til resten av verden, burde vi få det til å fungere her,» sa Zappa i et intervju i 1988. Stadig en frisk og riktig tanke, vil mange mene.

Klart vi skal ha et mirakel. Og historien går som følger: Da Zappas bronsehode ble løftet opp på sokkelen i Vilnius i 1995, hadde han ligget slik at han fikk snø i fjeset. De pustet på statuen slik at snøen smeltet, og det så akkurat ut som om den gamle kynikeren gråt! Det sies at å berøre statuen kan kurere idioti.

Medmenneske til leie

2007-02-26T09:43:00.000+01:00

Er det co-active coaching, proaktiv coaching, life coaching, online coaching eller simpelthen selvcoaching du trenger? Eller kanskje bare noen å snakke med?

Ærlig talt: kunne ikke du også tenke deg å «nå mål på en effektiv måte»? Å ha «god kommunikasjon med deg selv og andre»? Å få «ekstra energi og livsglede», og gjerne «bedre selvtillit og selvfølelse» i samme slengen? Hva med overskudd til å «takle endringer og press bedre»?

Dette, skal vi tro mange hundre ivrige tilbydere, er bare noen av fordelene du kan høste i en coachingprosess. Litt avhengig av behov anbefales det coaching i opptil et halvt år. Litt avhengig av lommebok kan man velge et røverkjøp av en coach til 3-400 kroner timen, og opptil flere tusen for de mest erfarne. De aller dyreste coacher næringslivsledere. For dem er som kjent bare det beste godt nok.

Hva er en coach? Det er et ganske interessant spørsmål, for en coach er verken venn, sjef eller rådgiver. Det er en samtalepartner. Utfra ideen om at vi alle er veritable trykkokere av kreativitet og urealisert potensial, har coachen til oppgave å frigjøre disse enorme kreftene ved å stille de riktige spørsmålene. Coachen har ingen agenda.

Unntatt å overleve, så klart. På nettet finner du en jungel av norske coaching-tilbydere i kamp om et marked som er verdt 200-250 millioner kroner. Bak en småfiks internett-forside skjuler det seg ofte ikke mer enn ett eller to navn. Ofte ektepar som har gått inn i coaching/selvforbedringsbransjen med adresse hjemme, en form for åndelig husflid. De tilbyr smørbrødlister som sjelden avviker særlig fra løftene jeg listet opp innledningsvis. De benytter ulike «verktøy», ofte søppelpsykologiske personlighetstester eller det såkalte «enneagrammet», et okkult diagram for kartlegging av de «ni personlighetstypene».

I coachingens dunkle bakgater finner du de som tilbyr modeller basert på astrologi, healing og kanalisering. Advarsel: det begynner med litt uskyldig coaching, og før du vet ordet av det sitter du barfot på fortauet og pruster i en didjeridoo.

Den viktigste kvalifikasjonen for å bli coach — i påvente av skikkelig sertifisering — later til å være dårlig språkøre. Sjargongen er ny og importeres engros fra det store utland. Du er for eksempel ikke «kunde» hos en coach, du er en «coachee». Det handler om å overvinne sitt «knowing-doing gap», som kan skyldes det coachene kaller «gremliner». Vi skal avdekke «energilekkasjer» og oppnå «tydeligere visjonsbilder» for å forbedre «nåsituasjonen» og gjøre «humankapital til verdiskapning».

Psykobabbel, med andre ord. Ispedd det vanlige «proaktive» næringslivsbabbelet.
Den mest obskure terminologien kommer gjerne fra gestaltterapi eller NLP (nevro-lingvistisk programmering), ting som har vært tilbudt i mange år før noen hadde hørt om «coaching». Svært mange seriøse coacher er NLP Master Practitioners, noe som omtrent tilsvarer doktorgraden i alkymi. Jeg har selv tatt timer i NLP, og kan forsikre at mine visjonsbilder i nåsituasjonen stadig er skarpe og tydelige.

Hvem har bruk for coaching? Alle, sier coachene selv. Og det blir stadig fler av dem. I prinsippet kan hvem som helst kalle seg coach, men det ivres for en form for sertifikat for å luke ut de «useriøse», hvem nå de måtte være.

Men hva er galt med dette, da? Ikke så mye. Bedrifter må få surre bort overskuddet sitt på hva de vil. Folk med mye tid og penger må gjerne engasjere «livscoach» for å ta ut sitt urealiserte potensial. Vi andre orker i hvert fall ikke å høre mer av det egosentriske selvutviklingspreiket deres. Det er kanskje like greit at noen får betalt for det?

Den uhyggelige siden ved denne kulturen kommer frem i Barbara Ehrenreichs «Lokket og lurt» (Oktober forlag, 2006). I boka prøver journalisten Ehrenreich å kartlegge arbeidsløshet og elendiggjøring blant hvitsnipparbeidere i USA gjennom å utgi seg for arbeidssøkende og melde seg på forskjellige tiltak og kurs.

Dette er en deprimerende nedstigning i psykobabbelets og corporate-babbelets helvete. Coaching, kurs i nettverksbygging og privat yrkesveiledning er gigantisk i USA. Antall coacher dobles hvert tredje år. Studenter leier coach for å greie hovedoppgaven. Det er arbeidskjøpers marked, og yrkeslivet er fullstendig infisert av personlighetstesting og «matching»; man ansetter ikke lenger folk, man bare «matcher» dem. For å gjøre seg attraktive på markedet må folk bruke enorme ressurser på coaching og rådgivning. Bare det å sette opp en CV med alle de riktige kodeordene, forteller Ehrenreich, er et studium.

Her er Barbara hos sin jobbsøkercoach og diskuterer resultatet av hennes Myers-Briggs´ typeindikatortest:

«”Husker du de to overlappende sirklene?” spør hun som for å prøve meg. Det bekrefter jeg at jeg gjør. Den ene var verden, den andre var meg.

”Vel,” forklarer hun, ”personligheten er en del av deg.”

”I motsetning til verden?”

”Ja! Hver bokstav har en betydning, og sammen er de en slags fruktsalat! E-en, den står for ekstrovert. Kjenner du det ordet?”

”Mmm.”

”Det betyr at du henter energi utenfor deg selv.” Hun er også en E, og å være E er ”gode nyheter for jobbjakten, fordi introverte mennesker har trøbbel med å komme igang.”»

Kjenner du deg igjen? I så fall har du en coach i ditt liv.

(Fra Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 24. mars. Gjengitt etter avtale.)

Om bøker, vin og kvalitet

2007-02-14T00:50:00.000+01:00

Vi har nettopp hatt en av disse årvisse debattene om hva «litterær verdi» er for noe, og de fleste er like kloke. Hvordan nærme seg et svar?

Noen hadde oppdaget at Norges mest solgte forfatter ikke var medlem av Forfatterforeningen. Hun ble holdt utenfor «det gode selskap», ble aldri anmeldt i avisene, aldri invitert på hagefest. Med utgangspunkt i dette ble det -- som vanlig -- fastslått at litteratur er noe ordentlig jålete tøys.

I Norge har vi en kulturpolitikk som går ut på at kvalitetslitteratur skal hjelpes frem med statlige tilskudd. Lite tyder på at dette vil endres med det første, og dermed vil debatten gå i evig loop. Den ene siden sier at noe slikt som objektiv litterær kvalitet ikke fins, at det bare er «subjektiv synsing fra en gjeng åndssnobber med sugerør i statskassa» eller hvordan det nå var. De andre hevder at jo, den eksisterer, uten at de blir ufeilbarlige av den grunn. (At objektiv kvalitet eksisterer, betyr ikke at man til enhver tid gjenkjenner den.) Som en av «snobbene» har jeg lyst til å føre diskusjonen videre.

Fig A (venstre): Verdiløs serielitteratur.
Fig B (høyre): Høy litterær kvalitet.

Jeg tror noe av problemet er begrepsmakt, at eliten fører et språk som får menigmann til å føle seg fremmedgjort eller oversett. Dette språket er ikke den gode litteraturens språk, som er klart og tydelig. Klart og tydelig språk er egentlig mer typisk for god litteratur enn for dårlig. Selv om det er lett å få inntrykk av noe annet.

Er det mulig å finne et nytt språk? Kan det være fruktbart å sammenlikne med hvordan vi opplever kvalitet i vin, et felt jeg (og mange med meg) strever med å tilegne meg? Parallellen er ikke så dum. Innholdet i en vinflaske er resultatet av års strev, ofte generasjoners strev. Diskusjoner om kvalitet vil også her før eller senere støte mot det personlige og subjektive. Man blir like full av dårlig vin som av god.

Men selv om man godt kan lese bøker uten å reflektere så mye over kvalitet, er det verre med vin. Her er det nemlig et klart, men heldigvis ikke alltid korrekt, samsvar mellom pris og kvalitet. En dårlig vin er billigere enn en god. (En riktig dårlig bok er også vanligvis billigere enn en god, men diskusjonen om serielitteratur skal vi la ligge her.)

Det er ikke mulig, i en seriøs samtale om vin, for eksempel å hevde at en flaske Blue Nun er like god som en Trimbach Cuvée Frédéric Émile. Begge er hvitviner fra samme dalføre. Det ene er masseprodusert skvip, det andre en kresen, håndlagd vin som produseres i små partier av et vinhus som har holdt åpent siden 1626. Sistnevnte er fire ganger så dyr.

I denne tenkte samtalen kan du rope til du blir blå i ansiktet at «Jammen, JEG synes ...» Det hjelper ikke. Du gjør bare deg selv til latter. Noen vil innvende at de ikke er i stand til å smake forskjell, men da har vi jo ingen kvalitetsdebatt. (Og det er positivt feil; smaksforskjellen er større enn mellom Cola og Solo.) En fruktbar diskusjon om kvalitet forutsetter at begge parter vet hva de snakker om, at de smaker forskjell.

Flytter vi denne dialogen til litteratur, blir den automatisk snobbete da? Det kan jeg ikke gå med på. For å kunne diskutere litteratur, må man ha lest. Helst mye. Helst både godt og dårlig.

Salg er helt irrelevant: Skvipet selger ti tusen ganger mer enn praktvinen, men det skyldes produksjonsmåte og tilgjengelighet. Boktrykkerkunsten er tross alt oppfunnet. Den gode boka blir ikke bedre av å ha få lesere, eller omvendt. Prestisje betyr imidlertid noe. Det fins både overpriset vin og overvurderte forfattere.

Men videre: Hva er kvalitet i vin?

Duft eller aroma nevnes ofte. Du har lest disse blodhundene som finner endeløse rekker av dufter i flotte rødviner: tørket frukt, lær, svart oliven, asfalt, lakris, trøfler og nystekte vafler. Disse elementene «fins» ikke i vinen; de er assosiasjoner. Moden, stor vin har som oftest en kompleks aroma, det vil si at den vekker flere assosiasjoner samtidig. Dårlig vin dufter én enkelt ingrediens eller ingenting.

Dette kan utmerket overføres til leseopplevelser. Vekkes sansene og minnene? Opplever man smak, farge, kontrast? Litteratur blir ikke automatisk god av kompleksitet, men er den uten brytninger er den garantert dårlig.

Konsentrasjon er en annen kvalitetsmarkør. Gode viner er konsentrerte, det vil si at de gir mer smak pr munnfull. Mer for pengene, simpelthen. I verdifull litteratur skal man ikke vente på de gode poengene, de skarpe replikkene, de strålende setningene; de skal være der, på hver eneste side.

Vinkjennere snakker ofte om «balanse», det vil si at smakskomponentene skal være avstemt mot hverandre. En hvitvin med sødme må for eksempel ha en frisk, markant syre, ellers blir det bare skval. For en en erfaren leser er ikke dette vanskelig å kjenne igjen. Ta en genierklært roman som Cormac McCarthys ferske «The Road» -- maken til elendighetsbeskrivelse skal man lete lenge etter. Men nettopp derfor virker det så sterkt når forfatteren balanserer den med varme, sårhet og kjærlighet.

Det siste til sist: Ettersmak. En vin uten ettersmak kalles «kort», som betyr skuffende. Alexandre Lur-Saluces, som lager Château d´Yquem, verdens mest kjente søte hvitvin, sier at ettersmaken skal sitte i seks timer. Det er her litterært skvip og skval virkelig avslører seg; man glemmer øyeblikkelig at man har lest det, og griper sløvt etter neste neve åndelig Bamse-mums. Ettersmaken av et ekte storverk blir sittende hele livet.

Og så, først nå, kommer det subjektive, kall det gjerne «synsingen». Hva slags dufter liker jeg? Er denne ubehagelig eller spennende? Hva slags minner, assosiasjoner, overraskelser eller sjokk møter meg i dette glasset? Opplever jeg det som harmonisk? Som utfordrende? Som masete? Og den ettersmaken jeg går og smatter på -- er den god?

Se der. Ikke bare har vi lært å lese, men å drikke vin også. Forøvrig to sysler som balanserer hverandre perfekt.

(Fra Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 10. februar. Gjengitt etter avtale.)

Profeten fra Newark

2007-02-05T14:41:00.000+01:00

(Bokomtale, Klassekampen lørdag 3. februar)

Før jul skrev vi om Greil Marcus´ «The Shape of Things to Come», et større kulturessay om profeter og profetier i det moderne USA. Her utroper Marcus romanforfatteren Philip Roth til landets litterære profet, og profetiene rommes i den ferskeste fasen av forfatterskapet. Philip Roth fyller 74 år i mars.

Dette måtte sjekkes. Så siden jul har jeg lest fire av Roths nyeste romaner: De tre verkene i den sene Nathan Zuckerman-trilogien (Roth har skrevet om Zuckerman før) pluss «Konspirasjonen mot Amerika», hans siste bok på norsk. Og for å si det med én gang: I seg selv ville disse fire bøkene vært et veldig forfatterskap. Så foreligger det ca 25 bind til. Man skal vokte seg for å bli en av de som ustanselig gnåler om Nobelpris til sine yndlingsforfattere. Men hvis Philip Roth hadde vært australier og kvinne, hadde hun hatt den.

Fortelleren i «Konspirasjonen mot Amerika» heter Philip Roth, er fra Newark i New Jersey og er syv år gammel når boka begynner. Men før du trykker på «navlebeskuende egolitteratur»-alarmen, tygg på følgende: 1940 er året da Charles Lindbergh slår Franklin D. Roosevelt med knusende flertall i høstens presidentvalg. Året etter, like etter innsettelsen, flyr Lindbergh til Reykjavik for å undertegne en ikke-angrepspakt med Adolf Hitler. Sommeren 1941, mens Tyskland angriper Sovjetunionen, begynner det nyopprettede Direktoratet for amerikansk assimilering å omplassere jødiske familier. Målet er å bryte opp gettoene og lage ekte amerikanere av dem.

Så, i 1942, blir den selvutnevnte utfordreren til Lindbergh, den jødiske radiomannen og sladrespaltisten Walter Winchell, myrdet under et folkemøte. Det blir voldsomme opptøyer. USA får sin Krystallnatt.
«Konspirasjonen» kom ut i 2004, tilsynelatende perfekt timet til valgkampen mellom Bush og Kerry. Handler boka om noe annet enn den gir seg ut for? Kanskje det.

For de fleste som besøker USA er Newark bare New York Citys reserveflyplass. Nord for flyplass-gråskapen ligger en by på 280.000 innbyggere, et sted de færreste gidder å se siden Manhattan bare ligger en halvtime unna. Newark er en nedkjørt, postindustriell spøkelsesby. Etter raseopptøyene i 1967 foregikk en masseflukt. Mer enn 150.000 (!) rømte ut i forstedene eller enda lenger, og byen ble massivt forslummet. I 1975 var det bare 70 prosent av innbyggerne som hadde telefon.

Allen Ginsberg, Whitney Houston, Brian de Palma og Ice-T kommer fra Newark. Og selvfølgelig Philip Roth, den urbane ødemarkens profet og kronikør. Newark er navet i alle fortellingene i Zuckerman-trilogien, og hele «Konspirasjonen» foregår stort sett der, i og omkring Roth-familiens hjem på Summit Avenue i bydelen Weequahic.

«Newark used to be the city where they manufactured everything, now it´s the car theft capital of the world,» sier Seymour Levov, kalt «Swede» på grunn av sitt nordiske utseende, helten i «American Pastoral» fra 1997 (på norsk i 2005). Han burde vite det. Swede Levov arver farens hanskefabrikk i Newark, får den til å gå godt og gifter seg med selveste Miss New Jersey, som ikke er jødinne. Så rammer tragedien: den 16 år gamle datteren Merry rives med av protestbølgen mot Vietnam-krigen på 60-tallet, rømmer hjemmefra og sprenger det lokale postkontoret i en terroraksjon som krever ett menneskeliv.

Ira Ringold, den storvokste radiostjernen som blir kjent som Abraham Lincoln-imitatør, er hovedpersonen i «I Married a Communist» fra 1998 (ikke oversatt til norsk). Også han gifter seg «goyish», med den forhenværende stumfilmstjernen Eve Frame. Så faller Ringold som offer for heksejakten på kommunister i begynnelsen av 1950-åra; bokas tittel er i virkeligheten tittelen på skandaleboka Eve Frame utgir om sin eksmann.

Coleman Silk, protagonisten i «The Human Stain» fra 2000 («Menneskemerket», 2005) er bare jøde på liksom. 70-åringen må gå fra stillingen som professor i klassisk språk og litteratur på grunn av en slengbemerkning som blir oppfattet som rasistisk. Han får et nytt liv sammen med Faunia, rengjøringsassistent ved instituttet, som han har et hemmelig forhold til. (Ikke minst fordi Faunias eksmann er en psykotisk Vietnam-veteran.) Da begge omkommer i en mystisk bilulykke, oppdager vennen Nathan Zuckerman sannheten: Silk er i virkeligheten svart. Han er så lys i huden at det er mulig å ta feil, og denne hemmeligheten har han klart å holde på i femti år.

Vietnam-krigen, politisk ekstremisme, heksejakt på kommunister, raseproblematikk, mer Vietnam, antisemittisme, latent fascisme, trusler mot demokratiet … dette minner da fælt om politisk litteratur? You bet. Trolig det mest potente politiske forfatterskapet i verden i dag, i hvert fall det sterkeste USA har hatt siden Steinbeck og vel så det. Ved starten av det nye årtusenet står magre, hengslete Roth alene på toppen og ser. Og det han ser er tragedier, massehysteri, galskap.

«Alt er politisk», har det vært sagt i opptil flere av andedam-debattene om norsk litteratur det siste året. Hvor lenge må vi tåle sånt sprøyt?

Hva skiller det politiske forfatterskapet — som hos Philip Roth — fra det private og formalistiske? Svaret er kunnskap. Særlig historisk bevissthet, hvordan historien flyter som en dunkel, mektig flod som river menneskeliv med seg, hvordan romanfigurer er produkter av klasse, yrkesvalg og etnisitet, hvordan deres forsøk på å bryte matrisen (som Levov, Ringold og Silk) fører til katastrofe og nederlag.

I Norge betraktes politisk litteratur som lettvint lektyre, «samfunnskritisk» krim og repetitiv venstresvada. Philip Roth er alt annet enn lettvint. Han er en patriotisk apokalyptiker. Han maner fram avgrunnen, sammenbruddet, det Greil Marcus kaller «The end of the Republic». Hvor går verdens ledende demokrati? Få spørsmål kan veie tyngre.

Jerome, lillebroren til Swede Levov, bærer profetens iskalde stemme i «Pastorale». «All you know is what a fucking glove is,» sier han til Swede. «This country is frightening … you wanted Miss America? Well, you´ve got her, with a vengeance — she´s your daughter!»

74-åringen Roth har nådd dit litteraturen skal. Han skriver romaner der innholdet triumferer over formen. Han er en fantastisk forteller, men språket er praktisk talt usynlig, peker aldri på seg selv. Han kan godt skrive lange, intrikate setninger, men akter seg nøye for virtuositet.

I «Konspirasjonen» er fortelleren Philip Roth, syv til ni år gammel. Roth er for slu til å gå i den fella det ville vært å bruke guttungens språk. Istedet er perspektivet guttens, språket den tilbakeskuende eldre mannens. Det forfatteren gir til alle de fire romanene er en detaljrikdom som tilsynelatende vitner om fotografisk hukommelse; i virkeligheten er det litterær arkeologi, et gigantarbeid. Roths humor er rå og ofte brutal («Hvis Clinton hadde pult henne i ræva, hadde hun kanskje holdt kjeft,» som en betrakter sier om Lewinsky-saken i «The Human Stain»).

Kanskje er «Konspirasjonen» stedet å begynne med Philip Roth. Den er alene om å ha en thrillermotor som pisker leseren videre; det kontrafaktiske trylletrikset opphever fortiden, slik at man virkelig engster seg for hvordan dette skal gå. Det ingen thrillerforfatter kunne gjort ham etter, er å la de dramatiske årene som aldri fant sted erfares gjennom en vanlig jødisk familie og deres prøvelser.

Etter «Konspirasjonen» bør man gyve løs på «En amerikansk pastorale», den mest skjebnetunge samtidsromanen på mange, mange år. Resten gir på en måte seg selv.

Jeg har kun lest «Konspirasjonen» på norsk. Tone Formo, Roths oversetter, har kommet gjennom dette uten mer enn rent kosmetiske feil. Selv om den nok er svakest i bunken, burde hun få prøve seg på «I Married a Communist» også. Det virker litt smålig å la denne diabolske triptykken stå uten midtpanel. Sist høst utkom «Everyman», hans nyeste (og åpenbart ikke-politiske) roman. Philip Roth er i siget, kan vi trygt si.

Philip Roth
Konspirasjonen mot Amerika
Aschehoug 2006
roman, 487 sider
Oversatt av Tone Formo

De smartes valg

2007-02-05T14:34:00.000+01:00

Kun 29 prosent av voksne nordmenn oppgir ifølge Aftenposten at de «tror på Gud». Gjør det oss smartere enn andre folk?

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 27. januar. Publisert etter avtale)

Vi satt fire ved et kafébord da jeg gjennomførte en meget uhøytidelig gallup: «Hvor mange her regner seg som ateister?» Det var bare én av oss, altså 25 prosent. Empirien var tynn, for å si det mildt, men kanskje traff jeg blink likevel.

Å kalle seg «ateist» regnes nemlig som mer forpliktende eller mer offensivt enn bare å «ikke tro på Gud» (som betyr akkurat det samme). Ordet «ateist» fremkaller bildet av en frådende fanatiker som vil gripe enhver anledning til å rakke ned på religionen og de troende.

Slik er det i hvert fall i USA. Der er ordet «ateist» så belastende at ikke-troende søker å kalle seg noe annet. Siden 2003 har det eksistert en bevegelse som kaller seg «The Brights». Det skal ikke bety at de er smartere enn andre, slik «bright» vanigvis brukes som adjektiv. Det skal snarere bety «opplyst». En «bright», skriver professor Daniel C. Dennett i en artikkel fra juli 2003, «er en person som har et naturalistisk verdensbilde, i motsetning til et overnaturalistisk. Vi tror ikke på spøkelser eller troll eller julenissen — eller på Gud.»

De nye ateistene er på marsj. Og de har tatt et hint fra homsebevegelsen. Da de homofile i USA etablerte ordet «gay» fra 1960-tallet av, valgte de for første gang selv hva de ville bli kalt. Under opptøyene i Greenwich Village sommeren 1969 runget slagordet «Gay power!», som etter hvert ble til «Gay pride». En forfulgt minoritet ble til stolte vinnere ved hjelp av litt språklig voodoo.

Men ateistene kan da ikke være forfulgt? spør du. Vel … det har gått noen år siden opplysningstiden. Det begynner også å bli lenge siden den kalde krigen, da Sovjetunionens totalitære ateisme var med på å definere dem som den frie verdens fiender. Dagens konflikter, enten vi liker det eller ikke, følger ofte religiøse skillelinjer. Man har på den ene siden ytterliggående islamister, på den andre et mektig kristent høyre som først og fremst er synlig i USA.

Presidenten er en «gjenfødt» kristen som (med vekslende hell) driver verdenskrig mot islamistisk terror. Hans far, George Bush senior, har uttalt at «Jeg synes ikke ateister skal oppfattes som borgere, og de skal heller ikke oppfattes som patrioter.» Hadde han sagt noe liknende om de svarte eller homofile, hadde det tatt fyr i helvete. Men ateistene tror som kjent ikke på dette heller.

I den anti-religiøse pamfletten «Letter to a Christian Nation», som kom ut i fjor høst, legger filosofen Sam Harris frem statistikk til ettertanke. 44 prosent av alle amerikanere tror at Jesus skal vende tilbake for å dømme levende og døde — i løpet av de neste femti år. Hele 53 prosent er kreasjonister, altså mener at universet, jorden og alt som er i den ble skapt for 6000 år siden. («Tilfeldigvis,» skriver Harris, «omtrent tusen år etter at sumererne oppfant limet.»)

Hvis man ser bort fra det noe nervepirrende ved at verdens største militærmakt ledes av folk som venter utålmodig på Armageddon, er det nettopp striden om utviklingslæren som setter ateistene i kok. Det er ikke tilfeldig at så mange «brights», eller ny-ateister om man vil, er vitenskapsmenn. Hele 93 prosent av naturvitenskapelige forskere oppgis å være ateister eller skeptikere. De synes Gud har slurvet med empirien.

Mest kjent av dem alle, og sentral i «bright»-bevegelsen, er den britiske biologen Richard Dawkins, forfatter av «Det egoistiske genet» (1976). Dawkins er selve erke-darwinisten i moderne tid, og alment anerkjent som en av verdens største forskere. I øyeblikket ligger hans bok The God Delusion på 6. plass på New York Times´ bestsellerliste. «Gud eksisterer etter alt å dømme ikke» er premisset for boka, som har skaffet Dawkins fiender også blant kristne som hittil har hatt tålmodighet med hans ofte provoserende teorier om artenes utvikling.

Også Sam Harris har hatt en ateistisk bestseller de siste årene: «The End of Faith» fra 2004. Om ikke annet er den forfulgte minoriteten et lesende folkeferd. Både Dawkins og Harris begrunner deler av sitt engasjement med utviklingen i verden etter 11. september. Skal man fortsatt respektere religiøs tro, sier de, må man også respektere troen til Osama bin Laden og selvmordsbomberne.

Men det er hevet over tvil at striden om utviklingslæren i USA har skjerpet Dawkins´ engasjement. Da han besøkte Norge i september, fortalte han at han nekter å debattere med representanter for Intelligent Design, en kristen kvasivitenskap som har som mål å være et «alternativ» til Darwins (og Dawkins´) lære. Å gi disse lik taletid er det rene sludder, sier han til humanetikernes nettavis Fri Tanke:

«Tenk deg at en professor i romersk historie skal holde en forelesning og analysere en eller annen konkret hendelse fra romertiden, men når han setter i gang blir han hele tiden avbrutt av en student som mener at Romerriket aldri har eksistert. Da blir det vanskelig å komme seg videre.»

At Richard Dawkins er smartere enn deg og meg, er en påstand jeg tør sette frem uten altfor store betenkeligheter. Men er han, og hele ny-ateismen for den saks skyld, også en smule arrogant?

«Religion er latskap», sier Richard Dawkins. «Det er for folk som ikke gidder å finne ut hvordan ting egentlig henger sammen.»

På den annen side, humrer noen av ny-ateismens kritikere, kan det tenkes at vitenskapsmenn om hundre år vil betrakte The Big Bang som enda en tåpelig skapelsesmyte. Dersom ikke Dommedag inntreffer først, så klart.

De små keiserne

2007-01-17T11:11:00.000+01:00

Hva er verdien av et barn? Og hvorfor har vi i det hele tatt begynt å snakke om det?

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 30. desember. Publisert etter avtale)

«De små keiserne» er kjælenavnet på barna som er produkter av ettbarnspolitikken i Kina. De er som regel gutter (de små keiserinnene har det med å forsvinne til barnehjem etc.), og de er den mest bortskjemte generasjonen som noensinne har sett dagens lys. Om noen år skal de styre det som da er verdens økonomiske supermakt. Herren se i nåde til oss alle.

Fins det paralleller til dette i Norge? Er det slik at politisk styring av familien, en arena der vi er verdensmestre, vil gi resultater vi ikke kan forutse ennå? Det er i hvert fall tillatt å spørre.

Mamma Stat er mild mot de små. Det er skapt de beste forutsetninger for at kvinner skal kunne få barn uten å falle ut av yrkeslivet, uten at familien går bankerott. Det er lagt til rette for at mor skal få være hjemme med små barn, slik psykologer anbefaler. Det er lagt til rette for at ideell alder for førstegangsfødende er 40 år. Stopp et øyeblikk — stemmer virkelig det? Jo da.

Aftenposten bragte onsdag to interessante kasus. Mor (25) er jusstudent og fikk sitt andre barn, ei jente, for fire uker siden. Mor (32) er IT-konsulent og fikk sitt første barn, også ei jente, for seks uker siden. Mor (25) mottar 34.000 i engangsstønad fra Folketrygden. Til mor (32) skal Folketrygden utbetale 380.000 kroner det neste året. Forskjellen er at mor (32) er ferdig med sin utdannelse og etablert i arbeid. Og hun er nokså ung til å være i en slik situasjon. Jobben skal sikres, idealmannen skal headhuntes og passere det strenge kontrollsystemet, boligen kjøpes etc.

Dette er utvilsomt hva Fremskrittspartiet pleier å forarges over og kalle «forskjellsbehandling». Avhengig av hvor du befinner deg i livet, er prisforskjellen på barnets første leveår altså over 340.000 kroner. Og politisk er det helt i orden. «Foreldrepenger er kompensasjon for bortfall av inntekt, ikke bonus for å få barn,» uttaler statssekretær Kjell Erik Øie fra Arbeiderpartiet, også til Aftenposten.

Men kanskje man kan kalle det en bonus for dyktig familieplanlegging?

Det viser seg nemlig at for yngre kvinner er det så som så med både familie og planlegging. Såkalte sjokktall fra Oslo viser at halvparten av alle etnisk norske kvinner under 25 år tar abort når de blir gravide. Undersøkelsen er gjort av professor Anne Eskild ved Akershus universitetssykehus, som har gode motiver for å bruke det smått rasistiske begrepet «etnisk norske»: Halvparten av alle kvinner under 25 som føder i Oslo, er ikke-norske eller «fremmedkulturelle». Årsaken berører hun ikke, men det må være lov å gjette at muligheten for støtte fra familien er én av dem. For de «etnisk norske» antas familien å være erstattet av Statens pengesekk.

Abort er ikke greit. I norsk politikk er det særlig KrF som misliker høye aborttall, og dette har ført til et typisk opposisjonsutspill fra partiets nestleder Dagrun Eriksen. Hun mener at hvis Oslo-jentene tar abort fordi de ikke har råd til å få barn i ung alder, må engangsstønaden til førstefødende firedobles, altså til ca 136.000 kroner. Spranget er stadig stort til mor (32) og hennes jackpot, men det begynner i hvert fall å ligne noe.

Hva det ligner, er skummel sosialpolitikk. Går man til USA, kjenner man begrepet «welfare mothers», altså alenemødre på trygd. De mottar ikke noe i nærheten av dette beløpet, men nok til at det for mange tenåringsjenter er den eneste veien til økonomisk uavhengighet, sitt første egne hjem osv. Dermed er også farens rolle definert — han må være en perifer figur, ikke samboende, ellers ryker trygda. Derfor heter ikke fedre i amerikanske storbyghettoer «father», men «baby daddy».

Og når vi først er inne på ghettoer: KrF har vel aldri tenkt at ordningen bare skal gjelde «etnisk norske»? Eller bare i Oslo?

Igjen, viser det seg, har likhetstanken skapt et system som tjener de rike og vellykkede. Jeg vet ingenting om mor (32) i Aftenpostens eksempel, men statistisk er det ikke utenkelig at hun lever sammen med faren, som også har akseptabel inntekt. De har i så fall trolig investert i et dyrt hjem (det er dyrt å bo i Oslo) som nå nedbetales av Folketrygden. Neste år vil de neppe ha vanskeligheter med — hvis det passer best slik — å bruke kontantstøtten til å leie en au pair eller praktikant. Så er de kvitt ungen og har dobbel inntekt som før. Kjekt for dem.

Mamma Stat øker klasseskillene. Kanskje blir jeg særlig indignert fordi skattekravene har begynt å lande på mitt skrivebord i form av stadig tyngre konvolutter. I fjor forsørget jeg mor (33) og barn (1) som mottok engangsstønad (34.000) fordi mor var student da hun ble gravid. Og det hadde vært greit, hvis det ikke var for den plutselige innsikt at mine skattekroner skal rett ut til familier som har ordnet seg bedre. Takke meg til u-hjelp.

I nyttårshelgen kunne vi lese at en kvinne på 67 år fødte tvillinger på Sant Pau-sykehuset i Barcelona etter å ha fått kunstig befruktning på en klinikk i USA. Hun er verdens eldste mor, hvis vi holder Bibelen utenfor. Kunstig befruktning i USA er ikke billig; en rutineundersøkelse ved graviditet koster f.eks. 7500 kroner.

Så der har vi vår fremtid. Den økonomiske realiteten tvinger unge mødre til å ta abort, mens vitenskapen hjelper rike oldinger til å bli mødre. Barna vil neppe mangle noe materielt; de vil tvertimot arve sine foreldre i god tid før de er ferdige med studiene. Dette er de nye små keiserne. De vil aldri få spille fotball med faren sin, men det kan man vel leie polakker til?

Det skjer i Norge også. Med velferdsstatens hjelp.

One … two … get down!

2007-01-02T10:44:00.000+01:00

Julemorgen døde en av gigantene. James Brown, kanskje det forrige århundrets vesentligste musiker, ble 73.

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 30. desember. Publisert etter avtale)

UNH! Hvor veltalende kan det uartikulerte være? HUH! Hva betyr det? UNH-HUH!! Det betyr: Du, jeg og alle mennesker som har levd, har røtter i Afrika. Vi er fysiske, seksuelle vesener. Dette er det opprinnelige i oss. Ta det frem og kjenn litt på det.

Det spiller egentlig ikke noen rolle om du liker James Brown. Det spiller ikke engang noen rolle om du har hørt ham (men det har du). For det han skapte som kunstner er i dag overalt. Hvis du liker å danse og må ha sterkere saker enn Vikingarna, er det James Brown som styrer føttene.

Han likte å sammenlikne seg med Elvis. Ingen andre hadde fler hitsingler i USA. Som Elvis likte han biler, skytevåpen og narkotika, gjerne alt på en gang. Det var da han i 1988 ble lagt i jern av FBI etter en slik utflukt at Brown sa: «They would never have done this to Elvis!»

Jeg sitter og ser gamle James Brown-klipp på YouTube. Det grove, brede ansiktet med en tykk hinne av svette, de sammenknepne øynene og den endeløse hvite tanngarden. På de første synger han «Please, Please, Please», den mest dynamiske sceneopptredenen noen hadde sett til da. «Glem Elvis,» er det fristende å si. JB trygler, ber, går i kne, bruker mikrofonstativet som vektstang og dansepartner. Så til 1966 og Ed Sullivan Show; trang smoking med spisse svarte sko, «I Feel Good» og «Papa´s Got a Brand New Bag». Det fotarbeidet! Det er lett å se hvor Michael Jackson tok trinnene sine fra. Eller Mick Jagger. Eller Prince, som skrev om «Papa´s got a Brand New Bag» og ga den ut som «Kiss». Selv sa Brown at han var mest inspirert av Little Richard.

Man finner et TV-opptak av James Brown fra Boston 5. april 1968. Det er dagen etter drapet på Martin Luther King. De amerikanske storbyene eksploderte i opptøyer. Som så ofte før og siden har JB erklært at «the show must go on», og TV-bildene viser en konsertsal på kokepunktet. Uniformert politi kjemper for å holde publikum av scenen. Til slutt tar James Brown over, et hode kortere enn alle andre der oppe, noe han vanligvis klarte å skjule. Selvrespekt, sier han. Vi svarte må respektere oss selv … og hadde det ikke vært en idé å fortsette showet? Folk roer seg. Så begynner bandet å spille — av alle ting — «I Can´t Stand Myself».

Samme sommer gikk James Brown i studio i Los Angeles og spilte inn «Say it Loud, I´m Black and I´m Proud». Det var den sommeren sprinterne John Carlos og Tommie Smith ga «black power»-hilsenen med én svart hanske på seierspallen i Mexico by.

«Borgerrettsbevegelsen,» sa James Brown en gang, «startet den dagen den første hvite guttungen reiste seg og klappet for en svart artist.» Apropos de siste ukenes debatt: Martin Luther King kalte seg selv «neger». James Brown, en ekte sekstiåtter, lot afroen vokse og la begrepet dødt. (Noen feminist ble han imidlertid aldri.)

Og viktigere: han skapte en musikkstil som krystalliserte hva det skulle innebære å være «svart». Det begynte med «Cold Sweat» i 1967, en sang med bare ett akkordskifte. Til gjengjeld var rytmikken mer komplisert enn noe man tidligere hadde hørt på hitlistene.

Ordet ble kjød og ordet var funk; en sammensmeltning av soul, rhythm & blues og jazz, med det ene beinet i den hvite syrerocken og det andre i vestafrikansk stammemusikk. James Brown sluttet å «synge», dekonstruerte den tradisjonsrike popteksten om hjerte og smerte til en håndfull stønn, skrik og fraser. Melodier og harmonier forsvant og ble erstattet av hypnotisk repeterende blåserriff og synkoperte rytmefigurer. Bassen ble hovedinstrumentet. Til dette trengtes skolerte musikere, ofte med jazzbakgrunn, som måtte finne seg i å bruke James Browns føtter, hofter og skuldre som taktstokk — og bli bøtelagt hvis de spilte feil eller kom for sent til øving.

James Brown fikk Miles Davis til å gå elektrisk. Dette ville, nye trøkket skulle han også ha. Og for første gang ble det produsert musikk i USA som lot seg eksportere til Afrika. Resultatet ble Fela Kuti, King Sunny Adé og Youssou n´Dour.

Soul, disco, house, rap og hiphop — altså vår tids musikk — hadde vært utenkelig uten ham. James Browns «Funky Drummer» fra 1970 (med Clyde Stubblefield på trommer) er verdens mest samplede låt. Og utrolig nok: mens discoen han inspirerte på syttitallet såvidt duger som bakgrunnsstøy for dragshow, låter gullalderens James Brown fortsatt som svette og sex.

Da James Brown ble født for 73 år siden i ei rønne i Barnwell, South Carolina, trodde de han var dødfødt. Men kroppen holdt seg varm, og de fikk liv i gutten. Han var fire da foreldrene skiltes, og James ble tatt hånd om av sin tante Honey, som drev et bordell i Augusta, Georgia. Han plukket bomull, pusset sko og danset for skillemynt. Som seksåring ble han nektet skolegang fordi klærne hans var for fillete. Som 16-åring gikk han i fengsel for første gang. Hvis noen skulle ha tungt for James Browns selvskryt, de endeløse ærestitler og evige «I´m back!»-rop, bes de om å prøve å gå noen mil i det spisse, blankpolerte fottøyet hans.

I uka som gikk lå James Brown på lit de parade på scenen i Apollo Theatre, som ligger på 125. gate (Martin Luther King Boulevard) i Harlem. Man kan vanskelig forestille seg et mer passende sted. Brown vil garantert få sin egen gate i bydelen. Bedre lydspor til Harlem-sommeren enn hans «Hot Pants» fins ikke.

I tingenes verden

2007-01-02T10:37:00.000+01:00

Du må være sprø for å besøke IKEA en søndag like før jul. Eller bare naiv.

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 16. desember. Publisert etter avtale)

Altså: jeg liker å tenke på meg selv som en person som lever i bøker, tekster og samtaler. Ikke hevet over den materielle virkeligheten, det blir å ta for hardt i, men i en slags ironisk avstand til den.

Men særlig bøkene har et fysisk nærvær det er umulig å ignorere i det lange løp, og etter å ha mottatt et par kasser i løpet av høsten, skjønte jeg at det ikke var noen vei utenom: Jeg trengte en ny bokhylle eller to. I min verden er «bokhylle» synonymt med IKEAs Billy. Man kan selvsagt bestille den på Internett, slippe unna galskapen og faktisk spare en krone eller to, men tanken var at Emma (8 år) og jeg «trengte en tur», og IKEA Furuset hadde søndagsåpent og … byens billigste softis, om ikke annet.

De siste årenes IKEA-kataloger slår et slag for den multikulturelle virkeligheten; her er et etnisk mangfold, selv innenfor samme IKEA-«familie», som man nesten må til FN-brosjyrer eller politisk korrekt barne-TV for å finne maken til. Det virker som om dette budskapet har sunket inn hos kundene, for på den gratis IKEA-bussen fra sentrum blir det snakket all verdens tungemål. Kav trøndersk, for eksempel … mellom medlemmer av en norskpakistansk familie. Tanken slår meg at det muligens var jeg som var malplassert, at jeg tilhører et samfunnslag som burde kjørt egen bil til IKEA, ikke snyltet på tilbudet til nye landsmenn som er på vei til Furuset for å gjøre kål på trygden.

Men IKEA er globalisering. Det er noe ytterst fascinerende ved at mennesker på fire kontinenter nå innreder med de samme møblene og må lære de samme svenske glosene med tødler over æ og ø (Värde modulkjøkken, for eksempel). Hong Kong og Singapore har IKEA nå, Australia har tre, og i vår åpnet New York-områdets fjerde, et kjempeanlegg i Brooklyn. Paris med omegn har nettopp fått sin sjette (!) filial. Jeg kan fortsatt huske den franske familiefaren på IKEA i Toulon, som midt i kontoravdelingen utbrøt: «C´est tres bien organisée!» Men han hadde ikke vært på varelageret ennå.

En treåring på bussen synger julesanger av full hals, for å sette oss i stemning.

Inne i det blå huset med gul skrift, mer folklore. Høygravide kvinner av alle hudfarger og trossamfunn stabber og hyperventilerer seg gjennom labyrinten på vei til avdelingen for spebarnsutstyr, med vordende fedre på slep. Den som har tilbragt en dag eller to i varehuset, vet at den korteste vei mellom to punkter tar omtrent 40 minutter. Svært ofte ser man kombinasjonen mor og datter eller mor og sønn (far og datter, som i vårt tilfelle, opptrer sjeldnere). Disse handler innbo til avkommets første egne hjem, eventuelt til avkommets hjem etter det første samlivsbruddet. Etter samlivsbrudd nr. 2 forventes man å kunne handle på IKEA uten mamma.

Når enslige menn fra 30 og oppover er på IKEA, står det «samlivsbrudd» tatovert i pannen på dem. Dette kan godt ha blitt utløst på varehuset forrige gang de var her (jeg har i hvert fall sett situasjoner som har vært farlig nær). Og, enda mer komisk: det verserer historier om nyskilte som har dratt til IKEA for å møblere ungkarsredet, og har støtt på sin neste partner der og da. Det perfekt logiske hadde vært om IKEA, din totalleverandør av livsglede, også kunne tilby flatpakkede bryllup. (USA har selvsagt hatt sin første IKEA-vielse forlengst.)

Noe så rørende er vi ikke vitne til denne førjulssøndagen. Jeg noterer et hysterisk gråteanfall i teppeavdelingen og noe som likner et nervesammenbrudd ved kjøkkensystemet Faktum, i valget mellom dørløsningene Abstrakt og Applåd. Rett ved kassen står en ung kvinne og bebreider en venninne: «Man kan DØ av stress, jeg vet ikke om du er klar over det?»

My point exactly. Så jeg vet nøyaktig hva jeg skal ha og styrer rett mot det. Men ikke Emma, så klart. Hennes første nervesammenbrudd er forhåpentlig årevis unna. Først faller øynene hennes på en fotpuff med hull til føttene. Den vil hun ha. Kjempefint, den tar vi med. Så finner hun noe annet, en nattlampe med lader i et slags spøkelsesmotiv. «Jeg sa én ting,» formaner jeg, før hjertet mitt smelter, slik det alltid gjør.

Hun ler skadefro når pappa har funnet de enorme og blytunge pakkene med Billy-hyller (hvit folie, hylle 1, plass 31) og prøver å manøvrere dem opp på en knøttliten tralle. Ferdig! Men hovmot står for fall, viser det seg. Den der tredje hyllen, den som var helt perfekt tenkt til den ekstra plassen jeg har målt opp, den er ikke alminnelig lagervare! Det betyr at vi må gjennom hele labyrinten igjen, mot pilenes retning, nøyaktig som å spole filmen baklengs gjennom alle gråteanfall, nervesammenbrudd og skilsmisser, og tidsskjemaet sprekker. Ingen kjøttboller på oss. Men kanskje softis?
Det er da vi forserer labyrinten for tredje gang at det plutselig lyder en nifs høyttalerstemme: «Melding til de ansatte. Vi har en kode 99.» Kode 99? Det gjentas. Hva er dette? Den absolutt siste eventualiteten man er forberedt på hos IKEA Furuset, tilfelle 99 … kan det være invasjon fra verdensrommet? Jeg merker at hjertet stanser og føttene blir numne; skal vi dø her? På IKEA? Skåret i biter av lysegrønne laserstråler, i konsumerismens siste favntak rundt hodeputen Gosa Blunda med 60 prosent andedun?

Men så lyder høyttalerstemmen igjen: «Kode 99 er opphevet.» Puh. Falsk alarm. Sivilisasjonen, og IKEA, vil bestå. Fotpuffen vår, derimot, den som lå på trallen sammen med bokhyllene, den har noen frekt forsynt seg med. «Pappa …?» kommer det spakt. Ikke tale om. Evig eies kun det tapte, siterer jeg.

Etter å ha stått i feil kø en stund for å få hjemsendt varene, oppdager jeg at vi har 30 sekunder på oss til å rekke IKEA-bussen tilbake til byen. Vi styrter mot bussen, som ikke har kjørt ennå, men er smekkfull. De vil ikke ta oss med. De flerkulturelle flirer der inne. «Amatører!» sier blikkene deres.

Så det blir softis likevel. Sett i lys av at taxi fra IKEA og hjem koster nesten 300 kroner, kan den ikke kalles byens billigste lenger. Og Emmas spøkelseslampe til kr 99 (betalt) er i mellomtiden forsvunnet. Hun hadde gått fra den i kassen.

Hyllene står fortsatt uutpakket og umontert her hjemme. Men før jul …? Absolutt. Før jul. Bare tenk på alle bøkene vi vil få.

Kok i sentrum

2006-12-11T13:32:00.000+01:00

Hvem trenger en kokebok til? Ikke vi — men vi vil, inntil det er ugjendrivelig statistisk påvist at kokebøker fører til mindre og dårligere matlaging, fortsatt ha glede av å lese og bla i dem.

(Essay trykket i Klassekampen lørdag 8. desember. Publisert etter avtale)

I´ve got a theory and I´m gonna use it: Utbyttet av en kokebok er omvendt proporsjonalt med antall fotografier av kokken/forfatteren. Såkalt «benchmark» er mitt eksemplar av Julia Childs «Det gode franske kjøkken», som ikke har fotografier i det hele tatt, bare tekniske tegninger i svart/hvitt. Den er en udødelig klassiker. (Julia Child var forøvrig lite fotogen.) Men la oss studere høstens utvalg i lys av teorien.

Vinner (eller taper) er Craig Whitsons «Grillkongen Craig». Den byr på 22 portretter av forfatteren, pluss et par hvor han enten har ryggen til eller kan være skjult bak grillosen. Sven Nordin m/frue sammen eller hver for seg figurerer 24 ganger, hvorav et bilde er av Nordin naken (!), men siden de er to må seieren gå til Grillkongen likevel. Delt nummer tre er Arne Brimis «Årstider», der Brimien opptrer 10 ganger, nøyaktig likt med Jahn Otto Johansen. I «Råeste varer» ser vi 3 portretter av eks-verdensmester Charles Tjessem, som er meget bra. Det slår imidlertid ut i skjerpende retning at alle er helsider. Den eneste jeg godtar sånt fra, er Nigella Lawson.

Verken nakenbildet av Nordin (bakfra) eller de 22 portrettene av Craig Whitson gir nevneverdig matlyst. Her kommer vi farlig nær det ufine personangrepet, men snarere er det slik at Grillkongen som objekt fremstår som noe av en mild advarsel mot kostholdet han forfekter. Så ikke forlaget denne fallgruven? Pussig nok har Jahn Otto Johansens matglade kontrafei og tilsvarende kuleform motsatt effekt på denne leser. Begjæret hans er smittende, men det er også mindre av ham, og klippfisken han skriver om er sunnere som næringsmiddel. Og når det gjelder Arne Brimi, som ser svært godt ut for yrket og alderen, kan man snakke om at kokkeportrettene har en pedagogisk misjon: «Spis lyng, gras og ville småkryp, og se ut som 40 ved (nesten) fylte 50.»

Bokhøstens beste

En som har gitt ut mange tullete kokebøker fulle av slitsomme designpåfunn og helsides bilder av seg selv, er Trond Moi. Nå har Trond innsett alvoret, og han klasker til med en bok der han selv ikke engang er å se på klaffen. «Fisk & Vin» er bokhøstens beste, bare for å sette to tykke streker under min teori. Dette er et produkt av det langvarige samarbeidet mellom ham og Toralf Bølgen, og vi har praktisk talt å gjøre med en 384 siders bibel.

Hva gjør denne boka så god? Den konsentrerer seg om et bestemt tema, den belyser forholdet mellom fisk- og skalldyrretter og vin fra tradisjonelle, etniske og internasjonalt moderne synsvinkler, og den er usnobbete. En snobbete og ubrukelig kokebok om dette — det er nok å ta av — ville gått i nerdete detalj og foreslått både årgang og produsent i vinutvalget (kanskje for å tekkes vinimportøren som har bidratt), og dermed vært verdiløs allerede idet den utkom.

Tittelen er ikke slående original. Det utkom faktisk en «Fisk og vin» med bl.a. Charles Tjessem så sent som i 2001 (Kagge forlag), og den har gode sider, men når ikke Bølgen & Moi til anklene. Dels fordi så mange av oppskriftene i den bærer preg av å være skoleflinke påhitt, mens Moi har mot til å ta fram og finpusse klassikerne. Det er ikke tilfeldig at matretter blir klassikere.

Men nesten viktigere: årets «Fisk & vin» er bedre lesestoff. Det er toppen et dusin nordmenn og -kvinner som skriver både kunnskapsrikt og lesverdig om mat og vin, og det spørs om ikke den beste av dem alle er Øyvind Hånes, som i fjor også ble nominert til Nordisk Råds pris som romanforfatter. Å lese Hånes utmale sin store lidenskap for rieslinger kan føre til uopprettelige skader på din lever.

Som vi skal innom flere ganger: kokeboka som tekst er forsømt, undervurdert, nærmest skandaløs. Denne kritikken rammer imidlertid ikke Bølgen & Moi. Boka er også så stram tross sine nesten 400 sider at den ikke engang inneholder desserter.

Luggum sjalottlauk

En så halvstudert kokebokanmeldelse som denne er ikke komplett uten det obligatoriske sitatet fra Anthelme Brillat-Savarin (1826), som denne gangen går slik: «Oppdagelsen av en ny rett betyr mer for menneskehetens lykke enn oppdagelsen av en ny stjerne.»

Man skulle ønske at det var mulig å gyve løs på høstens kokebøker med Brillat-Savarins glød, men det forholder seg som følger: I vårt århundre oppdages nye stjerner ukentlig. De har navn som NGS 87992, og for å se dem må man ha adgang til Hubble-teleskopet. Nøyaktig slik er det i gastronomien også.

Ta Arne Brimi, som har signert en av de få virkelige norske kokebok-klassikerne: «Frå Lom til Lyon» (1987). Der utforsket Brimi på vakkert nynorsk et crossover-kjøkken som i stor grad var hans egen oppfinnelse, altså fransk nouvelle cuisine-perfeksjon brukt på det som til da hadde vært etniske norske spesialiteter. (Et godt eksempel er opphøyelsen av rakfisken, som vel ikke har gitt internasjonale ringvirkninger, men som likevel er godt tenkt og gjennomført.)

Man kunne håpe at Brimi, som f.eks. J.D. Salinger, etter dette kunne lene seg tilbake og si: jeg har gjort mitt. Men nesten 20 år etter gir Brimi fortsatt ut kokebøker, hans greatest hits-samling («Brimis beste») utgis parallelt med «Årstider», og Brimi har altså sin egen fortid å konkurrere mot på toppen av de unge kokkene som har latt seg inspirere av hans lysende eksempel. Dessverre også på bokmål — jeg savner Brimis stemme: «luggum», «kakuskive», «sjalottlauk».

Spørsmålet er om Brimi finner «nye stjerner»? Til en viss grad skimter han asteroider, men det er nærmest skolastikk, det er ørsmå men smarte «tweaks» på klassikere, og tidvis faller det så helt igjennom at Brimi f.eks. presenterer den klassiske oppskriften på carpaccio av kalvekjøtt, som dermed tar plass i mitt bibliotek for omtrent femtiende gang. Jeg tror det er feil i 2006 å redigere en kokebok som om den skulle være mottakerens første og eneste. Riktignok er carpaccio som konsept så pulverisert de siste åra at det kan være et poeng å peke på originalen, men vet du hva? Den står hos amatøren Viestad også.

Brimis bok har undertittel «Norsk tapas, turmat og vennemiddager», som antyder noe upretensiøst jeg bare delvis synes Brimi leverer. For meg er tapas-begrepet dødt; på norsk betyr det «dyr mat vi kan selge til dummingene uten å ha noen på kjøkkenet eller engang tenne komfyren», og det bør omtrent forbys nord for Pyrenéene. Når jeg leser om den enkle men raffinerte turmaten hans, tenker jeg at det nok hadde vært fint å gå på tur med Brimi (hvis jeg kunne holdt tempoet hans), men ikke mye mer. Prosjektet virker utopisk. Det er turmat for folk som står opp klokka 04.00 og som har kjølerom og kjøkkenassistenter, ikke for de som må halse innom Bunnpris på vei til Sognsvannsbanen. Den norske forbrukerens virkelighet er betydelig ondere enn hva noen av høstens kokebøker gir inntrykk av.

Look to Jæren!

Sommeren 2003 ble jeg matforgiftet av en pizza som bar Charles Tjessems navn i «Kjuttaviga» i Dyreparken ved Kristiansand. Siden har det vært litt spent mellom Charles og meg, men jeg er ikke langsint, rett skal være rett (etc.), og hans kokebok av året er ikke best, men smartest. Den er noe så radikalt som en klimapolitisk korrekt kokebok. Dette kan man også føre på fangstmannen Arne Brimis konto, men Tjessem er tydeligere og mer konsekvent.

«Råeste varer: rett skal være rett» handler om nær mat, om hva man kan få til med råvarer fra Jæren, der tidligere Bocuse d´Or-vinner Tjessem har etablert seg med mathuset Charles & De i Sandnes. Man kan påstå at det er urettferdig gjort mot alle andre å åpne midt i det norske matfatet — Charles & De hadde f.eks. vært sjanseløse i Tromsø — men det er å snakke rundt problemet. Saken er at den globale klimakrisa er her. Vil man gjøre noe med det, er det et vesentlig skritt i riktig retning å spise kortreist mat. (Å ta fly eller kjøre SUV fra Oslo for å spise hos Charles i Sandnes, vil imidlertid utslette gevinsten.)

Stoffet Tjessem behandler, må vi alle ta stilling til. Det fine med boka er at kokkens velsmurte ego trer til side for presentasjoner av bønder og matvareprodusenter. Til alle som lurer på hva som skal og må skje i norsk gastronomi, kan jeg bare si: Look to Jæren! Der etableres et nettverk av nytenkende produsenter som nedsetter helt nye kvalitetskrav, og i Tjessems bok kan man møte noen av dem. Grisebonden Hanne Våland på Nærbø, for eksempel. I kontrast kan jeg opplyse at på Østlandets beste jordbruksland spilles det nå golf. (Norge, kontrastenes land!)

Har så dette noen effekt på forbrukerne i Rogaland? Jeg skal tilstå at jeg stadig farges av en viss skadefryd grunnet ukas lesing av Arild Reins roman «Kaninbyen», der rogalendingenes matfestivaler og plutselige anti-pietisme blir stygt karikert (i oktober ble jeg f.eks. presentert for et whiskyselskap med sete i Bryne, et sted der det inntil nylig ble slått opp på kirkedøra hvem som oppbevarte whisky i huset). Men la oss håpe. Og tillegge at Tjessems bok har flotte bilder og enkle oppskrifter (ingen absurde prisvinner-retter her), men som de fleste her lider av en viss språklig fattigdom.

Stetten, Sven!

En kontroversiell skikkelse i norsk matskriveri er Dagbladets Andreas Viestad. Kontroversiell fordi han ikke har fagbrev, og samtlige kokker jeg kjenner hevder at han er en sjarlatan. Jeg mener Viestad klart tilhører det tidligere nevnte dusinet som kan skrive om mat, og jeg har heller ikke fagbrev og trives kanskje av den grunn i hans selskap. Viestad har noe annet — sansen for en god skrøne, språkmektighet og kunnskap fra områder som ikke automatisk forbindes med kokebøker. Vi møter både Elvis, James Joyce og den halvsprø fysikkprofessoren Hervé This. Det er underholdende. Viestad oppdager ingen «ny stjerne», men det er heller ikke jobben hans.

Boka trenger ingen lang omtale, ettersom «Mine beste sider» er en samling av hans matkronikker i avisas lørdagsmagasin. La gå at Viestad har trukket strikken «Det beste jeg vet» temmelig langt nå. («Neper er det absolutt beste jeg vet,» anyone?) Men historiene hans er fortsatt lesverdige, han har redigert vekk den utmattende føljetongen om geitekillingene Friskis & Svettis eller hva det nå var, og ikke minst: boka overflødiggjør Dagbladet. Mette Randems matbilder er gode, ikke sjelden kanongode. Selv undertegnede dukker opp et par steder i teksten, noe som selvfølgelig sementerer en anbefaling herfra. Smart, Andreas.

Når vi først er inne på å pisse folk oppetter ryggen: Et onde som snarest må utryddes, er Den Intime Kjendiskokeboka. Kagge forlag står bak høstens skrekkeksempel, som er som et 150 siders hjemme-hos-oss-med-kjendisvenner i Se & Hør, riktignok med bedre fotografier. Det er Sven Nordin, kjent fra «Mot i brøstet», som hilser oss med hevet riesling-glass på forsiden (hold i stetten, Sven, i stetten!). Først ser det ut som han har knyttet slipset rundt huet — slik rollefiguren Nils ville gjort på julebord — helt til vi oppdager at det er et etnisk flettet pannebånd som skal fortelle at her, i denne boka, er det jaggu faen uformelt å være.

Man skal være unormalt interessert i Sven Nordin og familien hans for å ønske seg denne boka, kanskje på grensen til stalking. Som kokk har han ingenting å lære oss. Det er nok å se på side 28 og 32 (om henholdsvis «nødvendigheter» og «Svens tjuvtriks», de siste for sikkerhets skyld trykket om igjen på klaffen) for å fastslå at hjemme hos ekteparet Strand/Nordin på Kampen (bare adressen mangler) er det sikkert hyggelig som bare det, men matminner for livet vil du ikke få.

Jeg liker ikke bedraget med å suggerere massene til å tro at de er «gjester» i kjendisenes liv, enten det er i ukeblader eller kokebøker. Særlig ikke når idéfattigdommen er som her, hvor man ikke engang har hatt tekst nok til å fylle sidene og store deler av boka derfor fremstår som et tilbud for synshemmede. Stor skrift garanterer ikke stor litteratur. Og stor litteratur blir simpel presentert i dette verket, der både Knut Hamsun og Lars Saabye Christensen blir tatt til inntekt for en suppe som ikke på det beste er mer enn middels velsmakende. Beklager.

1001 oppskrifter

Atskillig mer seriøs som kjendis-kokebokforfatter er Jahn Otto Johansen, mannen som engang lagde et udødelig TV-innslag om peking-and, der matlysten veltet ut av skjermen likt reporterens buk fra en materialtrett skjorte. Og JOJ holder seg til saken, i et verk som kanskje ikke er komplett uttømmende om emnet, men som bringer ny viten i hvert fall for denne leser. I lys av gamle og henlagte kontroverser hadde jeg håpet svakt å kunne knipe JOJ i avskrift, for eksempel av Mark Kurlanskys paradigmatiske verk om torsken (1997), men nei. Han er redelig og presenterer sine kilder.

Klippfiskens betydning for Norge, og spesielt for lofotfisket og handelsbyene Ålesund og Kristiansund, kan vanskelig undervurderes. Klippfisken er i mathistorien hva Vidkun Quisling er i språkhistorien, altså vårt hovedbidrag til verden. Dette gjør Johansen flott og ordentlig rede for over de vel 80 sidene (med illustrasjoner) som utgjør den kulturhistoriske delen av boka. Johansens klo er også merkbar i bokas «oppskriftdel» (ca 60 sider), der det meste imidlertid er overlatt kokken Arne Roksvåg.

Hvordan variere klippfisk? Portugiserne har 1001 oppskrifter, sies det. Roksvåg gir oss et drøyt hundretall fra forskjellige steder i verden, og noen — formoder vi — egne. De siste er forsiktig oppfinnsomme (altså ingen «ny stjerne» her heller), men det frister å prøve. Dersom klippfisk av god kvalitet var å få kjøpt, så klart. Akkurat dét problemet kan ikke Jahn Otto Johansen lastes for; han har tvertimot kjempet i en årrekke for kvalitetsheving på hjemmemarkedet. Imidlertid er det langt igjen til nordmenn kan kjøpe klippfisk av samme kvalitet som i en hvilken som helst mellomstor by i Italia, «verdens rikeste land» eller ei.

Et ørlite savn ved boka? Det hadde vært artig med et par oppskrifter fra det snåleste stedet jeg har spist klippfisk, den tidligere portugisiske kolonien Macao i Sørkina-havet. Jeg har en høyst interessant kokebok derfra, som omhandler et nesten 500 år gammelt «crossover»-kjøkken.

Østers på grillen?

Fra dette til dets rake motsetning, den norske grillkulturen. Craig Whitson skal få oppreisning for de innledende fornærmelsene. Han er som innflytter fra Oklahoma siden 1980 ambassadør for en mer seriøs grilling i Norge, og fortjener våre ører dersom vi ønsker å ta dette over kneika som består av svarte grillpølser og motbydelig, ferdigmarinert flintstek. Grillesesongen, som takket være klimakrisa snart er seks måneder lang, er da vi nordmenn spiser aller dårligst. Har du vært i Sørstatene og prøvd amerikansk grillkultur på det ypperste, vet du at det ikke trenger å være slik.

I boka, som er oppfølger til «Far lukter svidd» (Gyldendal 2003), røper Craig viktige triks og knep og lærer f.eks. punktvis bort hvordan man griller en ekte Bistecca Fiorentina. Som ekte entusiast farer han med harelabb over temaet «fisk på grill», som er en råtten sammensvergelse fra ernæringsprofessor Kaare R. Norum og diverse «eksportråd» med forgreninger langt inn i Bilderberger-gruppen. Å grille fisk er ikke gøy. (Å grille østers, som Craig gjør her, er hærverk.)

Boka vekker en smule misunnelse. Jeg misunner Craig hans «smoker», som er en diger tilhenger for korrekt BBQ-røyking på lav temperatur. Jeg misunner ham også at han åpenbart har en slakter som skjærer ut «baby back ribs» uten at Craig trenger å holde kone og barn som gisler. Dette er umulig å få til i Oslo. Hvor han får kjøpt Firenze-biffen sin er også en gåte. (Whitsons restaurant ligger i Stavanger, og det skulle forøvrig ikke forbløffe meg om Arild Rein går dit.)

Jeg skjønner at grillboka er «for gutta» og skal brukes med løs jakke, ølboks i klypa og alt det der, men spør om teksten derfor trenger å være så teit? Er ikke alle kokebøker egentlig for menn, da? Han spør: «Jeg lurer på om folk i Frankrike griller i det hele tatt. Gåselever på gassgrill? Coq-au-vin på barbeque-vis? Sikkert ikke.» (s. 101) Det er et flåsete forsøk på å snobbe nedover, å skape en avstand til «de fine» som man skal være bra infantil for å trenge.

Svar: de griller hele tida. Men aldri østers.

Deli de Luca-helvetet

Moderne kokebøker er for menn. Spørsmålet er hva man da skal med en bok som Balder Onarheims «Kokebok for gutta», som ikke bare er den visuelt minst tiltalende i hele bunken (den minner om brukerveiledningen til en videospiller fra Nord-Korea). Den er også dum, nedlatende og full av fryktelige feil. Se f.eks. kapitlet om ost, side 103. En kokebok for ungkarer hvor C-momentet er å imponere damer eller svigermor? Erik Fosnes Hansen gjorde det med hjerte og humor i «Kokebok for Otto» (Press 2005). Her er det bare lavpannet rølp.

Faktum er at det i 2006 er de unge kvinnene som trenger denne typen holde-i-lanken-veiledning på kjøkkenet. Dette vet jeg positivt. Hvem tør å gjøre det først? Å vise damene veien ut av Deli deLuca-helvetet, smart og sexy og velskrevet, med hensyn til glykemisk indeks og ideell BMI og det hele? Vedkommende kan bli søkkrik.

Sist noen ord om høstens teppebombing fra Bent Stiansen, vår første Bocuse d´Or-vinner i 1993, som med frue slipper hele fire kokebøker. Dette er imidlertid remix-materiale. Her konkurrerer de med f.eks. Gilles Martins utmerkede Love, et kjærlighetsprosjekt (sic!) med remikser av farens Beatles-innspillinger, og som vel gir det amerikanerne så smukt kaller «more bang for the buck». Oppskrifter og bilder er så langt jeg kan se hentet fra «Stiansens kulinariske koffert» (2002) og «Stiansen til hverdags» (2004), som begge forøvrig er å få, og anbefales bl.a. for flere gode anekdoter som ikke er å få i remix-bøkene. Jeg vil ikke antyde at Dinamo prøver å lure det kokebokkjøpende publikum — det er snarere et spørsmål om å få avkastning på svært kostbare prosjekter (særlig det første) som ikke slo helt til — men dere er hermed advart.

Ikke mot Stiansen som kokk eller pedagog (for han er henholdsvis i verdensklasse og god nok), men kanskje som forfatter. Her fra forordet, som er identisk i alle fire bøkene:

«For oss er mat livsglede, og vi koser oss veldig med å lage mat sammen på vårt kjøkken i Prinsdalen i Oslo. Vi håper at du vil få glede av oppskriftene våre, og få mange gode stunder sammen med venner og familie på kjøkkenet og ved spisebordet.»

Javisst, ja. Hvorfor kliner han ikke til med selve grom-epigrafen «Det viktigste av alt er gode råvarer», når han først er i det litterære hjørnet?

* * *

Trond Moi og Toralf Bølgen: Fisk & Vin (Gyldendal, 384 sider)
Arne Brimi: Årstider (Versal, 231 sider)
Charles Tjessem: Charles Tjessems råeste varer (Press, 200 sider)
Andreas Viestad/Mette Randem: Mine beste sider (Versal, 348 sider)
Torhild Strand/Sven Nordin: Velkommen inn (Kagge, 144 sider)
Jahn Otto Johansen: Klippfisk (Damm, 148 sider)
Craig Whitson: Grillkongen Craig (Versal, 204 sider)
Balder Onarheim: Kokebok for gutta (Cappelen, 160 sider)
Anette og Bent Stiansen: Stiansens fisk og skalldyr (96 sider), Stiansens desserter (80 sider), Stiansens kjøtt og fjærkre (96 sider), Stiansens småretter (96 sider). Alle på Dinamo forlag.

Neste revolusjon

2006-12-07T12:27:00.000+01:00

Datamaskiner til de fattige i den tredje verden. Er det tenkbart?

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 2. desember. Publisert etter avtale)

Jeg vet ikke hvordan du har det, men jeg er nesten hjelpeløs uten min. Eller mine; jeg er av de som må ha to. Hvis huset mitt begynte å brenne nå, og de nærmeste var utenfor fare, var datamaskinen det første jeg ville båret med meg ut. Fotoalbumet, har jeg hørt folk si. Vel, det er inni der, det også.

I Norge er vi på sjetteplass i verden med 478,9 datamaskiner pr 1000 innbyggere. I Mexico er tallet 53,6 pr 1000, i Kina 15,7. Nederst på statistikken ligger land i Afrika: Etiopia med 0.8 datamaskiner pr 1000, republikken Kongo med 0.18. (Tallene er hentet fra en UNESCO-rapport i 2003.) Man forbløffes ikke akkurat over at fattige og/eller krigsherjede land ikke vrimler av databrukere, og det vil føre altfor langt å påstå at det er derfor de er fattige og krigsherjede.

Men IT-kløften mellom nord og sør gjør ikke situasjonen lysere. Halvparten av alle mennesker i verden har aldri hørt summetonen. Man regner med at Afrika sør for Sahara har omtrent 500.000 alminnelige Internett-tilknytninger (2002), fordelt på 49 land! Noen holdes med andre ord helt utenfor den digitale verdensrevolusjonen.

Hittil, kanskje? Nylig kunne direktøren for mediesenteret ved MIT (Massachussetts Institute of Technology) i USA, Nicholas Negroponte, presentere prototypen på en ny bærbar PC. Negroponte er ingen smågutt; han skrev en visjonær bok om vår digitale fremtid (Leve digitalt) som kom på norsk i 1995, og han har holdt foredrag for norske næringslivstopper.

Målgruppa for det nye verktøyet er noen helt andre. Arbeidet støttes av en organisasjon som kaller seg One Laptop Per Child. Målet var å fremstille en datamaskin som bare skulle koste 100 dollar (640 kroner), og som lot seg bruke under vanskelige forhold, som blant mye støv og skitt, med usikker adgang til strømnettet osv. MIT er ikke helt i mål ennå; man regner med at prisen på det masseproduserte resultatet, innregnet fortjeneste til fabrikanten, vil være nærmere 150 dollar. (100 dollar regnes idag som lavest tenkelige pris bare for skjermen.)

Nå er det avgjort at Taiwan-selskapet Quanta skal sette denne i produksjon i løpet av neste år. Fem land (Argentina, Brasil, Nigeria, Libya og Thailand) samarbeider om prosjektet, og er i ferd med å forplikte seg til i første omgang å dele ut fem til syv millioner maskiner til skolebarn. Forrige fredag besøkte Negroponte Brasil og overrakte en prototyp til president Luiz Inácio Lula da Silva.

Hva slags utstyr er det snakk om? Noe ganske annet enn min luksuriøse nye Macintosh med tyve tommers flatskjerm, det er sikkert. Men også noe på mange måter smartere. Dette er en maskin som skal klare seg med en strømtilførsel på fattige 2 watt, mot 25 til 45 watt for vanlige bærbare datamaskiner. Den vil bli levert med en innretning for å lades opp med muskelkraft, mest sannsynlig en fotpedal. Et minutts oppladning vil gi ti minutters brukertid.

Maskinen har ingen harddisk, men er i stedet basert på flashminne-brikker, noe som eliminerer behovet for bevegelige deler. Den skal være praktisk talt vann- og støvtett. Skjermen på syv og en halv tomme er høyoppløst og svart/hvit, basert på en ny teknologi som gir høy lesbarhet (også i solskinn) kombinert med ekstremt lavt strømforbruk, altså mer avansert enn den du selv sitter og jåler deg med på flyplassen. Maskinen har innebygd webcam.

Selvsagt er det meningen at verdens fattige skal være på Internett, noe som besørges med WiFi-antenner. Prinsippet er at de små fotdrevne laptop-ene skal lenkes til hverandre og utgjøre sitt eget trådløse nettverk. Blir det mange nok av dem, vil Internett-forbindelse forgrene seg ut til strøk som i skrivende stund ikke engang er på telefonnettet. I Nigeria er det snakk om å knytte seg til et allerede fungerende mobilnett, i Libya (som mangler dette) om tilknytning til satelitt.

Prosjektet bygger på en grandios og vakker tanke, men har selvfølgelig også sine kritikere. Akademikere advarer mot å tro at teknologi kan erstatte en satsning på skolegang og lærekrefter. En annen er Microsoft-sjefen Bill Gates, selv en ikke ubetydelig filantrop. Han hevder at det å kopiere utviklingen i den rike verden ikke automatisk er svaret på den tredje verdens utfordringer og problemer.

Det som i hvert fall er sikkert, er at de små skolemaskinene ikke vil kjøre Microsoft Windows. Verdens fattige skal få slippe Bill Gates´ lisens-helvete. Det er utviklet et enkelt, lettbegripelig og lite kapasitetskrevende operativsystem med utgangspunkt i Linux, som i dag er kjent for gratis, ikke kopibeskyttet PC-programvare. Maskinen vil bli levert med en enkel nettleser, et mailprogram basert på Googles gMail, tekstbehandler og pedagogisk programvare.

Å gjøre dette produktet tilgjengelig for forbrukere i vår del av verden er foreløpig uaktuelt. Men lykkes prosjektet, vil produsenten Quanta øyeblikkelig sitte på verdens mest solgte dataprodukt. Selv med lav fortjeneste pr enhet er det litt av en posisjon å være i. Andre vil kopiere ideen og tvinge prisen ytterligere ned.

Nå er det slik at heller ikke i overflodssamfunnet Norge har alle familier råd til datamaskiner. Det foreligger faktisk et skrikende behov for en billig og dårlig datamaskin; med «dårlig» mener jeg en maskin som gjør det den skal med hensyn til nettbruk, kommunikasjon og så videre, men som ikke har den enorme minnekapasiteten og hastigheten som må til for å kjøre siste generasjon dataspill eller redigere video. Det er ingen grunn til at en slik maskin skulle koste så voldsomt mye mer enn 2000 kroner. Problemet er at ingen lager den.

Så det kan tenkes at Negroponte og hans samarbeidspartnere har startet en revolusjon som også vil berøre oss. Hvis dette er gjennomførbart, vil markedet komme til å endre seg. Vi vil få det enkle, smarte alternativet. Det er ingen grunn til at norske skoler ikke skal ta seg råd til det Nigeria eller Brasil gjør — å utstyre barna med en enkel datamaskin som lett går i skolesekken, som øyeblikkelig er på nett med skole- og lekekamerater, og som det ikke betyr økonomisk ruin om de skulle miste eller skade. Inntil videre trenger vi kanskje ikke fotpedalen, men hvem vet?

Dersom «One Laptop Per Child» blir en suksess, vil du snart merke det. Se for deg at innboksen din roper «Du har 38.000 nye meldinger», hvorav halvparten er fra elleve år gamle Nigeria-svindlere som inviterer deg til Lagos for å hente diamanter til en verdi av ti millioner kroner …

Teknisk spørsmål

2006-11-30T14:00:00.000+01:00

Noen her som er litt erfarne med Blogger? Det jeg lurer på er hvordan man setter opp bloggen slik at det bare er den øverste delen av innlegget som vises, altså slik at man ikke må scrolle seg halvt ihjel for å finne ut hva de ulike postingene dreier seg om? Dette har jeg sett hos andre, og, som det heter, bare MÅ ha det.

Hvor er biffen?

2006-11-20T14:26:00.000+01:00

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 18. november. Publisert etter avtale)

Tid for ekte verdier. Når november viser sitt styggeste ansikt, er det bare én ting som duger.

Jeg hater denne måneden. Dypt og inderlig. At to av de viktigste kvinnene i mitt liv er født i november gir bare lynglimt av glede — tross alt er det åtteogtyve andre novemberdager, slapsete og mørke, kalde og sjelløse. Korrespondansen fra Kemneren får en bister og truende valør, samtidig som datamaskinen min kollapser og de nye yndlingsskoene tar inn vann. Og mens jeg går i det våte mørket og trasker, og forbanner denne syklusen som straffer september med november, fødes en helt bestemt hunger: Jeg vil ha biff. Jo større, jo bedre.

Ekte biffhunger tar ingen substitutter. Den kan ikke stilles med et stykke reinsdyrfilet på julebord, eller rosastekt andebryst, hvor godt dette enn kan være. Biffhungeren er eksistensiell; den handler om hva det er å være menneske (i hvert fall mann).

Biffen, som jeg nå ser for meg helt pornografisk dyprosa og saftig, med svart og nesten sprø stekeskorpe, er i ferd med å bli så diger at jeg er nødt til å kjøpe og lage den selv. ingen restaurant vil by meg noe sånt.

I det hele tatt: stekt biff er en rett som nesten er borte fra våre fancy og kunstlede liv. En gang var det umulig å drive restaurant eller kafé uten biff med løk på menyen. Så fikk de griller. Biffen fikk sauce béarnaise, peppersaus og hovmestersmør, den fikk pommes frites, så bakt potet med kryddersmør, så fløtegratinerte poteter (æsj!), og til slutt var hele klassikeren blitt «harry» eller hva det nå var og måtte gjemmes vekk, sånn at ikke turistene skulle tro vi var et østblokkland.

Ikke engang på veikroene kan man regne med å få en ærlig biff. Den krever nemlig litt ærlig arbeid, og da er det lurere og mer kostnadseffektivt å tilby en gummiaktig rød blasfemi de kaller «lasagne», som er å le et sultent menneske hånlig opp i ansiktet. (Noen tilbyr imidlertid «løvbiff», en rett som alltid minner meg om da Chaplin åt skoene sine i Gullfeber.)

På vei til min ICA griper jeg meg i å savne Frankrike. For selv om franskmennene lever mye bedre enn oss (enda Norge igjen er kåret til verdens beste land å bo i … hvem er det egentlig de spør, har jeg lurt på — kan det være Dagfinn Høybråten?) har de ikke blitt så trendy at biffen er borte. Du kan sette deg ned på det tarveligste sted, smile til kelneren og si «steak frites», og det vil materialisere seg. Raskt.

Jeg savner slakteren i Fayence, som når du sier at du godt kunne tenke deg en biff, gir deg et konspiratorisk smil. Litt som om du var hos urmakeren og ba om å få se på en Breitling. Han lar hånden fly over de ferdig oppskårne biffene i disken foran seg, nonsjalant, som for å si «Æsj, dette er bare for turister!» Så går han inn på bakrommet, henter et stykke okse av en farge og modningsgrad som garantert er forbudt å selge utenfor Frankrike, legger kniven prøvende på kjøttet og ser deg i øynene. «Tykkere? Mye tykkere? Riktig klokt av Dem, monsieur.»

Han savner jeg. For ikke å snakke om biffen hans.

På ICA er den plastpakket, rødmende av ung uskyld, et fullstendig sanitært produkt. Halvparten av den har dessuten en eller annen klovn på supermarkedet hakket i filler til noe de kaller «biffsnadder», som må være et produkt beregnet på de hundretusener av nordmenn som ikke har kniv hjemme. Jeg velger indrefilet, ikke fordi den smaker bedre, men fordi min elskede har en greie når det gjelder «slintrer».

Jeg vil helst ha entrecôte. Jeg tror jeg elsker slintrer. Mat som lar deg merke at du spiser.

Selvsagt må det franskmenn til for å tenke vektige tanker rundt noe slikt som biff med pommes frites. Roland Barthes, strukturalismens far, vier et helt kapittel til den i sin Mytologier fra 1957 (på norsk 1975). Han sier at både biff og pommes frites er patriotiske symboler; biffen — og rødvinen man gjerne drikker til den — bærer i seg mytologien om blodet, den livgivende og patriotiske saften, den man kan tenke seg å spille for fedrelandet. Å spise biff og pommes frites blir dermed å bekrefte sin franske identitet, nesten et sakrament.

Biffen, ifølge Barthes, forteller en historie om «kraft», om «helse» og «liv», og måltidet man inntar på den er et måltid «som gir krefter». Biffen, sier han, er kjøttets hjerte, det er kjøtt i sin reneste form, og gjennom å fortære dette får man del i oksens krefter.

Jo, det var i 1957. Siden har vi lært at oksefett fører lukt i infarktet, at Creutzfeld-Jacob er noe skikkelig herk å dø av, at oppdrett av storfe er nesten like umoralsk som gasskraftverk uten CO2-rensing. Men så da? Når kniven går inn i kjøttet og den røde saften pipler, når hele huset lukter svidd protein? Kom ikke og si at det er falske verdier.

Mine bifforgier er ikke månedlige en gang. De inntreffer, når jeg tenker over det, altfor sjelden. Det er nesten enklere, i sin friksjonsfrie politiske korrekthet, å «woke» sammen noe styr, helt uten fett men med masser av rare halvfabrikata. Da slipper man det der stikket av dårlig samvittighet, det grådige, nesten obskøne ved at jeg planlegger å spise en mer enn dobbelt så stor biff som min elskede får, og likevel til slutt kommer til å sitte og si «Skal jeg hjelpe deg med den der?»

Plutselig slår det meg at vi har kantareller i fryseboksen. Oh-la-la. Og en kvart kilo smør i kjøleskapet. Lykken er plutselig innen rekkevidde. I november. Og kanskje en ung, forholdsvis enkel bordeaux?

Men klokken er nå 19.05. Utenfor polet står to lystige herrer og sier «Det åpner jo snart igjen …» Men hør her, folkens — nå som KrF later til å ha parkert seg selv både i forhold til denne regjeringen og den neste, bør vi ikke gripe dagen, som det heter? I den hellige biffens navn?

Forøvrig er det sosialdemokratiets store triumf, det at praktisk talt alle har fått råd til biff en lørdag kveld. Derfra har det bare gått nedover.

Nytt bokmagasin: ordforord

2006-11-19T00:11:00.000+01:00

Tidsskriftet ordforord ble lansert i forrige uke, et prosjekt drevet alene av Leif Ekle, bokanmelder i NRK P2. Leif har mer eller mindre syslet med disse planene i tolv år, og det var opptil flere av oss som var lettet over at det omsider ble noe av; mannen har vist tegn til å ese ut av all denne undertrykte skrivelysten.

Målsetningen hans, i hvert fall så lenge jeg har vært involvert i planene, har vært å lage et blad som skriver om bøker og forfattere med samme puls og beat (pun very intended) som rockpressen i Norge gjorde i sin glanstid på 1980-tallet. Et blad for bokelskere, ikke for det undertegnede under lanseringen valgte å kalle «fariseerne og de skriftlærde», og derfor føles det bedre å kalle det et «bokmagasin» enn et litteraturtidsskrift (vi vet liksom hva de driver med).

Omslaget til første nummer er ikke blitt så «rocka» at det gjør noe, men kikker vi inni oppdager vi straks noen godbiter. Leif selv har skrevet en artikkel om krim og politiromaner, og dette fører oss til et stort intervju med den opprinnelige skandinaviske krimdronningen, selveste Maj Sjöwall.

Av andre ting: Frode Grytten har signert et stort og spennende essay om New York-fotografen Weegee. Inger Merete Hobbelstad skriver om foreldreløse barn i britisk barnelitteratur. Ragnar Hovland er fast spaltist under headingen «Hovland raser». Jeg selv? Jeg har gjort noe skrekkelig sært: et essay om Michel Houellebecqs 14 år gamle bok om den amerikanske horror-forfatteren H.P. Lovecraft. Boka er ikke oversatt til norsk eller engang å få i Norge, unntatt muligens på fransk. Leif Ekle syntes ikke det gjorde noe, og sånne redaktører vokser som kjent ikke på trær.

On the road

2006-11-08T16:16:00.000+01:00

Skal vi treffes? Jeg er ute og representerer en del de kommende ukene. Her er de datoene jeg i øyeblikket er sikker på:

9. november: Bergen, Norli Galleriet bokhandel, kl 20.30
10. november: Tønsberg bibliotek, kl 19.00
13. november: Hov/Dokka, Gjølberg Libris bokhandel, kl 19.00
19. november: Drøbak, Reenskaug hotel, kl 19.00
25. november: Oslo, Volapük, Løvenskioldsg. 10, kl 19.00
28. november: Trondheim, Norli bokhandel, Nordre gate (se annonse)
29. november: Oslo, Bokbadet, Rockefeller, kl 20.00
30. november: Fredrikstad, Johnsen Libris (tidspunkt kommer)
2. desember: Hamar, Gravdahl bokhandel (m/Knut Faldbakken), kl 15.00

Tid for sjølkritikk

2006-11-08T15:44:00.000+01:00

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende/Stavanger Aftenblad lørdag 4. november. Publisert etter avtale)

Det er tid for politiske selvavsløringer. Tid for å vaske hånden som hilste på Pol Pot.

Her er min bekjennelse om fortiden i SUF (m-l). Særlig ærerik var den ikke.
Sommeren 1972 var jeg 13 og skulle begynne på ungdomskolen. Vi bodde på Veitvet, en av Oslos drabantbyer. Det siste året på barneskolen hadde jeg begynt å bli rebelsk. Veitvet skole hadde en overlærer som tydelig tilkjennega sine reaksjonære standpunkter, og denne makta skulle utfordres. Skoleavisa jeg var redaktør for gikk over streken og ble beslaglagt; jeg lurer på om ikke det handlet om publikasjon av ett eller to dikt av Jan Erik Vold. Jeg ble nektet adgang til et møte mellom elevrådsledelsen og foreldre fordi jeg bar et jakkemerke der det sto «Seier for FNL». Og med høsten kom det store veiskillet, da de voksne skulle stemme over det vi kalte EEC.

Det var dominoeffekten som slo til. For en hvalp fra Groruddalen med slike tilbøyeligheter fantes bare ett alternativ: sommeren 1972 begynte jeg i studiesirkel i marxismen-leninismen-maotsetungs tenkning. Jeg kom litt sent til det første møtet, og gikk rett inn i en debatt om hvorvidt det var progressivt eller reaksjonært å røyke hasj.

Lederen for studiesirkelen var seks år eldre enn meg og en fyr jeg så kraftig opp til. Han var tøff, hadde et image ikke ulikt det Lasse Tømte anla for filmen Lasse & Geir noen år etter. Han kunne snakke som en riktig ml-er. På et vis ser jeg opp til ham ennå, som forfatteren Per Petterson.

Skal jeg kritisere Per, og på en måte komme hans sjølkritikk i forkjøpet, er det for at han privat hadde mye bedre litterær smak enn den søpla han skulle ha meg til å lese. Min desillusjon med SUF (m-l) begynte allerede samme kveld, da jeg la meg til sengs med en pamflett av Vjatseslav Molotov. Molotov var Stalins nummer to på 30-tallet, og etter min uærbødige oppfatning større som bartender enn som forfatter.

Sommeren 1972 kulminerte for meg med noe så folkloristisk interessant som et ml-bryllup i skogen nordvest for Veitvet, da man mente at 13-åringen var såvidt politisk moden at han fint kunne forsyne seg av drikkevarene. Det endte i katastrofe; jeg spydde Vjatseslav Molotov utover lyngen, litervis av ham, og jeg mener klart å huske at Per Petterson opptrådte som den rene enmanns solidaritetskomiteen. Mange takk for det.

Resten handlet om en sakte nedkjøling av revolusjonsgløden. Som 14-åring syntes jeg fortsatt dekknavn, hemmelige kontaktnett og forberedelser til den store folkekrigen (for ikke å snakke om væpna revolusjon) var spennende saker. Som 15-åring begynte jeg å lure på om denne rørsla var skrullete. Som 16-åring var jeg sikker.

Disse minnene dukker opp i forbindelse med lesing av Tor Obrestads Vi skal kle fjellet med menneske og våpen, hans skildring av «ml-rørslas store vekst og djupe fall». Den er en fortelling om ungdommelig begeistring og økende desillusjon, altså ikke ulik min egen, men vesentlig mer langdryg. Ikke bare litterært: hovedpersonen Tor Jonsen (siden Jonsen ikke er Obrestad — blunk, blunk — dukker også dikteren Tor Obrestad opp i boka) holder det gående i et drøyt tiår. Det er grunn til å anta at dette tidsforløpet stemmer noenlunde med Obrestads egen vekkelseshistorie.

Det er på klaffen den virkelig sjokkerende opplysningen er å finne: Obrestad var ikke tenåring i 1972. Han fylte 34 år. Likevel valgte han å tilbringe (omtrent) åtte år til i denne skrullete sekten, og når han nå, snart sytti år gammel, skal levere sitt «grand oeuvre» av sjølkritikk, velger han å skylde på de andre. De andre, Morgan Kane-fantastene, ødela den store og flotte bevegelsen hans. Tor Jonsen/Obrestad blir noe av et mobbeoffer. Fra tid til annen navngir han de andre. De er drabantbygjengen fra Hellerud og Bryn, de som tøffet seg i svarte skinnjakker, og de er fremfor alt Tron Øgrim.

Obrestad beskriver Øgrim som ubehøvlet og uflidd: «Dersom Jonsen hadde møtt ham sittande på gata med ei lue framfor seg, ville han ha sagt til seg sjølv, det er ein lassis, skal eg gje han ein skjerv eller ikkje.» Beskrivelsen av (min venn) Tron Øgrim er ikke så helt gal, men skuddet treffer skytteren i foten: Obrestad er mannen som i et tiår tok imot ordre fra Tron. Han har noe av et Adolf Eichmann-problem. Han har også store deler av sin litterære karriere å takke ml-rørsla for.

Denne sytinga gjør meg nesten til 13-årig suffer på nytt. Den peker på en interessant kulturkollisjon. For om noe var ml-bevegelsen vår, altså drabantbyguttas, bevegelse. Den var urban, militant og hadde brutale forbilder. At følsomme diktere fra utkanten med svermerier for Hans Nilsen Hauge og Kristofer Uppdal (slik Jonsen skildres) søkte seg til den, er deres eget problem. De fikk kortene på bordet igjen og igjen: Det handlet om å ta makta og skyte folk. Hva trodde Obrestad — at skytingen var en fucking metafor?

Sannheten er at Øgrim og skinnjakkene brukte dikterne for alt hva de var verdt: Å legitimere bevegelsen og rekruttere nye kadre. Det utrolige var at de klarte å fange opp et svermeri som Obrestads, at bunadene og skinnjakkene gikk «hand i hand», som de sa. Så det foregikk en kulturell osmose: drabantbyrampen ble smittet av indremisjonspietismen, vestlandspoetene av pøbelstrategiene. Hvem som bestemte og hvem som var de nyttige idiotene, hersket det imidlertid aldri tvil om.

Derfor kan Obrestad i dag si at han var lydig, men ikke ansvarlig. Her er refrenget hans: Hovedsida var bra. Sakene var i det store og hele gode. Forøvrig anser jeg meg som ferdig med tematikken. (Etter denne bokhøsten, altså.) Hvorfor ligger ordet «pudding» på tungespissen?

I 1995 intervjuet jeg forfatteren Axel Jensen, som hadde følgende å si: «Jeg har igrunn alltid vært skeptisk til den fløyen av skjønnlitterære norske forfattere som er eller har vært marxist-leninister. Dette med å ha riktige meninger har alltid vakt min mistenksomhet.»

Enig da, enig nå. Og det er et problem at så store deler av den norske litterære eliten har dette skjelettet ikke bare i skapet, men også i bibliotekhyllene. Hvor er deres politiske troverdighet? De har dummet seg ut før, så hvorfor lytte til dem nå? Kan vi i det hele tatt være sikre på at det er de som snakker, eller driver de fortsatt og kanaliserer Tron Øgrim?

Vinteren 1972-73? Da leste jeg Morgan Kane. Hele serien. Men ikke på ordre fra Per Petterson.

Sofie går!

2006-10-30T18:00:00.000+01:00

Eline Sofie Eggen (11 mnd) kaster ikke bort tiden mens pappa er på «mediekjøret». At hun lenge har interessert seg for bøker og alt har lest i filler en rekke Molly- og Tassen-fortellinger, er så sin sak. Det er genene. Denne fysiske fremmeligheten må imidlertid sies å være hennes egen greie.

Begivenheten (2-3 skritt) er allerede sett av upartiske betraktere, men det drøyer litt med billedbeviset. Mitt Sony digitalkamera er inne i en utmattende runddans hos påståelige reparatører. Istedet bringer vi her en Sofie-klassiker, et bilde fra dåpen i april. (Damen ble forøvrig knepet fredag i et forsøk på å sende SMS til Vidar Kvalshaug. Trolig dreide det seg om Kongepudler; Sofie har hatt dataforbud siden den ble publisert.)

«Bunnsolid» i Bergens Tidende

2006-10-30T17:41:00.000+01:00

Det tok lovlig lang tid, men så skulle også jeg få god kritikk i avisa. Avisen i dette tilfellet, siden vi snakker om Bergens Tidende. Det er Pål Gerhard Olsen som anmelder, og jeg skal nøye meg med å sitere de to siste avsnittene. Hele saken finner du her.

«Det er ingen liten bedrift å skrive så innforstått om cubanske anliggender, og Eggen makter også for det meste å holde innsiktsnivået til fortelleren på et rimelig uleksikalsk og ikke-doserende nivå. Kjernen i romanen kan sies å være kjærlighetens veier og kanskje helst avveier, og en ung manns anstrengelser for å komme overens med sin tilslørte fortid innenfor rammene av et «velmenende» enevelde der sannheten er til salgs for en billig penge, der hykleriet og forstillelsen så å si er blitt livets skole.

«Eggen skriver best når han bryter over tvert med et litt journalistisk/artikkel-påvirket stilleie og hengir seg til den rene og rått tilskjærte fortelling, som hviler ukommentert i seg selv. Slike øyeblikk er det til gjengjeld mange av i Hermanas, og det gjør den til et bunnsolid og svært lesverdig, om enn ikke grensesprengende stykke skrivekunst.»

Å skrive om kjønn

2006-10-23T12:47:00.000+02:00

(Artikkelen sto på trykk i Bergens Tidende lørdag 21/10-06. Publisert etter avtale med BT.)

I dag skriver jeg til dere som forfatter. Ikke for å lage PR for en bok som allerede har fått mer enn nok, men for å snakke om noe rart. Om «det rare», som Tarjei Vesaas kalte det.

Hui, som tiden går! Denne måneden er det 40 år siden Jens Bjørneboe ble dømt som pornograf for sin erotiske roman Uten en tråd. I februar blir det 50 år siden politiet marsjerte inn i Gyldendals lokaler for å beslaglegge Agnar Mykles Sangen om den røde rubin, en affære som fikk et berømt rettslig etterspill. Og som endte, må vi vel kunne si, med at Mykle ble frikjent som pornograf, men ødelagt som forfatter.

Så hvor langt har vi kommet siden da? Veldig langt. Kjendiser plaprer ukentlig om sin seksualitet og sin legning. Det er blitt greit å være åpent homofil, unntatt i visse innbygder og trange religiøse miljøer. Skildringer som de trakk Mykle i retten for står i dag å lese i ungpikeblader. Internett-porno og DVD har erstattet teksten som hovedleverandør av pirrende materiale. I fjor høst falt en kjennelse i Høyesterett som brøt de siste årenes barriere mot «kjønnsorganer i bevegelse»; vi er kommet dit at det meste som er tillatt å gjøre med menneskers kropper, også er tillatt å vise på film. På godt og vondt.

Så hva med litteraturen, hvor vi begynte kavalkaden? Ingen kan vel lenger la seg opphisse (verken hit eller dit) av seksualskildringer i skrift uten bilder? Trodde du. Litteratur, slik jeg ser det, handler dypest sett om hva det innebærer å være menneske. Begjæret og det seksuelle har en absolutt sentral plass i menneskenes liv. Man kan slå opp en hvilken som helst avis, en hvilken som helst dag, for å se hva slags elendighet det kan føre til. Lite kan være av større interesse for en forfatter.

En gang lekte jeg med tanken om en roman som skulle ha tittelen Ny bok med mye sex. Dette måtte selge, spekulerte jeg. Ikke bare kunne de hungrige styre rett mot bokas tittel (det trengte slett ikke være så «mye sex» i virkeligheten, slik er pirringens natur), men den ville også for evig være «ny», og kunne derfor lanseres av forlaget høst etter høst i all evighet. Sex er en fornybar ressurs. Det ble med tanken (kanskje heldigvis).

Men så gir jeg ut en roman med helt andre siktemål, og det skyller en flom av … jeg må nesten kalle det indignasjon … ut fra bokanmeldernes åpne søppelsjakt. Det er for mye med all denne erotikken. Den er «klisjéaktig». Det handler om «fantasier». For så vidt korrekt, siden vi snakker om litterære skildringer. Noen griper ironisk til begrepet «dampende» for å markere hvilken lummerhet vi har med å gjøre. Så sier en annen at det tvertimot «ikke damper», og her må vi anta man ikke ironiserer.

Seksualskildringer på trykk kan selvsagt være dårlige. Det kan beskrivelser av drap eller hagestell også være, men det fører ikke helt til samme type reaksjoner. Og for egen del: dette har jeg drevet med i mange år. Jeg har skildret komisk sex, kinky sex, desperat sex, god sex og elendig sex, og det har vært greit. Noen har ment at jeg gjorde det dyktig og innsiktsfullt. Helt til jeg satte min litterære fot på Cuba. Så slår det helt klikk.

Det påstås at teksten «dyrker forslitte myters sensuelle og varmblodige kubanske kvinner». Forfatteren blir liksom en slags tankenes sexturist. Det er spennende, fordi jeg tenker på mine hovedpersoner som helt alminnelige kvinner. Det er i hvert fall ikke geografien som har formet dem som kjønnsvesener. I den grad de har noen forbilder, er det i mine møter med norske kvinner (nei, jeg gir ikke ut telefonnumre!), som kan være sensuelle og varmblodige nok, faktisk. Vi blir kåte her også, i hvert fall i sommerhalvåret. Det som åpenbart foregår, er at leseren projiserer sine egne klisjéoppfatninger inn i hva jeg har skrevet. Et helt vanlig knull blir en «eksotisering». Dette er gøy. Det er noe visst selvavslørende i denne typen litteraturkritikk.

En annen har hengt seg opp i de kvinnelige hovedpersonenes «store bryster». Det morsomme her er at jeg aldri har skildret dem som verken små eller store. Vedkommende projiserer altså sine egne fantasier (selv er jeg ikke så puppefiksert) inn i min tekst. Egentlig helt i orden, men det kan vanskelig utgjøre basis for noen kritikk. Samme skribent snakker også om «trekantfantasier». Igjen, disse utspiller seg kun i mottakerens hjerne.

Noen anmeldere får komplett klumpedillen av alt som smaker av seksuelle skildringer. Jeg har lest atskillige spaltecentimeter med moralske fordømmelser av denne fikseringen med «rumper og lår». En sier rett ut: «En skulle tro vansken med erotiske skildringer snart var så godt dokumentert at forfattere ville rygge unna dem.» Tankevekkende ting. «Vansken» er uoverstigelig, og noe av det mest essensielle i menneskelivet lar seg derfor ikke skrive om. Selv om erotisk litteratur er mange tusen år eldre enn trykte bøker. Men hagestell går fortsatt bra?

Spørsmålet som krystalliserer seg, er følgende: Hva slags seksuelle erfaringer har norske litteraturanmeldere? Det ser ikke bra ut. De minner underlig om riksadvokat Dorenfeldt, aktor i Bjørneboe-saken, en mann som i kroppsspråk og tale ga inntrykk av å ha lagt sine seksuelt aktive år bak seg.

Femti år etter Mykle, førti år etter Uten en tråd, hvor kommer denne prippenheten fra? Dette lurer jeg oppriktig på. Kan det være erfaringene fra Selbekk-saken, en frykt for at frimodige seksuelle skildringer kan skaffe oss illsinte imamer på nakken? Eller har vi å gjøre med noe annet, et håp om at litteraturen skal være «ren», et fristed fra den totalt seksualiserte kommers-kulturen?

Det er den da ikke, og det skal den heller ikke være. Der litteraturen har en sjanse som den kommersielle sex-industrien ikke har, er det i muligheten til å være sannferdig. Hvordan tenker en forelsket ung mann? Hva lukter en brunstig ung kvinne?

Det rare. Vesaas skildrer det med sarte strenger, men at en mann og en kvinne føler tiltrekning til hverandre … det blir ikke mer «klisjéaktig» enn det. Og like sannferdig som Vesaas er igrunn hans rake motsetning, skildringen som går (f.eks.) «Ø!-Ø!-Ø!-tsjukka-tsjukka-tsjukka-ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅHHH!!!» Det er mest et spørsmål om hvor man kommer inn i handlingen. Seksualiteten har som kjent mange språk og toneleier. Den later ikke til å gå av moten heller. Kom igjen — skal vi la litteraturkalvinistene ta fra oss dette også?

En god penn

2006-10-19T12:46:00.001+02:00

Joda, noe interessant kommer det ut av dette tøvet også. Skal jeg dele ut en liten uformell journalistpris i en hektisk uke som ennå ikke er over, må den gå til Klassekampens Karin Haugen. Her har hun signert en solid artikkel om «anmelder-stress-debatten». Og her finner du det etter min mening beste intervjuet om Hermanas, som bråket altså begynte med. Mer penger og spalteplass til Karin.

Sju lange og sju breie

2006-10-17T01:02:00.000+02:00

Har du prøvd å bli intervjuet sju ganger på én dag? Det er skadelig for din mentale helse. Det får deg til å tro at du er viktig, og jeg er ikke sikker på om noe kan være mer skadelig for et menneske enn akkurat det. Dette har jeg vært igjennom i dag, og den mest avslørende følelsen oppsto da jeg hadde en times pause. Da passerte livet revy, som det heter, og jeg tenkte: «Hva nå? Hvor ble det av alle de som ville høre meg snakke?»

Sist jeg skrev en roman, handlet den om de som har dette som jobb: politikerne. Sju intervjuer på en dag er rutine for dem. Men jeg tror at urfolkene har rett — når du blir fotografert, blir sjelen igjen i bildet. Da har du mistet den. Eller bare en bit av sjelen. Det er ikke slik, tror jeg, at det kommer en djevel og tilbyr en pris for sjelen din, en gang for alle. Jeg tror det kommer tusen djevler og kjøper små, små biter, helt til du oppdager at — ooops! — her var det tomt, gitt. Så har man et problem. Men utenpå er det ingen som kan se noe … eller hva, Kristin Halvorsen?

Knivene slipes

2006-10-14T20:24:00.000+02:00

To anmeldelser av romanen allerede i dag (lørdag), fire dager før forlagets sperrefrist. De var ikke gode. (Ingen av dem er publisert på nett, i hvert fall ikke foreløpig.) Ane Farsethås i Dagens Næringsliv skriver under tittelen «Ikke vår mann i Havana», og er i det store og det hele hånlig og ganske sårende. Den skal jeg ikke prøve å imøtegå.

Anne Merethe K. Prinos i Aftenposten, derimot. Under tittelen «Farvel til revolusjonsromantikken» finner hun egentlig ikke så mye galt å si om romanen, bortsett fra at hun ønsker seg en annen bok. Og denne har et navn: Den skitne Havana-trilogien av Pedro Juan Gutiérrez, som kom på norsk i 2005. Hun skriver:

«I sistnevntes tilfelle er det selvfølgelig en dyd av nødvendighet å være subtil, men det er også mer kunstnerisk interessant.»

Hm. Hvis min bok er dårligere enn Gutiérrez skittenrealistiske trilogi, er den virkelig dårlig. Jeg leste Gutiérrez våren 2005, da jeg hadde skrevet nærmere halvparten av Hermanas. Man kan sikkert finne mye pent å si om boka hans, men «subtil» er den ikke. Personlig ble jeg så lei av å lese side opp og side ned om Pedro Juans drikking, reverøyking, ronking og rævpuling at jeg mot slutten valgte å lese omtrent hver fjerde side; historien skulle ingensteds likevel. Som de fleste kubanere, riktignok. Men Prinos står likevel en smule avkledd: Hvis dette er «mer subtilt» og «mer kunstnerisk interessant» enn min fortelling snakker vi, og ikke særlig billedlig heller, om perler for svin.

Historien om et bilde

2006-10-14T14:19:00.000+02:00

Det blir nok mye snakk om Hermanas på disse sidene framover. Bær med meg.

Jeg har lyst til å vise fram omslaget, som jeg er litt stolt av. Fotografiet er tatt av Aftenpostens uforlignelige Rolf M. Aagaard, som jeg lagde bok sammen med på Cuba i 2002. Men dette bildet stammer ikke fra den turen. Det er tatt i 1996 (?) og står i boka Havana, en reise i tid (Stenersen forlag) som Rolf ga ut sammen med Jan E. Hansen. Jeg hadde boka med meg på min første tur til Cuba i 1997, og dette var mitt absolutte favorittbilde. Denne kvinnen fikk jeg lyst til å vite alt om, men jeg traff henne selvsagt aldri.

Motivet er kanskje mer klassisk enn selv Rolf er klar over. Øyeblikkelig tenker jeg på Evert Taubes sang «Flickan i Havana», og etter knapt to døgn i Havana 1997 fikk jeg satt mine spanskkunnskaper på en real prøve. Sindre Kartvedt og jeg var på bar, og ble straks omkranset av en gjeng unge damer som mente de hadde noe å selge oss. Det tok ikke så lang tid å forstå hva dette var (folk i Havana har og hadde lite å selge), og dette minte meg på Evert Taubes sang, som på en måte alltid var der i min barndom. Jentene hadde selvsagt aldri hørt den, så jeg prøvde å oversette: La chica de Habana/Tiene no dinero/Sentada la ventana/Espera un hombre.

Det er dårlig spansk, og dårlig poesi, men de tok poenget. Og ironien er der: Taube utga sin vise i 1922. 75 år etter (og 40 år etter revolusjonen som skulle utslette prostitusjonen for alltid) sitter hun der ennå.

En svimlende følelse

2006-10-13T01:38:00.000+02:00

Nervepirrende tider for en ussel «romancier» denne uka; rett over helgen publiseres den sjette romanen min, Hermanas. Tre års arbeid — rett i dass? Eller ikke?
Dette fins det proffer som skal svare på. Heldigvis fins det også amatører som bare skal lese den.
Boka er lang; 478 sider. Jeg synes den har handling og bredde til å forsvare den voldsomme papirbruken, men det er ikke lett å fortelle til et menneske som skal lese et par dusin romaner og fortellinger til før bokhøsten er over.
Dette innebærer også at trippelmorder-kontrefeien min blir spredd utover det ganske land i noen dager. Jeg ber på forhånd om unnskyldning. Det skal ikke gjenta seg, på en stund. Skjer det noe mer enn alminnelig interessant i mediene, kommer jeg til å linke til det her.
Nå, natt til fredag, er det som å stå på kanten av stupet og kikke ned. Jeg har høydeskrekk.

-- Torgrim